I Aftenposten i dag blir Jens Stoltenberg kritisert for sin bruk av Twitter og Facebook. Det er Arne Røed Simonsen, seniorrådgiver i Næringslivets Sikkerhetsråd, som mener Jens stiller seg lagelig til for hogg når han bruker sosiale medier til å fortelle hvor han er og hva han gjør. Det finnes terrorister der ute, og for dem kan denne informasjonen gjøre et angrep lettere å gjennomføre.
Det er sikkert noe i denne kritikken. Likevel synes jeg Simonsen undervurderer Jens hvis han tror at han og hans rådgivere ikke allerede har tenkt gjennom denne problemstillingen. Det eksempelet Simonsen bruker er fra i sommer. Jens hadde vært askefast i USA, og på vei hjem kjørte han bil gjennom Europa. Hele veien var han på Face og Twitter, og vi var mange som fulgte ham. I statusoppdateringene reflekterte han litt over asken som hadde skapt problemer for oss, hva han hadde gjort i USA og han småpratet om dette og hint. Det var utrolig mange av oss som fulgte ham, og det føltes merkelig godt. Jeg husker at jeg tenkte på det: Hvorfor er det så moro å kunne kommentere hos statsministeren og foreslå noen gode middagsstopp mellom Malmö og Gøteborg? Svaret sier seg selv. Det er ikke hver dag jeg snakker med statsministeren. Det er ikke hver dag jeg kan være sikker på at Jens Stoltenberg faktisk leser hva lille jeg fra Fredrikstad har å si. At det handlet om gode spisesteder heller enn politikk, fikk det bare til å føles enda bedre.
Jeg tror Jens vet veldig godt hva han gjør. En bil på full fart gjennom Europa er ikke det letteste terrormål, og de som måtte ha sånne hensikter vil aldri ha noe problem med å ramme vår statsminister. Han flyr på tur i skauen og handler på REMA støtt og stadig. I kjølvannet har han sine sikkerhetsvakter, men vil du virkelig ta livet av ham, så er det dessverre en lett sak.
Det vet Jens Stoltenberg.
Noen ganger tar man en kalkulert risiko. Statsledere har alltid gjort det. Ved store anledninger møter de folket høyt der oppe på sin pidestall. Til sikkerhetsfolkenes store fortvilelse, velger kongen av og til å stige ned fra pidestallen for å få nærkontakt med folket. Vi har sett det så mange ganger at jeg ikke gidder å nevne eksempler, og for alt vi vet, er disse nedstigningenen også planlagte. Det er ikke sikkert alt er like spontant som det ser ut til. Det samme kan gjelde Jens’ oppdateringer på Face og Twitter. Alle som bruker sosiale medier vet noe om dette. Det jeg forteller at skjer akkurat nå, skjedde kanskje for en uke siden. Vi vet at det er klokt å skape distanse.
Nå er ikke Jens kongen (i hvert fall ikke min konge), men vi er folket, og jeg tror han vinner mye mer enn han risikerer når han forteller oss på Face at han er i marka på skitur med Jonas. Så bruker han sin egen mobil til å ta et bilde av sitt svette, glade ansikt og legger det ved. Det føles godt og trygt. Facebook minsker avstanden mellom statsministeren og oss på en unik måte. Der Gerhardsen kunne bo i boligblokka si og snakke med Hvermannsen på et gatehjørne, der gjør Jens det samme på Face. Tvil ikke på at alt dette er ledd i en nøye planlagt mediestrategi, og at de som er sikkerhetsansvarlige for statsministeren har vært med på å godkjenne denne strategien.
Nå vet ikke jeg hvor Arne Røed Simonsen står politisk, men det kan jo hende at han har vikarierende motiver for å bremse den populære kommunikasjonen til landets statsminister. Jens har et solid forsprang på de andre politikerne når det gjelder bruk av sosiale medier. At det gir ham et forsprang meningsmålingene forteller oss at han sårt kan trenge, gjør at han helt sikkert vil fortsette å holde oss oppdaterte.
Bildet har jeg lånt fra Jens’ Facebookside.
Livet leker 