Trening på jobben

Jeg direkteblogger fra Dagsrevyen i dag. I en reportasje forteller de at flere og flere arbeidsplasser tilbyr trening i arbeidstiden. Vi får se bilder av spreke kolleger på spinning-sykkel eller i sal. De er fulle av pep og energi, svetter og ler.

Det er et flott tiltak, og selvfølgelig burde alle delta når de får et sånt tilbud. Vi blir slappere og slappere, fetere og fetere, og særlig de som aldri trener ellers burde så avgjort være med på et tilbud om fellestrening på jobben.

Bare halvparten deltar, og man aner en viss indignasjon over dette.

På jobben min har vi anledning til å trene, men noen fellestrening er det ikke. Om det hadde vært et tilbud, ville jeg ikke deltatt. Aldri i livet! Jeg er en av dem på jobben som trenger det aller mest, og det ville være komplett idiotisk å si nei, takk! Likevel ville jeg sagt det: Nei takk!

De veltrente, superslanke kan ikke forstå det. Men kjære deg, sier de. Det er da ingen her på jobben som ville granske deg. Det er da ingen av oss som ville synes du var latterlig med din dårlige kondis og din ukoordinerte kropp. Mulig det, – mulig det! Men jeg ville føle meg ukomfortabel. Det de glemmer er det store fokuset det er på kropp, hvordan de akker seg over at de har gått opp 250 gram, og nå må det sannelig være nok! De forteller om sine millange løpeturer og hvor mye de tar i benkpress, og så erter de hverandre vennskapelig for kroppslig forfall, mens de ler og spøker sånn man bare kan når man er på en felles, trygg arena.

Jeg har også sånne arenaer, og der ville jeg føle meg trygg om vi ble invitert til felles aktivitet på jobben. Gymsalen er ikke en sånn arena.

Det er dumt av meg og de andre 50% som sier nei takk, men noen ganger velger vi å skjerme oss fra nederlagsfølelsen.

Sånn er det bare.

Om å redusere andre – og seg selv

Jeg liker Gudrun Skyman. Hun er ei tøff dame på mange vis, og jeg liker hennes friske måte å formulere seg på. Sånn var hun på Skavlan i går også. Men nå er det nå en gang sånn at også dem vi liker godt kan gjøre og si ting vi får vondt i magen av, og i går fikk jeg vondt i magen. Jeg kjenner igjen den vondten, for jeg har kjent den før.

Gudrun Skyman fortalte med en for henne uvanlig myk stemme om sin store kjærlighet, om Jaques som hun traff i godt voksen alder, han som er hennes store, store kjærlighet. Jeg liker å høre om folks store kjærlighet. Jeg har en selv, og det er fint å ha noen å elske.

Men så gjorde hun det jeg synes hun skulle latt være.

Helt ubedt fortalte hun at Jaques var den første mannen hun hadde sagt de magiske ordene til: Jeg elsker deg. Tidligere hadde hun hatt flere menn, tre – fire som hun hadde levd i det hun kalte ekteskapslignende forhold med, men dem hadde hun aldri elsket.

Det er helt sikkert sant det hun fortalte, og det er helt greit at det er sånn. Det er ikke alt i livet som er like bra. Men måtte hun si det på TV? Jeg tenker at det er en type erkjennelse man deler med en nær venninne, ikke noe man forteller til hele verden. Og jeg har sett det før: En kjent figur her i byen treffer en ny kvinne, blir skilt fra sin kone og flytter ut fra det hjemmet de har med sine tre barn, – en vanskelig prosess for alle parter. En relativt kort tid etter får han barn med sin nye, – og da annonserer han i en informasjonsavis at de har fått sitt kjærlighetsbarn. Det er mulig jeg tar feil, men det må da føles vondt for hans tre andre barn? Hva slags barn er de? Og hva med hans første kone som fortsatt slet med at ekteskapet tok slutt, – hvordan føltes det for henne?

Jeg forstår godt at folk har behov for å fortelle noen hvor rasende de er på sin eks, hvor liten tiss han har, hvor såret de er og alt det andre som er leit. Jeg forstår også at de har behov for å fortelle hvor fantastisk de nå har det med sin nye, hvor flott det er å endelig få oppleve kjærligheten.

