Jeg har en svak, svak erindring

Jeg husker veldig mye fra barndommen min, – merkelig mye egentlig. Noe av det første jeg husker er fra jeg var 1 1/2 år. Noen sier at det ikke er mulig, men det vet jeg at det er. Ofte knytter vi minnene opp mot noe vi har sett på bilder eller hørt fortalt, og så tror vi at vi husker det, mens det vi egentlig husker er alt vi har blitt fortalt, det vi nå assosierer med bildet. Selvfølgelig er det sånn, men jeg har flere minner som verken finnes på fotografier eller i overleveringene fra mamma.

Særlig husker jeg interiører. Jeg husker hvordan det så ut i et hus der vi bodde fram til jeg var 2 1/2 år eller noe sånt. Jeg husker at jeg satt på potte på gulvet i et vaskerom, og at mamma føk fram og tilbake for å ordne noe.

Denne kvelden vet jeg at jeg husker, helt sikkert. Jeg tror jeg akkurat har fylt to år. Sol er akkurat ti år eldre enn jeg, hun fyller 60 om to dager, så da er hun tolv på dette bildet. Det ser ut som om vi ber aftenbønn, men det gjør vi altså ikke. Vi ble bedt om å sette oss på den måten for at fotografen skulle få et søtt bilde, og søtt ble det. Jeg husker følelsen av halvvått hår og myk pysj, og så elsket jeg at Sol skulle passe meg. Da lekte vi baby, og hun matet meg med tåteflaske. Det holdt vi forresten på med til jeg ble ganske stor.

Årsaken til at vi skulle overnatte sammen, husker jeg absolutt ikke, selv om det er det mest spesielle med hele kvelden. Mamma har fortalt meg om det senere. De voksne skulle på karneval. Se så flotte mamma og tante Audhild er i lekre kjoler og lange sigarettmunnstykker. Nå som jeg er voksen, synes jeg noe av det morsomste er å se interiørene. Teppet og kamelkrakken hadde mamma kjøpt da hun seilte på de sju hav. Teppet hadde vi helt til jeg var voksen. Legg merke til radiokabinettet og den spenstige tapeten, og stolen.

Det er nesten rart jeg ikke husker at de hadde kledd seg ut, men det gjør jeg altså ikke. Jeg husker bare stemningen, lukta av sjampo, at Sol var der og sånne ting. Det merkelige er at dette bildet er tatt da mamma var tjue-seks år gammel, like gammel som vår Marthe er nå.

Sjalet hun har over skuldrene, husker jeg fra senere. Det var også innkjøpt under fjerne himmelstrøk. Det var vevd i silke og gikk i ulike hvite og lyse nyanser, og så hadde det innvevde søvtråder. Jeg husker det som et klenodium. Senere ble det ødelagt da noen skulle vaske det, men akkurat den historien har blitt borte for meg.

Dette bildet må være tatt sommeren 1963. Da var jeg tre år, og det var siste gang jeg var hos besteforeldrene mine på Skjervøy. Senere ble foreldrene mine skilt, og jeg kom ikke tilbake dit før jeg var tjueto år. Jeg hadde ikke vært der siden jeg vannet de blomstene en sommerdag nesten tjue år tidligere. Likevel visste jeg akkurat hvor rommene i huset lå i forhold til hverandre. Da jeg kom ut i hagen og så uthuset, fornemmet jeg en sterk lukt av striesekk, og jeg spurte farmor om jeg noen gang hadde blitt stengt inne i det uthuset, og om de pleide å ha striesekker der. Jeg hadde ikke blitt innestengt, men hun kunne fortelle at jeg en gang hadde lekt gjemsel sammen med noen barn, og de hadde dratt over meg en striesekk og gjemt meg i en binge av et eller annet slag, og så ble jeg redd og begynte å gråte. Sånne lukt- og lydhallusinasjoner er merkelige. Hvis jeg baker sitronkake samtidig som jeg hører en bestemt sang på radio, vil jeg kjenne lukten av sitron neste gang jeg hører den sangen, og neste og neste. Kanskje det er sånne strategier kroppen har for å ta vare på minner.

Uansett er det lenge, lenge siden.

Advertisements

25 responses to “Jeg har en svak, svak erindring

  1. Du har en meget fin evne til at huske !
    Det har jeg ikke.
    Men kender godt til at dufte kan bringer minder frem.

  2. Husker også detaljer av interiører så langt tilbake. Hvor mamma hadde veven stående mens vi bodde i Rensåsgata. Den var fin som lekestue 🙂
    Var der hun kokte hummer i vaskemaskinen. Men før hun kom så langt, kom den seg ut av pakningen og hadde kurs for yours truly som lekte på gulvet. Akkurat dèt husker jeg ikke, men mamma _husker_ det.

    • Kokte hun hummer i vaskemaskinen??? Hjelpes meg, – går det an? Så er vi flere som husker detaljene. Ha en fortsatt fin søndag, og se opp for sandstormer.

