Pludring om ei uke i mitt liv

Jeg blir så urimelig glad når det blir helg, og det er ikke bare bra. Hvis jeg higer etter at ukedagene skal gå fort, sånn at jeg får oppleve enda en fredag, – da glemmer jeg at jeg samtidig kommer en dag nærmere graven, – og dit vil jeg ikke.

Det har blitt mindre blogging i det siste, og jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje handler det om at mye er sagt. Livet mitt er veldig regelmessig, og det meste gjentar seg om og om igjen. Jeg regner med at det er grenser for hvor mange ganger du gidder lese om det samme.

Men når er det altså fredag, og jeg har lagt fem, fine arbeidsdager bak meg. Det er ikke verst å være lærer i tiende klasse, det skal du bare vite. Et privilegium er det. Ungene mine har blitt så voksne. Når vi har sett nyhetene om morgenen, kan vi diskutere og prate. De kan mye og mener litt. Noen av dem begynne også å bli ganske taleføre. Dessuten er de blide og åpne og morsomme og viltre og energiske og mye, mye mer, – sånne ting som gir meg intravenøs energi.

På onsdag våknet jeg likevel opp med den derre ubestemmelige, depressive følelsen i kroppen, – den jeg ikke aner hvor jeg gjemmer, bare at den ligger lagret et sted i kroppen min, sånn at den av og til kan stikke fram sitt mørke, triste, tunge hode og plage meg et par timer. Merkelig det der. Heldigvis jager jeg det dumme deppe-dyret inn i sin hemmelig hule så snart jeg kommer på jobben. Det er så lyst på jobben min, og det liker ikke depresjonen: lys fra de digre vinduene, lys fra glade unger og lys fra smilende, tullende og tøysende kolleger.

Men du må ikke tro det bare er solskinn heller. Midt oppe i min hverdagsjobblykke står jeg med begge bena i stor, stor ulykke og forferdelse. Det rare er at det er med på å forsterke følelsen av å at livet er godt. Vi kan jo gjøre noe for å hjelpe til, og livet er ikke alltid best når det er som enklest.

Denne uka har vi fylt ut årets utgave av kommunens trivslesundersøkelse. En merkelig sak. Et av spørsmålene vi skal svare på er om vi har fått ros de to siste ukene. Vi diskuterte det spørsmålet der vi satt rundt PC-ene våre og skulle svare. Flere mente de måtte krysse av i rubrikken for negativt svar. Ingen hadde sett dem inn i øynene og gitt konkret ros. Jeg tolker spørsmålet annerledes. For meg oppleves ros som anerkjennelse. Hvis en kollega gir meg et klapp på skulderen, spør meg om å få bruke et opplegg jeg har laget, lytter til det jeg forteller – da føler jeg at jeg får anerkjennelse. Det holder for meg. På samme måte hender det jo at vi kan føler misbilligelse uten at noen sier det direkte til oss. Kommunikasjon er ikke bare ord, og ofte er den best uten.

Maria Amelie har preget mye av diskusjonene både på skolen og hjemme, og i dag fikk det meg til å undre meg over hva det er som gir uttrykk for en opinion. Hvis opinionen kommer til uttrykk gjennom det som skrives i avisene og sies i fjernsynsdebattene, så mener opinionen uten tvil at Maria Amelie skal få bli i Norge. Men hva uttrykker da det faktum at SV har gått tilbake med 1.5 prosentpoeng og Ap har gått fram med 1.9 prosentpoeng i Maria Amelie-perioden? Er ikke det opinionen?

Selv om det er helg, skal jeg bruke en del timer på å rette elevtekster og særemner. Jeg har et berg av tekster foran meg utover vinteren, og akkurat nå kan det føles nesten uoverkommelig, Heldigvis vet jeg jeg kommer i mål. Jeg har vært der før. Denne uka valgte katta bokstavelig talt å drite i særemnene. Da vi skulle legge ungene på onsdag, påpekte C at det lukta bæsj i andre etasje, og ganske riktig. På gulvet sto en stor plastbag med flat bunn. Den var full av elevhefter. Stakkar Gustav hadde antagelig blitt akutt syk om natta, og hvor skulle han gå? Noen av særemene hadde han sparket ut på gulvet. Så hadde han bretta kanten på baggen og sprutet et par liter diare ned langs kanten, – tett, tett inntil elevheftene. Heldigvis hadde de fleste sluppet unna, men det kan vel hende de vil bære med seg en viss eim. La oss håpe gode karakterer vil overdøve drittlukta.