Men må de si det i avisen eller på TV? Holder det ikke med de nære vennene, de som vet hva det handler om, og ikke gjør det til noen annet enn det det er?

En fin rettesnor for etikken er å ta den andres perspektiv: Hva om det var meg? Hva ville jeg følt? Ville jeg ønsket dette?

Jeg vet hva jeg ville følt, men jeg spurte Thv: Hva hvis jeg var like kjent som Gudrun Skyman? Hva hvis vi ble skilt og jeg traff en ny mann? Hva hvis jeg kom på Skavlan og sa at jeg nå for første gang, med min nye mann, hadde funnet en mann jeg kunne si at jeg elsket? Hva hvis du så det? Hvordan ville du følt deg neste dag når du skulle på jobben?

Thv laget en bitte liten åpning mellom tommel og pekefinger: Omtrent så liten hadde jeg følt meg.

Jeg hadde ikke følt meg som noen som helst. Jeg tror jeg hadde blitt helt og aldeles borte.

Er det ikke lenger et ideal å ikke gjøre seg selv bitte liten ved å redusere andre mennesker, til og med mennesker man en gang var veldig glad i?

Krever jeg for mye av oss?

Sonnett 18

YouTube er et relativt nytt fenomen, men jeg har nesten glemt hvordan vi klarte oss uten. For ikke å snakke om hva våre egne lærere gjorde for å gi oss noen kulturelle illustrasjoner til undervisninga. Jeg husker ennå hvordan det var å sitte i mørket mens læreren bannet og svertet over en film som røk og måtte skjøtes tre ganger før vi kom i gang. Vi elever laget skyggebilder på skjermen, tullet og tøyset så den stakkars læreren ble helt svett i nakken. Det hadde også sine fordeler å leve i en pre-digital verden. Lærerne våre spilte instrumenter og sang sammen med oss. Vi sang på skolen nesten hver dag. Noen ganger som en del av undervisningen, andre ganger fordi læreren skjønte at vi trengte å gjøre noe annet. Vi kunne alle sangene i Mads Berg, – noen av dem utenat. På den annen side tror jeg ikke mine elever skal sørge over at jeg ikke synger med dem.

Selv om jeg har vært lærer i veldig mange år, har jeg også selv opplevd pes når jeg skulle vise en film. Først måtte den framskaffes, det samme gjaldt musikkstykker. Jeg har ikke tall på alle de besøkene jeg har gjort på bibliotekets platesamling, alle de gangene jeg løp hesblesende inn på pedagogisk senter for å hente en film som skulle brukes neste dag. Ennå har jeg mapper med CD-er og filmer jeg bruker i undervisningen, men de blir liggende urørt.

Jeg trenger dem ikke lenger.

Nå har jeg YouTube.

Og jeg behøver ikke en gang få ideene selv. Jeg blir stadig tipset om gode filmer, sanger, dikt bare ved å lese andre læreres blogger eller Facebook-oppdateringer.

I noen uker nå har 10 C studert Den kalde krigen. Vi har sett Forest løpe gjennom hele den amerikanske etterkrigstiden, vi har sett John F Kennedy bli skutt og vi har sett geriljakrigere i Vietnam. Og så har vi hørt musikk. Sting har sunget at the Russians love their children too, og med tøværet og Gorbatsjov hørte vi Scorpions synge Wind of change. Til tirsdag tror jeg jammen jeg skal la Jann Teigen synge Glasnost (-88), og så kan Stokkan følge opp med sin Brandenburger Tor (-90). Om ikke annet, så kan det være et morsomt tidsbilde for ungene. De ble tross alt ikke født før i 1995.

Men det var altså ikke det jeg skulle fortelle i dag. Jeg er ikke engelsklærer, men jeg får jo med meg at ungene fordyper seg i salige Shakespeare om dagen. I den forbindelse hørte jeg engelsklærerne tipse hverandre om en vakker versjon av Sonett 18, – du vet den med: Shall I compare thee to a summer’s day?.

Det er David Gilmour som synger i sitt studio på Temsen. Vakkert som en sommerdag.

Enjoy!

Fimbul

Tenk om vinteren ikke går sin vei. Tenk om våren aldri kommer. For hver dag som går blir det lysere og lysere, men ute er det like forbanna kaldt. Tenk deg påskeferien uten krokus og sprø tulipanblader, som riktig nok blir druknet i skuffende snø et par dager sist i mars, men likevel. Det er jo vår. Tenk om det ikke blir sånn i år.

