Mine

Det er som en gammel klisje eller en sang med Sissel Kyrkjebø, – men det er altså sant: De kommer hjem til jul. Nå mangler vi bare Marthe, så er alle mine på plass i huset. Det varer bare noen få dager, men jeg skal få maksimalt ut av den stunda jeg får ha dem her.

Vi rakk juleferien i år også

Det er lett å la det skli ut i desember. Både elever og lærere er slitne, og ingen ville synes det var rart om vi puslet med klipp og lim, glitter og fjas noen dager når det nærmer seg jul. Hos oss gjør vi ikke det. Vi tenker at vi ikke har tid, og at både store og små faktisk er på jobb. Siden vi har tentamen så tidlig, er det ingen som får feriefølelse fordi om årsprøvene er overstått. Vi tråkker i stedet videre, sakte men sikkert som en flokk fjordinger på vei over fjellet. Det er uansett nok av de små avbrudda i hverdagen. Helt i begynnelsen av desember holder vi juleball. Selv om flere av våre tiendeklassinger mente ballet allerede hadde mistet nyhetens interesse, møtte de fleste opp i år også.

I løpet av julemåneden har vi idrettsdag for alle trinn, og 13. desember får vi et lite avbrudd når Luciakoret kommer forbi i gangene.

På overflaten kan desember virke rolig, mye roligere enn andre perioder i året faktisk. En liten rundttur på skolen viser tomme, fredelige ganger. Bare restene av pynten fra juleballet, en julestjerne og et flott tre forteller at det snart er jul. Men roen er bare en illusjon, i hvert fall for tiendeklasse. I august startet de med en stor semesteroppgave i samfunnsfag. Den skal leveres før ferien. Selv om de har hatt flere måneder på seg, er det nesten ingen som er tidlig ute. I stedet jobber de som gale de siste ukene fram mot juleferien. Over alt er det unger som skriver febrilsk på PC-ene sine. De vil sitte inne i friminuttene, de lurer seg til å skrive mens de har forelesning i et annet fag og vi snubler over dem i gangene.

Det er bare på overflaten det er rolig

Da vi gikk hjem fra skolen på fredag, regnet vi semesteret som avsluttet. Nå er det nok jobbing. Mandag hadde vi den store grøtdagen, en sånn flytende litt-av-hvert-dag som jeg ikke er så veldig begeistret for. I klassen hadde vi quiz, selvfølgelig med spørsmål fra alt de har lært dette halvåret, vi er ikke lærere for ingen ting. Vi voksne varmer og serverer grøt og så ser vi litt film. Det er en hyggelig dag, og nå er det alt annet enn stille på skolen. Det synges og øves over en lav sko, det er tid for årets julekonsert. Det slo meg da jeg var nede for å høre på skolekoret øve: Noen få elever har vanvittig mange baller i lufta i denne perioden. De elevene som synger i skolekoret, er de samme elevene som sitter i elevrådet og hadde ansvar for å arrangere juleball for 500 medelever. Noen av dem er i tillegg YouMe-elever og har vært ledere på tre idrettsdager de siste to ukene. Bør jeg fortelle at det er akkurat disse ungene som også får levert oppgavene sine i tide? De er flinke og effektive, tar ansvar og sier sjelden nei hvis noen trenger hjelp. Disse ungene har ingen fellesnevner når det gjelder hjemmeforhold og bakgrunn. De kommer fra alle miljøer og har lite til felles utover akkurat dette ene, at de er enere på de fleste felt. De må rett og slett være født sånn. Det er ikke som min gamle far forsøkte å trøste meg med: Noen har det i bena og noen i hodet. I stedet er det noen som har det alle steder. Det må vi andre bare leve med.

Om mandagen var slitsom, så var tirsdagen desto roligere. Elevene kom så sent på skolen at vi voksne fikk gjort det vi skulle av papirarbeid før de veltet inn dørene med frostrøken ut av munnen. Etter en kort samling på klasserommet gikk vi ned i kantina for å høre årets skolekonsert. Det er en opplevelse, og hvert år tenker jeg at det er ille at ikke flere får oppleve denne forestillingen. Med 500 unge mennesker å ta av, handler det om ren statistikk. I en sånn flokk må det nødvendigvis være noe fantastiske stemmer. Ute blant publikum sitter det også mange flotte stemmer som burde vært oppe på scenen, men dessverre er det ikke alle som melder seg på eller lar seg lokke og be til å stå der oppe under lyskasterne. Kanskje blir de modigere senere.

Vi har relativt hyppige kulturtimer på skolen vår. En effekt av det er at vi har et godt trent publikum. Her er det ingen fnisende jenter og plystrende gutter. De sitter stille og vakkert og hører på, klapper og jubler når det er bra. I år måtte absolutt ingen korrigeres. Kanskje er det fordi kvaliteten på musikken er så høy. Juleforestillingen er en seriøs seanse, og jeg lurer på hvor langt vi kunne strukket den seriøse strikken uten at det ville gå galt. I fjor opplevde vi 160 åttendeklassinger som satt fullstendig musestille og hørte på en medelev som sto alene midt på gulvet og sang Pie Jesu.

Selv om musikken er variert, har nesten alle tekstene på julekonserten en lenke inn mot den kristne julen. Både i salen og på scenen er det store og små med en annen religiøs tro enn den kristne, og mange har ingen religiøs tro i det hele tatt. Et sted ute i samfunnet går noen av hengslene når en prest vil lese noen linjer om Marias fødsel fra Koranen, eller en skole tar med alle elevene i kirken. Hos oss kan en muslimsk gutt lese høyt om julens kristne budskap uten at noen tar anstøt. Kall det gjerne pragmatisme, – men sånt blir det i hvert fall julefred av. Og over hodene våre henger stjernene og glitrer under en sol som skinner noen minutter lenger for hver dag som går.

God solsnu.