Jeg har ei venninne som lager verdens beste strull. Siden jeg hadde litt tid til overs i dag, tenkte jeg at jeg skulle smelle sammen ei røre og prøve meg. Hvor vanskelig kan det være, liksom.
Veldig vanskelig skulle det vise seg. Røra er enkel: Fløte, sukker, mel og kaldt vann. Jeg pisket den sammen og varmet jernet. En liten klatt røre ble lagt i, og jeg ventet i spenning. Det kunne jeg spart meg, for det ble ikke mer spennende enn at det ble feil hver eneste gang. Røra klistret seg fast i lokket eller i bunnen på jernet. Kakene ble for lyse eller for mørke, for tynne eller for tykke. Alt ble helt og fullstendig feil. Hvorfor vet jeg jo ikke. Krumkakejernet vårt har bare en fast temperatur, og strull skal stekes på lav varme. Det kan ha vært grunnen til at det gikk som det gikk.
Det eneste som ble riktig var smaken. De smakte himmelsk, og nå er jeg veldig mett, – strullmett. Jeg gravde ut kaker med stekespade, kniv og gaffel. For å få noe som lignet på en strullfasong, rullet jeg dem av jernet eller ga dem en tvist etter at de havnet i en krøll på stekebrettet.
Heldigvis hadde jeg bare laget en enkelt porsjon, så det tok ikke all verdens tid. Fjorten merkelige kaker ble det til slutt. Ikke en av dem er som den skal være. Jeg legger dem i en boks, og så spiser vi dem på julaften, men det blir nok siste gang jeg prøver meg på disse. Jeg får holde meg til det jeg kan. Det eneste måtte være om du kunne fortelle meg hvordan jeg skal få det til.
Livet leker 