Tenk om høytrykksspyleren blir stående i kjelleren fordi den skitne snøen og den harde isen fortsatt ligger der, mens temperaturen ikke vil over ti, iskalde blå grader. Tenk om hagemøblene blir stående pakket bort under presenningen, selv om sola skinner hele dagen. Tenk om snøskuffa aldri blir ryddet bort.

Tenk om det ikke blir sommer mer. Tenk om vi må glede oss over den lange Sankt-Hansnatta innpakket i selbuvotter og skjerf. Tenk om hele juni går uten at blomstene klarer å presse seg opp av den frosne jorda, uten at epleblomstene greier å sprenge seg ut av knoppene sine. Hva skal vi gjøre med alle flaskene med chablis? Hva skal vi gjøre med solstolene våre? Skal villkattene husere alene i utestua hele sommeren?

Tenk om vi får nysnø den første uka i juli. Hva skal vi med sommerferie da? Kanskje må de legge ned stranda og Samsø og Skagen en gang for alle. Og hva med rekene på brygga? I stua kan dobbeltvinduene få stå, og det er ingen grunn til å ta ned de tunge vintergardinene. Peisen vil brenne opp en hel skog, og vi må sloss om veden med en hel desperat, forfrossen by. Tenk om det blir sånn.

Tenk om august kommer uten at vi har gått barbent i gresset, svømt i havet, sittet ute under stjernene en varm sommerkveld. Tenk om vi er enda blekere da enn vi var i mai. Tenk om vi må møte en ny høst med forfrosne kropper der knoklene aldri har blitt varmet opp til sommertemperatur. Tenk å begynne på jobben igjen uten at kroppens sollagre har klart å magasinere litt energi til en ny vinter. Tenk å ta imot nye elever som har tilbragt hele sommeren inne foran skjermene, triste og fortvilet mens badebukser og solkrem har blitt liggende på hylla.

Hvordan skulle det gå?

Tenk om det er Fimbulvinteren som har lagt seg over oss, – da vet vi hva vi har i vente:

Ganglere: Kva er å fortelja om ragnaròk?
Høg: Store ting er å melde om det, og mange òg.
Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter.
Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse
vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar –

utan sommar imellom.

– Den yngre Edda

Et avlyst mirakel

Truls synes det er vanskelig å skrive gode, skjønnlitterære tekster. Orda kommer lett litt skjevt ut, og han finner ikke de formuleringene som skaper den stemninga han vil ha. Derfor blir heller ikke karakterene akkurat der han drømmer om. Riktig nok gjorde han det såpass bra til tentamen, at jeg håpet at han var på vei.

Nå har jeg lest den første teksten hans i dette semesteret, en skjønnlitterær tekst han har skrevet hjemme, – og under over alle under! Han har levert en var og fin skildring, nydelig formulert med både frampek og fine antydninger. Nydelig var det. Jeg vurderte den til 5 +

Hadde det skjedd et mirakel?

Det var det jeg spurte Truls om også, da jeg møtte ham i gangen: Har det skjedd et mirakel? Det hadde nok ikke det. Truls kunne fortelle at grunnteksten var hans, – eh, – altså, han hadde skrevet et førsteutkast, og så hadde han fått Johannes i klassen til å – eh, uhm – hjelpe til med språket og litt sånn forskjellig.

Denne Johannes sto litt bortenfor, og da kunne jeg jo spørre ham med en gang: Er det du eller Truls som skal ha 5 + på denne teksten?

Han tenkte seg om litt, og så svarte han: Det er Truls som skal ha 5 +, for jeg har nemlig ikke hjulpet ham mer enn det visse foreldre hjelper enkelte av de andre elevene i klassen.

Og det har han nok helt rett i, den godeste Johannes.

Forhåpentligvis har både Truls og Johannes lært noe av den skriveprosessen de hadde sammen, og kanskje resulterer det i flere gode tekster utover våren.

I så tilfelle blir jeg den første som får vite det.

