Gerd Brantenberg tilbake på St Croix

St Croix skole ble bygget som en av to skoler i Fredrikstad i sagbrukstida, – jeg tror det var i 1875. Sammen med kommunen finansierte de rike bruksherrene skoler for byens børn. Det var allerede blitt for trangt på de små skolene de drev på sagbruka langs elva. Fredrikstad har aldri vært noen stor by, og det har alltid vært vanskelig å skille de kondisjonerte fra den gemene hop. På St Croix gikk ungene fra byens rikeste familier sammen med arbeiderklasseungene i nabolaget. Sånn var det i riktig gamle dager, sånn var det da pappa gikk der og sånn var det i min barndom. Det er fantastisk mye spennende stoff å hente fra historien til denne skolen.

Noen har gjort nettopp det, hentet stoff fra St Croix skole og skapt litteratur av det. Da jeg leste Gerd Brantenbergs trilogi som begynte med Sangen om St Croix, var det akkurat som om hun skrev om livet mitt. Gerd er ganske mange år eldre enn jeg, men vi vokste opp på hver vår side av Kirkeparken. Vi hadde omtrent samme, korte skolevei, og hennes opplevelser var på mange måter mine.

I dag hadde hun kommet for å snakke om Egalias døtre. Hun regnet fort ut at det er 33 år siden boka kom ut første gang, og i kveld hadde gruppen Kjønn og kultur utfordret henne til å snakke om Egalia i 2010. Det ble et morsomt foredrag. Dama er still going strong, slagferdig og vittig så det holder. Hun snakket om kjønn og penger, kjønn og språk, kjønn og klær, kjønn og definisjonsmakt – alt relatert til Egalia. Og for deg som ikke vet hvor Egalia er: Kom deg på biblioteket. I salen satt en enkelt mann og et stor forsamling kvinner som både lo, stilte spørsmål og diskuterte etter Brantenbergs foredrag.

St Croix er ikke lenger en skole. Nå er det St Croix-huset, et hus fullt av folk og muligheter. For oss som har trått våre barnesko der, er det ganske spesielt å være der i helt nye settinger. I dag satt vi i klasserommet der jeg husker at den siste gutteklassen holdt til. Senere på kvelden spiste vi suppe i det gamle lærerværelset. Thv og jeg har brukt huset når vi har undervist humanistiske konfirmanter, og ellers legges møter av ymse slag ofte til St Croix. God mat har de også.

Jeg vet at jeg er alt for glad i sofakroken og strikketøyet mitt. All ære til sofa og strikketøy, men jeg kjenner at jeg trenger å få litt påfyll av og til, og nå er jeg fylt opp for en uke eller to. Da jeg gikk hjem fra St Croix knirket det i snøen. Det var kaldt, og det spesielle lyset fra gatelyktene fikk snøen til å glitre. På Wiesebanen holdt et par skøyteløpere stand, selv om klokka var nesten ti. Det har sine kvaliteter å bo i det samme området som man vokste opp i. En sånn liten spasertur hjem en vinterkveld blir noe mye mer enn her og nå. Alt jeg ser og hører og lukter gir meg assosiasjoner til alle de gangene jeg gikk de samme veiene opp gjennom hele oppveksten min.

Det er ganske fint, faktisk.

Advertisements

13 responses to “Gerd Brantenberg tilbake på St Croix

  1. This is just to say: Jeg elsker Gerd Brantenberg. Hun var særemnet mitt i norsk på vgs og jeg må gjenlese St.Croix-trilogien jevnlig for å se hvordan det står til med Inger.
    Og fiffig nok hadde jeg nettopp en lang mailutveksling om Brantenberg med en tidligere elev før jeg snublet inn på denne bloggposten.

    • Da skulle du vært på St Croix i går, Hanne. Hun var et skikkelig fyrverkeri. Jeg fikk lyst til å lese bøkene igjen, – mest for å mimre over min egen barndom.