      • Takk 🙂
        Ja, hun hadde en sånn rund sak, hvor man la inn tøyet fra toppen. Akkurat passe stor til både en og to store hummere
        Tror ikke jeg hadde prøvd i min helautomatiske. . .

  3. Langsom oppvarming da, eller?

  4. Benedicte Gudjonsson

    Sånn kamelkrakk som du har på de to øverste bildene, har vi på hytta…. en av de få tingene som står igjen etter den forrige eieren 🙂

    • Da gjetter jeg på at den forrige eieren var en gammel sjømann, – men det er jo du også, Benedicte. Mamma kasta kamelkrakken for noen år siden.

  5. Det er meget imponerende, at du kan huske så langt tilbage i din barndom! Jeg kan huske min 4-års fødselsdag og små glimt, der dukker op ved duften af en creme eller en blomst.

    • Små glimt er nettopp saken, Madame. Jeg husker små, små glimt: Lukter, ord som ble sagt, et bestemt lys i et rom, en stemning, – men jeg husker så mange sånne glimt at de danner et helt bilde.

  6. Så artig med ung-kvinne-bilde av din mor. Hun var vakker! 🙂

  7. Det er godt at du kan huske glimt fra barndommen – det er der nogle få mennesker som kan. Den danske filminstruktør Nils Malmros har skabt mange film på sine erindringer, og han har selvfølgelig måttet bearbejde erindringerne. Men han har også fundet ud af at de fleste af hans venner og bekendte ikke kan huske ret meget fra barndommen. Jeg gætter på at vi, der kan huske, har brug for at bearbejde vores liv og ønsker at forstå, hvorfor vi er endt der, hvor vi står nu. Klem til dig 🙂

    • Jeg har også lagt merke til at mange av mine venner har glemt det meste. En venninne og jeg gikk i samme klasse på skolen i tolv år. Jeg husker nesten alt, – hun husker nesten ingen ting. Det er da merkelig, er det ikke?

      Om vi husker fordi vi har behov for å bearbeide, vet jeg ikke. Jeg har en annen teori. Jeg har merket meg at vi som husker, ofte også er fortellere, og jeg tror det er en sammenheng. Jeg tror rett og slett vi har et gen eller noe sånt som gjør at hjernen vår omformer opplevelser til fortellinger. Med en gang noe er opplevd, så bearbeides det og kan reproduseres som en fortelling, og dermed bevares også minnet.

      Hva tenker du om det, Donald?

      • Blander meg litt her, frekk som jeg er
        Jo, tror det er noe der, med hukommelse og fortellinger. Historien ble jo overlevert av fortellere. I norrøn tid hadde vi «lovseiemenn» som husket lovene og sa dem fram på tinget.
        De hadde sikkert teknikker for å huske og å lære seg historiene de fortalte,
        Vi ser det samme i musikken. Mange lærer seg musikkstykker ved å høre dem, for så s spille dem på nytt.
        Historier er viktige for å formidle lærdom, og da trengs det flinke fortellere. Om det er et fortellergen, eller en samlig gen som påvirker vår evne til å huske og videreformidle det vi husker er ikke så usannsynlig. Jeg er iallfall glad for min evne til å fortelle detjeg husker og kan. For meg er det en viktig del av min kompetanse som menneske.
        Takk for at du trakk det fram 🙂

  8. Jeg husker
    lukter
    særlig fra mine besteforeldres hus
    lukten av
    gamle folk
    lukten av
    trygghet
    og kjærlighet.

  9. Jeg husker også utrolig mang små klipp fra da jeg var liten. Når jeg får se et bilde, husker jeg historien rundt det bildet, og blir overrasket over hvor liten jeg var. Minnene er også fulle av dufter, og følelser man hadde der og da. Når det gjelder møblene, kan jeg enda huske hvordan det kjentes å ta på dem, lukta av dem. Jeg får også høre av mine barndomsvenninner at de ikke husker så mang små detaljer som meg. Men så gøy og mimre.

  10. Så morsomt at du tenker på samme måte om dette med hukommelse og fortellerevne, Kamelryttersken. Jeg skal vedde på at det finnes forskning på dette området, men det kjenner jeg ikke til selv. Anyone?

  11. Har du slekt på Skjervøy (eller hadde)? Så spanande! Eg er oppvaksen i den kommunen! Ytterst på Arnøya, i Årviksand, den staden i Nord-Noreg kor det er aller vanskelegast for ambulansepersonell å komme seg til viss veret er dårleg.

  12. P.S. Mormors kjole er skitfin!

    • Enig, Marthe. Jeg liker så godt den halsringingen. Jeg vet ikke om den er hennes, eller om det var lånte fjær. Du får spørre henne.

      • Jeg har en skredderbok fra 54 som har mønster på en haug sånne. Damene i boka har riktignok så skrå skuldre at kjolene ikke ser noe pene ut… men det hadde kanskje vært verdt et forsøk likevel 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s