Erik, Marit, Guro og Vår beste dag

Helt på slutten av livet spilte Erik Bye inn ei lita, vakker vise: Vår beste dag. Teksten hadde han laget selv, og det kan man merke, så full av bilder fra hav og sjø som den er. Melodien sto Jon Kirkebø Rosslund for. Nå kan vi høre en liten snutt av denne sangen i NRKs nye reklame for seg selv, eller deres nye profilkampanje, som de selv kaller det.

Det er Marit Larsen som synger. Jeg synes den litt barnlige stemmen hennes kler visa veldig godt. Hun synger liksom med litt undring i stemmen.

Hvis du vil synge med, finner du teksten rett under YouTube-lenka.

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørket når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått!
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i morgen skal bli vår beste dag.

~Erik Bye~

Erik Byes versjon ligger helt i den andre enden. Marit er kvinne, Erik er mann, Marit synger rent og klart, Erik hest og rustent, Marit er ung, Erik gammelgammel. De tolker på hvert sitt vis, og jeg liker dem begge to. Fordi jeg vet at de to representerer hver sin ende av livet, opplever jeg det som om Marit ser framover, mens Erik ser tilbake. Når jeg hører Erik synge, så gir det en ekstra dimensjon for sånne som meg. Erik Bye var en norsk institusjon, en voldsom personlighet, og det bringer fram mange minner bare å høre stemmen hans.

Det finnes flere varianter av Vår beste dag, og hvis du vil, finner du dem selvfølgelig på YouTube. Spesielt anbefaler jeg Guro Von Germetens. Hun synger som det skal synges ved leirbålet en sen natt når det står om livet,

men nå skal jeg ikke si mer i dag, så kan du kose deg med musikken.

Plukkfisk eller brandade?

På lørdag hadde vi årets første skreimiddag. Vi spiste torsk og lever og rogn og eggesmør og hele smørja, og selvfølgelig ble det mat til overs. Vi prøver å kaste et minimum med mat her i huset, men hva gjør man med 250 små gram ferdigrenset, kokt torsk? Plukkfisk, selvfølgelig. Nå skal plukkfisk helst lages på fisk med mer smak enn torsk, men så nøye er vi ikke. Man tager hva man haver.

Fire poteter ble skåret i små terninger og lagt i en kjele. På toppen la jeg en hakket løk, og så dekket jeg det med helmelk og kokte det opp. Når potetene var møre, moste jeg dem sånn noenlunde og tilsatte en klatt smør, – en klatt eggesmør, faktisk, – en rest fra den samme middagen. Så rørte jeg inn torsken og krydret med salt, pepper og litt muskat.

Plukkfisk er blek mat, men smaken er god. For å få litt klasse over det hele, serverte jeg plukkfisken i store, dype tallerkener og drysset på litt gresssløk, –

men det var fortsatt blek mat, veldig blek.

Plukkfisk er noe av det billigste du kan spise. Derfor er det morsomt når man av og til er på restaurant og ser at de serverer brandade, og da er det ikke som restemat, skal jeg si deg. Brandade er den franske varianten av plukkfisk, men det er i prinsippet det samme, og du finner retten over alt hvor fisk spises. Jeg ville gjette på at det går inn i kategorien husmannskost og restemat uansett hvor i verden man er. Hvis det er brandade du skal lage, og ikke plukkfisk, bruker du klippfisk i stedet for fersk fisk, hvitløk i stedet for muskat og olivenolje i stedet for smør. Brandaden er plukkfiskens franske fetter.

Brandade er også blek mat.

Hva tror du kunne passe som fargerik garnityr eller tilbehør til plukkfisken, – og hva ville kle brandaden?

Jeg har en svak, svak erindring

Jeg husker veldig mye fra barndommen min, – merkelig mye egentlig. Noe av det første jeg husker er fra jeg var 1 1/2 år. Noen sier at det ikke er mulig, men det vet jeg at det er. Ofte knytter vi minnene opp mot noe vi har sett på bilder eller hørt fortalt, og så tror vi at vi husker det, mens det vi egentlig husker er alt vi har blitt fortalt, det vi nå assosierer med bildet. Selvfølgelig er det sånn, men jeg har flere minner som verken finnes på fotografier eller i overleveringene fra mamma.

Særlig husker jeg interiører. Jeg husker hvordan det så ut i et hus der vi bodde fram til jeg var 2 1/2 år eller noe sånt. Jeg husker at jeg satt på potte på gulvet i et vaskerom, og at mamma føk fram og tilbake for å ordne noe.

