Det har gått opp for meg den sisten uka: Kina begynner å få taket på oss. Over alt hvor jeg går, både i real life og på nettet, kommenteres årets fredspris: Er det nå sikker at denne Liu Xiaobo er verdig denne fredsprisen? Se bare på Muhammed Yunus, – nå blir han avkledd. Hva er det med Nobelkomiteen? Hvorfor skal vi irritere Kina? Det blir jo tross alt stadig bedre borti der. Tenk på den økonomiske framgangen de har hatt de siste åra. Burde vi ikke gi dem litt kred for det? Dessuten blir det en fryktelig kjedelig Nobelfest hvis ingen kommer!
Jeg har følt det samme selv, særlig argumentet om at det kinesiske folk er mer tjent med en oppmuntring til videre demokratisering enn enda et smekk på fingrene. Jeg leser som kjent fortsatt Dagbladet på lørdag, og i dag ga Bernt Hagtvet meg en smekk; det lignet forresten mer et lyskespark. Jeg har av og til opplevd Hagtvet som ganske angstbitersk, men i dag følte meg bare så truffet. Tittelen på Hagtvets kronikk forteller hva som er hans agenda, nemlig å avdekke Johan Galtungs moralske striptease. Jeg forsto fort at han samtidig avdekker min.
Du leser selvfølgelig kronikken selv, men meget kort referert:
Johan Galtung forsvarer som kjent Kina (Han kjenner mennesker i setralkomiteen. Sic!), og han mener at Kina ikke fortjener å kritiseres for sine brudd på menneskerettighetene, all den tid landet beveger seg i riktig retning og har løftet 400 millioner mennesker fra nød til lavere middelklasse.
Var det ikke den samme tanken som var i ferd med å få overtaket hos meg?
Galtung har i en kommentar antydet at kinesiske myndigheter trolig har noe på Xiaobo, – at det ikke er alt vi vet om den mannen. Og så foretar Bernt Hagtvet en meget snedig og intelligent sammenligning. Han viser til hvordan Knut Hamsun i sin tid støttet naziregimets fengsling av Carl von Ossietzky med Johan Galtungs forsvar av kinesernes fengsling av Liu Xiabo. Ossietzky fikk som kjent også Nobels fredspris. Hagtvet drar også parallellen videre, og et avsnitt oppsummerer på mange måter tankene hans:
Samme logikk anvendt på Adolf Hitler i 1935 ville lyde omtrent slik: Føreren har løftet millioner tyskere ut av arbeidsløsheten. La oss derfor se litt mildt på hans arrestasjon av politiske opposisjonelle. Føreren «har» nok noe på dem, skal du se.
Må jeg gjenta at jeg følte meg truffet?
Det koster å kritisere en supermakt. Det gjør skikkelig vondt. Jeg føler meg avslørt på hvor lav smertegrense jeg har. Litt kritikk, litt surmuling, noen små drypp her og der var nok til at jeg begynte å tvile. Kina viser oss en kald skulder, noen handelsavtaler kan i verste fall gå dukken og dessuten blir det en dritkjedelig Nobelfest. Det var ikke mer som skulle til.
En skarve fredspris gjør ingen synlig forskjell i den kinesiske demokratiseringsprosessen her og nå, men en forskjell gjør den garantert. All kommunikasjon av dette slaget gjør en forskjell, og dette er jo en av måtene politisk utvikling foregår på. Fredsprisen gjør en enorm forskjell for Liu Xiaobo og alle hans tusenvis av medtenkere. Den gir dem en anerkjennelse som gjør at de orker å fortsette sin kamp. Den gjør en forskjell for en hel verden som ser til Oslo 10. desember når prisen deles ut. Folk som et øyeblikk løfter blikket fra julegavehandlingen og leser om Kina i en kronikk her og en artikkel der. Kina får en oppmerksomhet de absolutt ikke ønsker, og kinesiske politikere går også noen runder, i det minste med seg selv. Hvis det ikke hadde svidd skikkelig, ville de aldri ha laget så mye styr, blitt så fornærmet og sinte.
Jeg regner med at Johan Galtung vil svare Bernt Hagtvet. Det betyr at jeg må lese enda et Dagblad i neste uke.
Livet leker 
Det er sikkert mange rundt om kring som er like mye berettiget til Nobels fredspris som Xiaobang. Men det har han som fikk den i år, og det syns jeg faktisk vi skal stå for.
Kina vil uansett føle seg trått for nær om de «har» noe på fredsprisvinneren eller ikke. For dem er det viktig å ikke miste ansikt utad. Og det har de gjort med at en dissident har fått en internasjonalt anerkjent pris. Og ikke minst året etter at USAs president fikk den.
Men Kina er også kremmer, så når prisen er delt ut, blir det «Business as usual». Uansett om det er noen synsere som ikke har skjønt at det var en grunn til at Alfred Nobel overlot forvaltningen av fredsprisen sin til det Norske storting, og at Roosevelt i 1942 sa: «If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway. If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway; and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway.»
Lurer et lite spørsmål i tankegangene mine om at hvis Galtung ikke hadde vært norsk, hadde han heller ikke kjent noen i det kinesiske sentralkomiteen?
For meg faller denne på Goodwins lov. Jeg lar meg stadig forbløffe over hvor usaklig Hagtvedt kan bli, selv om jeg nok er mer enig med han enn med Galtung i sak her.
Naziparalleller er ubrukelige i saklig og rasjonell debatt, men hos Hagtvedt fyker de ut nesten like raskt som ukvemsordene. Jeg må si jeg personlig sliter med å ta Hagtvedt spesielt alvorlig lenger.
Jeg er enig i at naziparalleller sjelden er saklige, men jeg oppfatter ikke dette som en naziparallell i den forstand at noen sammenligner andre med nazister. For meg handler det om å se at det vi gjør når vi unnskylder Kina er det samme som Hamsun gjorde da han unnskyldte nazistene: Mye er bra, så til helvete med menneskerettighetene, liksom.