I norsktimene har vi brukt uka på Kristin Lavransdatter. Jeg er litt usikker på hvor mange elever som følte at de ble kjent med henne. Hva har hun å si til dem? Ei ung jente som måtte forholde seg til moralske dilemmaer som er totalt ukjente for oss som lever nå. Likevel tror jeg noen av tankene hennes traff oss alle sammen: Ikke visste jeg at det følger med synden at man tråkker andre mennesker ned. Det skal bli spennende å høre hva de har å si til mandag. Da skal vi oppsummere det vi har lest og sett på film.

Og nå er det fredag. Jeg har sovet en halvtime i ettermiddag og er klar for en deilig hjemme-alene-kveld. Thv har dratt av sted på guttefest. Gutta skal på Phønix for å spise torsk, drikke rødvin og spille Siste Stikk, og jeg regner ikke med at han kommer inn døra før ved midnattstider. Det er ikke meg imot. Jeg elsker å være hjemme alene. På peisen brenner det, Gullrekka venter på TV, borte i ørelappstolen ligger en bok og på kjøkkenet venter en biff.

Hvis jeg ikke tar helt feil, så har jeg det ganske fint nå.

Advertisements

11 responses to “Pludring om ei uke i mitt liv

  1. Hei hei, her er det masse jeg kjenner meg igjen i. Sånn er livet stort sett her også, hverdagene er travle men gode og jeg ler mange ganger hver dag på jobben. Deilig å være i jobb igjen etter å ha tuslet rundt hjemme alt for mye nå. Jobber fire dager i uken jeg nå og «strekker ryggen» hver onsdag. Samtidig er det ting som skjer i min vennekrets også som er skrekkelig trist og som gjør at jeg innimellom gråter en liten skvett og triste ting på tv kan utløse en hel liten bekk som egentlig er knyttet til oe helt annet. I dag har søndagen startet sakte og jeg skal snart stå opp ! og lage en bedre middag i anledning meg selv (48 i dag men ikke si det til noen, hysj!).

    • Når en blir satt ut av spill sånn som du har vært en stund, er det sikkert ekstra deilig å komme på jobben igjen. Og gratulerer masse med dagen. Da er du to år og elleve måneder yngre enn jeg er.

  2. Livet leker sa «Hvis jeg ikke tar helt feil, så har jeg det ganske fint nå. »
    Høres bra ut.

    PS 9na, skal ikke si no jeg 🙂 men gratulerer med dagen likevel og velkommen etter 😀

    Kamelryttersken postet sist: Fagperson og pårørende, spiller det noen rolle?

  3. Når ugen er fuld af arbejde og opgaver – og dritt og elev-opgaver, ja, så er det måske ikke så mærkeligt at en aften alene er meget velkommen 🙂

    Jeg genkender din tanke om at det er et dårligt tegn, hvis man længes efter week-enden, selv om man måske glæder sig til en tur eller gæster, som kommer om søndagen. Jeg synes at der må være mange spændende oplevelser med eleverne, men jeg kan også forestille mig at det somme tider er nødvendigt at sige til eleverne, at der ikke er så meget tid til hver enkelt og at de må hjælpe hinanden (og sig selv).

    Jeg tror at det, som du nævner med at se i øjnene og give anerkendelse er vigtigere for børn end for en dynamisk person – der er et psykologisk emne omkring børn: Nogle børn kan knytte sig til voksne udenfor familien (lærere, håndværksmestre og socialpædagoger) andre kan ikke og har utrolig meget glæde af en lærer, som kan sætte sig ved siden af dem, røre dem og sige «du er god nok».

