Kristianiabohemens første bud lyder som følger:
Du skal skrive ditt eget liv.
Nå var ikke alle bohemens bud like sympatiske som dette, men å skrive sitt eget liv er en god ide. Jeg har ennå til gode å høre en uinteressant livshistorie, og jeg har hørt ganske mange. Livsskildringer interesserer meg bare mer og mer, og jeg liker både å høre andre fortelle og å fortelle selv. Da jeg skrev om en av min svigerfars sesonger på hvalfangst i serien Brev fra skipslegen, ble jeg fullstendig oppslukt. Da jeg senere fikk lov til å fortelle om onkel Carlos sommer i Tyskland i 1937, gikk jeg nesten fra konseptene, og det kulminerte i at Thv og jeg reiste fra sted til sted i Tyskland for å se om vi kunne finne ham der nede. Det gjorde vi, og bare den som har den samme interessen som jeg kan forstå hvordan jeg følte meg. Det er som en rus og et sug. Da jeg i forfjor høst så ett av de gamle husa i Fredrikstad bli revet, følte jeg det samme suget. Da jeg fant huset i kommunearkivet kjente jeg at jeg aller helst ville grave fram livshistorien til hver eneste person som har hatt noe med dette huset å gjøre: Arkitekten, snekkerne, hjelpeguttene, de som eide huset, hushjelpene. Bare det å trykke ned et gammelt dørhåndtak er nok til å gi meg frysninger. Jeg kjenner at historiene til alle dem som har trykket ned akkurat det håndtaket ligger lagret der inne et sted, og jeg vil så gjerne høre dem. Jeg tror jeg kunne brukt hele fritiden min på dette, om det ikke var for at jeg også er interessert i andre ting som koster tid.
Noen er ekstra flinke til å fortelle historier, og nå i jula har jeg sneket meg bort fra ribbe og juletre for å høre om noens spennende liv. Jeg finner dem ofte på svt.se. Noen er svenskproduserte, andre er kjøpt inn. De som lager sånne programmer på svt.se har en lavmelt fortellermåte som appellerer til meg. I det siste har de hatt en liten serie der vanlige mennesker forteller litt fra sitt liv. Noen av disse livsglimtene er betagende, og jeg har tipset om en av dem her på bloggen tidligere.
Da jeg var ung slukte jeg Vilhelm Mobergs Utvandrerserie, – og filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg da den kom i 1974. I dag har jeg sett en liten film som forteller om de personene som sto som modeller for Karl Oscar og Kristina från Duvemåla, Den verklige Karl-Oskar. Den anbefales.
Tragiske historier om små barn kan lett bli veldig sentimentale. Kaptein Nemos barn er ikke det. Knapt og ryddig fortelles historien om to gutter som ble forbyttet på fødestua et sted i Sverige på 1940-tallet. Det gjør ikke historien dårligere at jeg gjenkjente historien fra Per Olov Enquists roman Kaptein Nemos bibliotek. Enquist er fetter til en av guttene, og han husker historien godt og er med på å fortelle den i dette programmet fra svt.
BBC er ekspertene på å fortelle gode, ekte historier. I serien Who do you think you are? nøster kjente personer opp en del av sin familiehistorie og forteller den videre til oss i ord og bilder. Jeg har sett Jerry Springer fortelle om hvordan hans foreldre så vidt klarte å unnslippe gasskamrene i Tyskland under krigen, og hvordan det gikk med andre, mindre heldige medlemmer av familien. På svt.se ligger også den svenske versjonen av serien, og jeg skal forsøke å få med meg noen av de episodene også før de forsvinner fra nettet. Og ikke nok med det. Om et par dager starter NRK opp sin versjon av det samme programmet. Det er ingen overraskelse at den norske tittelen er Hvem tror du at du er? Jeg gleder meg.
Denne gangen er det svt jeg har kost meg med, men dr.dk er ikke borte de heller. Der har de blant annet sin Søren Ryge, som på en like stillfaren måte trekker fram enkeltmenneskers historier. Jeg har forstått at en del dansker av og til synes det blir litt mye Søren Ryge, men jeg synes han gjør en flott jobb. Jeg glemmer aldri denne hundreåringen som hadde levd alle sine hundre år på Jylland. Valborg hadde selvfølgelig aldri vært i København, det var for langt. Men da hun ble spurt kunne hun fortelle at Århus også hadde ligget utenfor hennes rekkevidde. En annen historie fra dansk fjernsyn er historien om Ella i Kastanjehuset. Henne finner jeg ikke lenger på nettet, men dette er altså også en historie som ikke slipper taket i meg. Hvis noen vet hvor jeg kan finne den, så gi meg et vink.
Selvfølgelig kan NRK også. I skrivende stund forteller Hans Olav Brenner om sin bestefar som emigrerte til USA på 1920 – tallet. Den er også vel verdt å se, og du finner den på nrk.no.
Etter jul skal elevene mine skrive en skjønnlitterær tekst. Den eneste fellesnevneren mellom tekstene skal være at de tar utgangspunkt i noe i deres eget liv. Jeg har lovet at jeg også skal skrive denne oppgaven. Da vi forberedte stoffet før jul, presiserte jeg at det ikke er snakk om de store, dramatiske hendelsene. Det lille og ubetydelige kan ofte vise seg å ha stor betydning for oss. Da jeg spurte om noen av elevene kjente at de hadde en sånn liten opplevelse å dele med oss, rakte Alban opp hånda:
Da jeg var liten, før vi kom til Norge, var jeg veldig redd for høy flydur og jagerfly. Vi hadde utedo, og en dag da jeg var på vei dit, fløy et fly over der vi bodde. Jeg ble så redd at jeg løp inn på doen og opp på setet, – og så falt jeg ned i utedoen.
Det hører med til historien at hans far hoppet etter og reddet ham fra å drukne. Dette var verken lite eller ubetydelig, og en sånn historie kan være vanskelig å toppe. Det viktige er likevel ikke selve historien, men hva alle disse små hendelsene gjør med oss og livene våre. Alt vi opplever former oss, og noen av opplevelsene er så skjellsettende at de rett og slett endrer våre liv. Da må de jo være verdt å dele med andre.
Livet leker 