Denne kvelden vet jeg at jeg husker, helt sikkert. Jeg tror jeg akkurat har fylt to år. Sol er akkurat ti år eldre enn jeg, hun fyller 60 om to dager, så da er hun tolv på dette bildet. Det ser ut som om vi ber aftenbønn, men det gjør vi altså ikke. Vi ble bedt om å sette oss på den måten for at fotografen skulle få et søtt bilde, og søtt ble det. Jeg husker følelsen av halvvått hår og myk pysj, og så elsket jeg at Sol skulle passe meg. Da lekte vi baby, og hun matet meg med tåteflaske. Det holdt vi forresten på med til jeg ble ganske stor.

Årsaken til at vi skulle overnatte sammen, husker jeg absolutt ikke, selv om det er det mest spesielle med hele kvelden. Mamma har fortalt meg om det senere. De voksne skulle på karneval. Se så flotte mamma og tante Audhild er i lekre kjoler og lange sigarettmunnstykker. Nå som jeg er voksen, synes jeg noe av det morsomste er å se interiørene. Teppet og kamelkrakken hadde mamma kjøpt da hun seilte på de sju hav. Teppet hadde vi helt til jeg var voksen. Legg merke til radiokabinettet og den spenstige tapeten, og stolen.

Det er nesten rart jeg ikke husker at de hadde kledd seg ut, men det gjør jeg altså ikke. Jeg husker bare stemningen, lukta av sjampo, at Sol var der og sånne ting. Det merkelige er at dette bildet er tatt da mamma var tjue-seks år gammel, like gammel som vår Marthe er nå.

Sjalet hun har over skuldrene, husker jeg fra senere. Det var også innkjøpt under fjerne himmelstrøk. Det var vevd i silke og gikk i ulike hvite og lyse nyanser, og så hadde det innvevde søvtråder. Jeg husker det som et klenodium. Senere ble det ødelagt da noen skulle vaske det, men akkurat den historien har blitt borte for meg.

Dette bildet må være tatt sommeren 1963. Da var jeg tre år, og det var siste gang jeg var hos besteforeldrene mine på Skjervøy. Senere ble foreldrene mine skilt, og jeg kom ikke tilbake dit før jeg var tjueto år. Jeg hadde ikke vært der siden jeg vannet de blomstene en sommerdag nesten tjue år tidligere. Likevel visste jeg akkurat hvor rommene i huset lå i forhold til hverandre. Da jeg kom ut i hagen og så uthuset, fornemmet jeg en sterk lukt av striesekk, og jeg spurte farmor om jeg noen gang hadde blitt stengt inne i det uthuset, og om de pleide å ha striesekker der. Jeg hadde ikke blitt innestengt, men hun kunne fortelle at jeg en gang hadde lekt gjemsel sammen med noen barn, og de hadde dratt over meg en striesekk og gjemt meg i en binge av et eller annet slag, og så ble jeg redd og begynte å gråte. Sånne lukt- og lydhallusinasjoner er merkelige. Hvis jeg baker sitronkake samtidig som jeg hører en bestemt sang på radio, vil jeg kjenne lukten av sitron neste gang jeg hører den sangen, og neste og neste. Kanskje det er sånne strategier kroppen har for å ta vare på minner.

Uansett er det lenge, lenge siden.

Pludring om ei uke i mitt liv

Jeg blir så urimelig glad når det blir helg, og det er ikke bare bra. Hvis jeg higer etter at ukedagene skal gå fort, sånn at jeg får oppleve enda en fredag, – da glemmer jeg at jeg samtidig kommer en dag nærmere graven, – og dit vil jeg ikke.

Det har blitt mindre blogging i det siste, og jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje handler det om at mye er sagt. Livet mitt er veldig regelmessig, og det meste gjentar seg om og om igjen. Jeg regner med at det er grenser for hvor mange ganger du gidder lese om det samme.

Men når er det altså fredag, og jeg har lagt fem, fine arbeidsdager bak meg. Det er ikke verst å være lærer i tiende klasse, det skal du bare vite. Et privilegium er det. Ungene mine har blitt så voksne. Når vi har sett nyhetene om morgenen, kan vi diskutere og prate. De kan mye og mener litt. Noen av dem begynne også å bli ganske taleføre. Dessuten er de blide og åpne og morsomme og viltre og energiske og mye, mye mer, – sånne ting som gir meg intravenøs energi.