    • Det er jo ikke noe galt i å glede seg til helgen, men higer vi etter helg etter helg, så kan vi lett glemme majoriteten av dagene, nemlig dem imellom. Heldigvis trives jeg på jobben min, og derfor er hverdagene også fine.

      Det jeg skrev om anerkjennelse handlet om forholdet mellom oss voksne på jobben: Gir sjefen deg ros? Gir kollegene deg ros? Men jeg er ellers helt enig med deg. Sist uke diskuterte jeg det faktisk med en gruppe elever. De hadde muntlige framføringer, og noen hadde gjort en ganske dårlig jobb, noe som førte til en del kritikk fra meg. Andre fikk mengder av ros. Det førte til en liten prat om hvor mye en lærer egentlig kan kritisere, og hvor vondt det gjør når jeg ikke er fornøyd med arbeidene deres. Det er litt av et dilemma, skal jeg si deg, – dette forholdet mellom utfordring og anerkjennelse, – men det gjelder jo oss voksne også.

      • Godt å lese dine betraktninger Hege. Gir meg innsikt og setter egen kunnskap i perspektiv. Jeg vet det jo, har bare ikke sett det fra den vinkelen før. Tusen takk:)

  4. Så hyggelig, Kamelryttersken.

  5. Her var det mye jeg kjente meg igjen i, ja 🙂
    Jeg har ikke skrevet noe særlig om jobben min, men har egentlig gått svanger med en post om mine fine kolleger. Vi er en bra gjeng som jobber godt sammen, rett og slett, og da kommer rosen og risen helt naturlig. I andre jobber har jeg følt som deg, jeg foretrekker anerkjennelse framfor direkte ros du aner er av typen «jeg har lest en bok der det står at jeg skal si noe positivt til mine medarbeidere». Det må oppleves som ekte, ellers virker det jo mot sin hensikt.

    • Sett i gang: Fød den posten du er svanger med 🙂 Når det gjelder denne rosen, så er det akkurat det du skriver her vi har snakket om på jobben min også. Påtatt ros, sånn som man lærer på kurs at man skal gi, kan lett bli klamt og oppleves påklistra. Har vi normale sosiale antenner, så merker vi om kollegene våre anerkjenner oss. Særlig sårbart er dette i forhold til sjefer.

  6. Hei, jeg leser bloggen din av og til, og liker både tekstene og bildene!

    Må bare få kommentere litt når det gjelder Kristin Lavransdatter. Jeg leste Kransen da jeg var 14-15, og elska boka. Filmen liker jeg også, faktisk, selv om den er lang og til tider litt rar. Men det er muligens det jeg liker ved den.
    Jeg syns du har plukket ut en fin replikk om synden.
    Men at Kristins dilemmaer er fra ei anna tid, se det er det ikke alle som er enige i. Da jeg studerte nordisk ved NTNU, holdt Dag Rossvang en hel forelesning om Kristin Lavransdatter. Hans hovedtese var at Sigrid Undset hadde tatt en moderne kvinne og satt henne inn i en middelaldersk kontekst. Han spissa formuleringene sine og kalte hele romanen «husmorporno med middelalderramme». Jeg husker ikke alle argumentene hans, men han mente i hvert fall at dilemmaet til Kristin (vrake Simon Darre og gå mot sin fars vilje for slabbedasken fra Husaby) ikke kunne eksistert i middelalderen fordi det var helt utenkelig at følelser kunne spille så stor rolle i ei tid med så sterke kodekser, både religiøst og moralsk og ikke minst familiemessig. Jeg vet ikke om den godeste Rossvang har rett, men etter å ha hørt forelesningen hans, fikk jeg et litt anna syn på hele romanen. Ikke nødvendigvis et dårligere syn. Mer interessant, kanskje? Og det er kanskje fordi Kristin ligner på den moderne kvinne at hun i det hele tatt fenger oss? Men ikke for det. Ragnfrid, som valgte «rett» og gifta seg med Lavrans, er jo like interessant EGENTLIG. For hun elsket jo også en annen. Men gjorde som normene tilsa.

    Huhei, jeg kommer ikke til noen konklusjon jeg. Men Kristin er spennende, syns jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s