Egentlig har vi ikke kjæledyr her i huset for tiden, men det skulle man ikke tro. Borte i sofaen ligger Gustav og purker, og inne i buret fyker Arnold rundt som et uvær. Arnold er en dverghamster, og han bor egentlig i Oslo sammen med Henrik og Marthe. Da ungene dro til Fredrikstad på juleferie, måtte selvfølgelig Arnold være med.
Jeg synes alltid litt synd på sånne dyr som bor i bur, men Arnold klager ikke. Hamstere liker seg i mørket, og kan de velge, kryper de inn der det er mørkest og trangest. Det eneste han er litt fornærmet for her i hos oss, er at han må bo i et fuglebur. Han har ikke vinger, for pokker.
Hver dag får han komme ut av buret noen turer. Han trenger mer stimulans enn det et avlagt fuglebur kan tilby. Her om dagen spiste han sen frokost sammen med Henrik. Da føk han rundt på bordet og nappet litt her og kikket litt der.
Det er ikke første gang vi har gnagere innenfor dørene. Da ungene bodde hjemme hadde vi både hamster og rotte boende. Vi har hatt hamster både i støvsugeren og under badekaret, for ikke å snakke om noen tåredryppende begravelser med blomster, sang og trekors laget av ispinner.
Selv om det er kynisk å si det, er en av fordelene med disse dyra at de ikke lever så mange årene. Får man hund eller katt er man fort bundet opp i omsorg i femten år. En hamster lever sjelden mer enn to. Når man ser hvordan Arnold snuser seg fram til Gustav som ligger der og sover, kunne man tenke at det hele snart er over, men bildet er selvfølgelig arrangert, og det var ingen fare for at Gustav skulle bli angrepet av den lille fyren. Arnold er ikke så skummel som navnet skulle tilsi.
Livet leker 