På onsdag våknet jeg likevel opp med den derre ubestemmelige, depressive følelsen i kroppen, – den jeg ikke aner hvor jeg gjemmer, bare at den ligger lagret et sted i kroppen min, sånn at den av og til kan stikke fram sitt mørke, triste, tunge hode og plage meg et par timer. Merkelig det der. Heldigvis jager jeg det dumme deppe-dyret inn i sin hemmelig hule så snart jeg kommer på jobben. Det er så lyst på jobben min, og det liker ikke depresjonen: lys fra de digre vinduene, lys fra glade unger og lys fra smilende, tullende og tøysende kolleger.

Men du må ikke tro det bare er solskinn heller. Midt oppe i min hverdagsjobblykke står jeg med begge bena i stor, stor ulykke og forferdelse. Det rare er at det er med på å forsterke følelsen av å at livet er godt. Vi kan jo gjøre noe for å hjelpe til, og livet er ikke alltid best når det er som enklest.

Denne uka har vi fylt ut årets utgave av kommunens trivslesundersøkelse. En merkelig sak. Et av spørsmålene vi skal svare på er om vi har fått ros de to siste ukene. Vi diskuterte det spørsmålet der vi satt rundt PC-ene våre og skulle svare. Flere mente de måtte krysse av i rubrikken for negativt svar. Ingen hadde sett dem inn i øynene og gitt konkret ros. Jeg tolker spørsmålet annerledes. For meg oppleves ros som anerkjennelse. Hvis en kollega gir meg et klapp på skulderen, spør meg om å få bruke et opplegg jeg har laget, lytter til det jeg forteller – da føler jeg at jeg får anerkjennelse. Det holder for meg. På samme måte hender det jo at vi kan føler misbilligelse uten at noen sier det direkte til oss. Kommunikasjon er ikke bare ord, og ofte er den best uten.

Maria Amelie har preget mye av diskusjonene både på skolen og hjemme, og i dag fikk det meg til å undre meg over hva det er som gir uttrykk for en opinion. Hvis opinionen kommer til uttrykk gjennom det som skrives i avisene og sies i fjernsynsdebattene, så mener opinionen uten tvil at Maria Amelie skal få bli i Norge. Men hva uttrykker da det faktum at SV har gått tilbake med 1.5 prosentpoeng og Ap har gått fram med 1.9 prosentpoeng i Maria Amelie-perioden? Er ikke det opinionen?

Selv om det er helg, skal jeg bruke en del timer på å rette elevtekster og særemner. Jeg har et berg av tekster foran meg utover vinteren, og akkurat nå kan det føles nesten uoverkommelig, Heldigvis vet jeg jeg kommer i mål. Jeg har vært der før. Denne uka valgte katta bokstavelig talt å drite i særemnene. Da vi skulle legge ungene på onsdag, påpekte C at det lukta bæsj i andre etasje, og ganske riktig. På gulvet sto en stor plastbag med flat bunn. Den var full av elevhefter. Stakkar Gustav hadde antagelig blitt akutt syk om natta, og hvor skulle han gå? Noen av særemene hadde han sparket ut på gulvet. Så hadde han bretta kanten på baggen og sprutet et par liter diare ned langs kanten, – tett, tett inntil elevheftene. Heldigvis hadde de fleste sluppet unna, men det kan vel hende de vil bære med seg en viss eim. La oss håpe gode karakterer vil overdøve drittlukta.

I norsktimene har vi brukt uka på Kristin Lavransdatter. Jeg er litt usikker på hvor mange elever som følte at de ble kjent med henne. Hva har hun å si til dem? Ei ung jente som måtte forholde seg til moralske dilemmaer som er totalt ukjente for oss som lever nå. Likevel tror jeg noen av tankene hennes traff oss alle sammen: Ikke visste jeg at det følger med synden at man tråkker andre mennesker ned. Det skal bli spennende å høre hva de har å si til mandag. Da skal vi oppsummere det vi har lest og sett på film.

