Det har skjedd før. Jeg får akutt magevond, vondt av det uholdbare slaget. I håp om å sende vondtene dit de hører hjemme, går jeg ut på do, setter meg og da er det altså at jeg besvimer. Første gang det skjedde var da vi bodde i Langfjordhamn for nesten tretti år siden. Den gangen stupte jeg inn i vaskemaskinen og slo meg i hodet.
Egentlig er det ikke noe å mase med, men i dag tenkte jeg at jeg skulle være akkurat så klam og privat som vi bloggere visstnok er. Jeg skal dele både dobesøk og nærgående bilder av kroppsdeler med dere. Jeg får disse mageanfallene veldig, veldig sjelden, – sjeldnere enn en gang i året. Besvime gjør jeg anda sjeldnere, kanskje har det skjedd fire – fem ganger. En av dem var i natt. Da jeg la meg, kjente jeg at det kom snikende, og så vandret jeg litt mellom badet og soverommet, la meg på det varme badegulvet, sov litt innimellom, gikk på do, omtrent sånn som du har det når du har magevondt. På et eller annet tidspunkt i natt kjente jeg at hodet ble tomt, og jeg visste hva som skulle skje. Jeg har en forestilling om at jeg kom meg ned på kne, men mer husker jeg ikke.
Det er en merkelig, litt ekkel følelse å våkne opp etter en sånn besvimelse. Jeg lurer faktisk på hvem jeg er og hvor jeg er. I natt tok det lang tid å komme opp av bevisstløshetssøvnen, og noe av det første jeg ble meg bevisst var at jeg hadde noen smuler i munnen. Nå i ettertid skjønner jeg at jeg antagelig har slått haka mi i flisegulvet da jeg stupte framover. Slaget har fått tennene i undermunnen til å slå opp i overmunnen. Der røk en av fortennene mine, og smulene jeg kjente da jeg våknet var rester av tanna mi. Heldigvis er det meste igjen, men her kommer nok tannlegen til å få til sukker på grøten.
I dag har jeg følt meg rar i kroppen. Hjernen min er liksom kald. Alt jeg spiser smaker litt metall. Både haka og fortennene mine er ømme, tanna kjennes rufsete når tunga mi kommer borti den.
Mon tro om det ikke hjelper å spise litt Ben&Jerry-iskrem?
Livet leker 