St Croix skole ble bygget som en av to skoler i Fredrikstad i sagbrukstida, – jeg tror det var i 1875. Sammen med kommunen finansierte de rike bruksherrene skoler for byens børn. Det var allerede blitt for trangt på de små skolene de drev på sagbruka langs elva. Fredrikstad har aldri vært noen stor by, og det har alltid vært vanskelig å skille de kondisjonerte fra den gemene hop. På St Croix gikk ungene fra byens rikeste familier sammen med arbeiderklasseungene i nabolaget. Sånn var det i riktig gamle dager, sånn var det da pappa gikk der og sånn var det i min barndom. Det er fantastisk mye spennende stoff å hente fra historien til denne skolen.
Noen har gjort nettopp det, hentet stoff fra St Croix skole og skapt litteratur av det. Da jeg leste Gerd Brantenbergs trilogi som begynte med Sangen om St Croix, var det akkurat som om hun skrev om livet mitt. Gerd er ganske mange år eldre enn jeg, men vi vokste opp på hver vår side av Kirkeparken. Vi hadde omtrent samme, korte skolevei, og hennes opplevelser var på mange måter mine.
I dag hadde hun kommet for å snakke om Egalias døtre. Hun regnet fort ut at det er 33 år siden boka kom ut første gang, og i kveld hadde gruppen Kjønn og kultur utfordret henne til å snakke om Egalia i 2010. Det ble et morsomt foredrag. Dama er still going strong, slagferdig og vittig så det holder. Hun snakket om kjønn og penger, kjønn og språk, kjønn og klær, kjønn og definisjonsmakt – alt relatert til Egalia. Og for deg som ikke vet hvor Egalia er: Kom deg på biblioteket. I salen satt en enkelt mann og et stor forsamling kvinner som både lo, stilte spørsmål og diskuterte etter Brantenbergs foredrag.
St Croix er ikke lenger en skole. Nå er det St Croix-huset, et hus fullt av folk og muligheter. For oss som har trått våre barnesko der, er det ganske spesielt å være der i helt nye settinger. I dag satt vi i klasserommet der jeg husker at den siste gutteklassen holdt til. Senere på kvelden spiste vi suppe i det gamle lærerværelset. Thv og jeg har brukt huset når vi har undervist humanistiske konfirmanter, og ellers legges møter av ymse slag ofte til St Croix. God mat har de også.
Jeg vet at jeg er alt for glad i sofakroken og strikketøyet mitt. All ære til sofa og strikketøy, men jeg kjenner at jeg trenger å få litt påfyll av og til, og nå er jeg fylt opp for en uke eller to. Da jeg gikk hjem fra St Croix knirket det i snøen. Det var kaldt, og det spesielle lyset fra gatelyktene fikk snøen til å glitre. På Wiesebanen holdt et par skøyteløpere stand, selv om klokka var nesten ti. Det har sine kvaliteter å bo i det samme området som man vokste opp i. En sånn liten spasertur hjem en vinterkveld blir noe mye mer enn her og nå. Alt jeg ser og hører og lukter gir meg assosiasjoner til alle de gangene jeg gikk de samme veiene opp gjennom hele oppveksten min.
Det er ganske fint, faktisk.
Livet leker 