Og nå er det fredag. Jeg har sovet en halvtime i ettermiddag og er klar for en deilig hjemme-alene-kveld. Thv har dratt av sted på guttefest. Gutta skal på Phønix for å spise torsk, drikke rødvin og spille Siste Stikk, og jeg regner ikke med at han kommer inn døra før ved midnattstider. Det er ikke meg imot. Jeg elsker å være hjemme alene. På peisen brenner det, Gullrekka venter på TV, borte i ørelappstolen ligger en bok og på kjøkkenet venter en biff.

Hvis jeg ikke tar helt feil, så har jeg det ganske fint nå.

Amnesti til alle papirløse?

Nå har vi diskutert Maria Amelie i dagesvis, og vi blir ikke enige. Når verken politikere in high places eller jurister som er eksperter på asylpolitikk klarer å bli enige om hvorvidt det finnes smutthull i loven som kan la akkurat Maria Amelie få bli, – blir det ikke så interessant hva alle vi andre synes og mener og føler. Vi kommer ikke lenger, og sånne saker som den vi står oppe i nå vil dukke opp om og om igjen. Foreløpig har det kommet mer ondt enn godt ut av dette, og nyansene er merkelig langt borte. De som mener loven bør gjelde for Maria Amelie også, får høre at de er prinsippryttere, mens de som vil at hun skal få bli, blir kalt prinsippløse. Beskyldningene hagler, frontene tilspisses og de papirløse er like ulykkelige.

Hvor mange papirløse immigranter (et mer nøytralt ord enn asylsøker) er det egentlig i Norge? Hvor kommer de fra alle sammen? Hva kan de bidra med hvis de får bli? Ingen ting av dette vet jeg svaret på, men det skulle vært moro å vite.

Hva om vi nå ga amnesti til alle de papirløse immigrantene som befinner seg i kongeriket akkurat nå? Hva om vi ga absolutt alle permanent oppholdstillatelse, uavhengig av hvilke grunner de oppgir for å få bosette seg her? Hva om vi ga dem skikkelige papirer, sånn at de etter hvert kunne få et rødt pass?

Da ville Maria Amelie også fått bli, uten at noen tapte ansikt, uten at hun resten av livet ville blitt gransket for å se om hun fortsetter å jobbe for de andre papirløse når hun selv er innenfor, uten at støttespillerne hennes kan beskyldes for å være elitistiske, uten at de som mener hun bør reise får høre at de er uten empati.

Norske myndigheter bruker sanseløst lang tid på å behandle alle søknadene, brutalt lang tid. Mye av problematikken ligger i denne lange behandlingstiden. Det er den som gjør at folk får falske forhåpninger, at voksne og barn blir godt integrert i skole og samfunnsliv, – før de altså etter mange år får beskjed om å reise tilbake til en mer eller mindre uviss skjebne. Enten man mener dette eller hint om hvem som skal få bli, ser det ut til at alle er enige om at det er umenneskelig å holde folk, og særlig barn, på gress på denne måten.

Kanskje vi skal gjøre noe med det.

Et amnesti kunne være en fin måte å starte på nytt, og det ville være en fin gest til dem som lever i det uvisse nå, en gest som også ville fungere som en innrømmelse av det urimelige med at alt tar så lang tid.

Etter amnestiet ville de som skal behandle nye søknader starte arbeidsdagen med tomme skrivebord. Før de får den første, nye søknaden plassert foran seg, bør kanskje politikerne våre ta en runde og spørre seg, og ikke minst oss, hva de har lært av denne saken. Er det noe som er urimelig i vår asylpolitikk, og hvor ligger i tilfelle disse urimelighetene? Urimeligheter bør forandres til rimeligheter. Et rikt land som Norge kan unne seg å være rimelig. Uansett ville mulighetene for en kortere behandlingstid ligge der.

Det kunne blitt et spennende, sosialt eksperiment. Vi kunne følge disse menneskene i tiden framover for å se hvordan det gikk med dem. Om fem, ti, tjue år kunne vi få høre hva de har betydd for Norge, og hvordan de selv oppfatter situasjonen sin.

Jeg vet ikke om dette er mulig. Jeg vet ikke hvor mange de er. Jeg vet ikke om det er klokt. Jeg aner ingen ting om hvilke konsekvenser det kunne få.

Men innrøm at det hadde vært jæklig interessant.