  2. Etter at vi flyttet hit til Bydalen har trilogien om Inger fått ny mening for meg, selv om jeg har likt bøkene helt siden jeg oppdaget dem da jeg gikk på videregående. Det er noe helt spesielt med å lese bøker fra ens eget nabolag, noe magisk syns jeg. Jeg tror jeg har Egalias døtre et sted i bokhylla mi. Det er en av de få bøkene jeg har begynt på, men ikke fullført. Tror jeg hadde forventninger om en bok i samme «gate» som oppvekstromanene fra Fredrikstad. Kanskje det hjelper å ha fått noen år på baken, så jeg tror jeg må lete fram den boka igjen.

    Begge jentene våre har sunget (og en synger fremdeles) i barnekoret på St.Croix, så jeg har tilbragt mang en kveld i kafeen der mens jeg har ventet på min lille sangfugl. En stund hadde en del kollegaer på HUS middagstreff hver torsdag. De har en deilig vegetarbuffet på torsdager, og for ungene er det spennende å kunne spise så mange pannekaker de bare orker.

    Gutta som ordner med is til oss på Wiesebanen er noen flotte fyrer! Nå om dagen er jentene knapt nok kommet innafor dørene og ferdige med leksene før de farer av gårde med skøyter og hjelm under armen. For en herlig tid å være barn! Og for et flott sted vi bor, Hege!

    • Jeg har det på samme måte med bøkene, Mona. Til og med Egalias døtre ble lest i lys av at jeg kjente igjen miljøer.

      Bydalene er et eldorado for barn: Geografisk avgrenset, lett å vite hvor man kan gå, få hus, alle voksne oppdrar ungene de møter, Wiesebanen, bading i Bingedammen, lekeplass – helt topp. Da mine var små var det til og med hester oppe i havnehagen bak bryggeriet.

  3. Er det så lenge siden? At jeg leste Egalias døtre? Husker jeg var ung når jeg leste den, men at jeg var så ung?
    Jaja, sånn er det bare. Takk for et lite innblikk i din verden og en gjenklang av ei bok som faktisk fremdeles ligger tilgjengelig på harddisken.

    • Og jeg trodde jeg var yngre. Jeg mente å huske at jeg leste den i tenårene, men sånn var de taltså ikke. Nå vurderer jeg å lese den igjen.

  4. Det er et underligt navn, jeg skulle lige læse introduktionen et par gange for at finde ud af om det var Frederiksstad på St Croix eller om det var St.Croix i Frederiksstad 🙂

    Men jeg kender godt følelsen af at se de gamle lokaler i ny udsmykning. Selvfølgelig er verdens atomer og molekyler bare masse i form at sten, træ og maling, men alligevel vil proportionerne i en bygning sætte erindringer igang – hukommelsen fungerer, også selv om det måske oprindeligt var en måde at dyrene orienterede sig i urskovens mylder af stier og løvhuler.

    Jeg håber I får mange flere gode minder fra «kulturhuset St.Croix». Den kommende tid er jo en rigtig indendørstid!

    • Det er altså St Croix i Fredrikstad. Samtidig er det altså et Fredrikstad på St Croix, – og skal du finne ut av det må du tilbake til vår felles bakgrunn og så krydre med en liten dæsj koloni. Utfordring gitt 🙂

      • Ja utfordring mottatt 🙂 Det må være spændende at høre hvordan forfatteren har oplevet stedet som man kender og læse bogen, læse hvordan begivenhederne bliver fortalt for at få så meget med som muligt, for at fremhæve det vigtige, man må kunne mærke, hvordan forfatteren arbejder.

        At arbejderbørn og rigmandens børn gik i samme skole er bemærkelsesværdigt. Det samme skete i min barndom på Frederiksberg, men sådan var det – og er det – ikke alle steder. Det var med til at opbygge den «sociale kapital», som vi har.

  5. Hvis du kikker nederst på denne siden, under kuriosa, – så ser du sammenhengen: http://no.wikipedia.org/wiki/Saint_Croix

  6. Ååh, jeg leste Egalias døtre så sent som i sommer (på bryllupsreisen hehe) og elsket den! Dette ble en god påminnelse om at jeg skal lese flere bøker av henne. Takk!

  7. Avslutningen din minte meg om denne, selv om han altså var 89
    http://theamericanscholar.org/the-last-word/#.Uxy1Wdx7SNU

    -Ellen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s