Kroppen er grei, tross alt

Jeg var glad og fornøyd over å begynne på jobben i går, men det holdt nesten på å gå galt. Arbeidsdagen i går gikk egentlig aldeles utmerket, men sånn bortimot klokka to kjente jeg meg plutselig litt urven. For sikkerhets skyld hev jeg meg i bilen og kjørte hjem og la meg under dyna for å sove det av meg. Det hjelper nesten alltid.

At det går an! I løpet av en time gikk jeg fra nærmest frisk til ganske syk: Verkende muskler i hele ryggpartiet, 39 grader i kroppen, magekramper og dårlig allmenntilstand. Jeg sov og sov og sov, og egentlig var jeg innstilt på å være hjemme fra jobben i dag. Men sånn i firetida i natt våknet jeg opp og kjente at jeg hadde det litt bedre. En plan ble lagt. Tirsdagen er ukas lengste arbeidsdag, men den dagen jeg er kortest tid i klasserommet. Dette skulle gå. Jeg sov til halv ni, spiste to knekkebrød og regnet ut at paracetten måtte tas klokka 09.30 for å holde meg i farta. Halv elleve sto jeg i klasserommet. Egentlig sto jeg ikke. Jeg satt på min høye, private barkrakk. To ganger 45 minutter sammen med samarbeidsvillige elever, Leonid Bresjnev og Tsjekoslovakia, – det var alt jeg skulle klare. Selv om jeg var litt slakk i strikken, gikk det helt fint.

Så kjørte jeg rett hjem, la meg i senga og sov i tre timer.

Dette er også en av fordelene med jobben vår. Hadde jobben min bestått i å legge tak sammen med snekkeren oppe på taket eller betjene kunder i en hektisk butikk, hadde det vært en umulighet. Nå kunne jeg bare fortelle kollegene mine at de måtte klare seg uten meg på møter og den slags i dag, og det går helt fint. Man skal være ganske syk for å ikke holde ut to timer.

Men nå lurer jeg. Jeg regner med at det er et virus som har tatt bolig i min kropp, min motstandsdyktige kropp. Det er tre år siden sist den var syk, og det ser ut til at jeg skal ri av dette tilløpet også. Jeg regner med at når kroppen blir angrepet av virus, så er de som kommer på besøk samtidig i slekt med hverandre. Hva kommer det av at de for eksempel velger å slå seg på både ryggmuskler og mage, men styrer unna snørrnese og halsevondt? Det er da så merkelig. Neste gang er det kanskje halsen og hodet som får unngjelde. Hva styrer sånne ting?

Nå har jeg sittet her under pleddet og forberedt morgendagens undervisning, og den er betydelig tøfferen enn dagens. Fortsatt vet jeg ikke om jeg kommer meg av sted. Feberen er borte, men jeg er fortsatt litt kvalm og musklene verker. Men det er lenge, lenge til i morgen.

Det skal nok gå.

Advertisements

6 responses to “Kroppen er grei, tross alt

  1. Hverdagshelter!

  2. God bedring 🙂

  3. Det er godt at læse herover, at du har det bedre nu, Hege!
    Men var du slet ikke nervøs for at smitte alle eleverne?
    Jeg har mange gange set hverdagens helte møde på job og for eksempel være meget forkølede og smitte alle omkring sig.

    • Bortsett fra hvis vi har en omgangssyke av det slaget du vet, så legger vi bort ideen om smitten. Det skyldes ganske enkelt at vi er omkring 550 mennesker som vasser rundt i hverandres intimsoner hele dagene, og da kan man ikke gardere seg mot det. Vi ville blitt totalt avfolket 🙂 Jeg verken nøs eller hostet, og min mage holdt på sitt. Jeg var med andre ord neppe noe mer smittsom etter at det brøt ut enn jeg var dagen før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s