Monthly Archives: november 2010

Dagbladet liker heller ikke meg

Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg trodde hun skulle reagere, men at jeg skulle bli så fullstendig oversett, det hadde jeg ikke regnet med. I august slo jeg opp med Dagbladet etter et over tjue år langt forhold (Hvis du lurte, Dagbladet er en dame!). Nå skal det sies at forholdet hadde kjølnet betraktelig de siste årene, men jeg trodde kanskje det fortsatt var håp for oss. I mange år var dagens Dagbladstund et høydepunkt. Hos henne fikk jeg vite hva som skjedde i verden, både ute og hjemme. Da jeg var ung, hjalp avisen meg til å forstå både menneskene og politikken, og senere kommenterte hun den kulturen jeg selv aldri rakk å konsumere. Folka i Dagbladet skrev på en måte som tiltalte meg, og jeg følte meg hjemme og blant venner mellom de knitrende sidene. Det var et forhold jeg trodde skulle vare til døden skilte oss ad.

Umerkelig forandret avisa seg. Det er vanskelig å si når det startet, men alt ble liksom vannet ut, og spensten forsvant. Begynner jeg bakerst og blar meg framover, finner jeg fortsatt mange dyktige skribenter, interessante kommentarer og fine debatter, men det er liksom ikke nok lenger. Forsidene er verst, og det var nok dem som førte til at jeg tok det første skrittet mot skilsmisse. Noen ganger ville jeg heller bli sett naken enn med en Dagbladforside under armen. Jeg mener, – når verden blir snudd på hodet og presidenter innsatt og avsatt, – da skulle man tro det var det Dagbladet ville rope ut at jeg kunne lese mer om inne i avisen. I stedet hyler hun om hvem som har gjort det med hvem, hvem som tror på engler og demoner, hvem som har sex opp og ned på et blikktak og hvilke gulrøtter som garantert gir deg kreft denne uka.

Hva tar hun meg for?

Så jeg slo opp! Det skjedde fra den ene dagen til den andre, og det var da jeg oppdaget det: Dagbladet liker heller ikke meg. Hadde hun gjort det, ville hun ha savnet meg. Hun ville gjort noe for å vinne meg tilbake. Kanskje ville hun blitt litt mer seriøs og plassert Aung San Suu Kyi på forsiden og flyttet Snåsamannen til en liten spalte innerst og bakerst i en krok. For å tekkes meg, ville hun ironisert over alle helsehysterikerne og trykket seriøse atikler om ny medisinsk forskning og spennende nyvinninger. De gode kulturjounalistene hadde fått større plass, og avisa hadde forstått at jeg var et oppegående, men relativt uvitende, menneske som trenger noen utfordringer i ny og ne. Jeg trodde rett og slett at Dagbladet skulle komme krypende tilbake, rett og slett love å forbedre seg. Det skjedde ikke, så da er det vel slutt. Heldigvis har jeg aldri vært monogam, og det finnes andre og bedre aviser å menge seg med. Det store spørsmålet for Dagbladet er om hun finner flere og bedre lesere enn jeg.

(Noen ganger sniker jeg meg fortsatt til et lite stevnemøte, men det bør du ikke si til noen. Jeg må ha Magasinet på lørdag.)

En bitte liten tur til Drøbak

Ute har det vært grått og vått i dag, og vintermørket er virkelig i ferd med å senke seg over våre hoder. M og C våknet som vanlig fulle av forventning: Hva skal vi finne på i dag? For en stund siden trodde vi voksne at dette skulle bli den helga vi var i København, men sånn gikk det dessverre ikke. Kanskje Drøbak kunne være et alternativ eller i det minste en fattig trøst?

Vi hadde hørt at det skulle være så mange pene hus i Drøbak, gamle, fine trehus, og det stemte på en prikk.




Innimellom de gamle, pene trehusa lå en del hus fra 1960 og 1970-tallet. Om de var pene eller stygge, skal være usagt, men de kommuniserte usedvanlig dårlig med den gamle bebyggelsen. For meg er det uforståelig at sånne hus har fått lov til å poppe opp midt inne i et historisk miljø. Misforstå meg ikke. Jeg synes det er helt i orden med moderne arkitektur, – nei, – jeg foretrekker moderne arkitektur. Men det må da gå an å tegne hus som kan ta en prat med de gamle som allerede bor der; hus som på en måte er barnebarna til den opprinnelige bebyggelsen. Uansett skal du få slippe eksemplene. Jeg nøyer meg med å ripe i idyllen med ord. Bildene holder jeg for meg selv.

Drøbak skal visstnok være julenissens hjemsted. I couldn’t care less, men de har i hvert fall både julenissepostkontor og julenissehus. Vi besøkte begge, og jammen fikk vi ikke med oss årets første julegaver hjem.

Julenissehuset var stappfullt av nisser i alle varianter. Egentlig kan jeg ikke fordra sånne pyntejulenisser, men så lenge de bor i Drøbak går det greit. Og alle er ikke som jeg. Inne i butikken var det turister fra flere fjerne land, og de handlet nisser over en lav tresko. M og C var veldig begeistret, og M ville helst kjøpe absolutt alt som glitret.

Ellers kunne Drøbak by på en romantisk restaurant med lav takhøyde og vakkert tregulv, men der var det fullt:

en interiørbutikk som er lik absolutt alle andre interiørbutikker for tiden, – drepende kjedelig med andre ord:

og en søt kino i enda et gammelt hus, denne gangen i mur:

Selv om det var fuktig i dag, så regnet det ikke. Vi ruslet rundt i byen og havnet til slutt nede ved havna. Der kunne man kjøpe både reker og hummer, og ved bryggene lå båtene tett i tett, selv om vi er langt ute i november.

Drøbak er en yrende by om sommeren. Nå lå det meste på vent. Sommeren 2011 er fortsatt over et halvt år unna, og det var lite som fristet til en kajakktur i dag.

Nede ved vannet fikk vi oss en morsom overraskelse: Drøbak akvarium. Stedet var ubetjent. Man betalte bare i en automat og gikk inn. Dette var et perfekt sted for våre to små. Fiskene er hentet opp i Drøbaksundet og representerte de vanlige, norske fiskeslagene. Det var både åpne og lukkede akvarier, og ett sted fikk ungene til og med mulighet til å plukke opp sjøstjerner og kråkerboller og klappe fiskene.

For oss voksne kunne akvariet by på en tilleggsattraksjon. Innimellom akvariene befant Norsk lutefiskmuseum seg, – og til lutefisk drikker man akevitt. Da Thv så akevittsamlingen, trigget det julegenet hans, og det ble sporenstreks bestemt at vi skal ha ribbe og akevitt til middag neste lørdag. Så da så!

Til slutt i dag spanderte vi på oss et cafebesøk. Jeg husker at tante Signe tok med seg Marthe og Henrik på cafe en gang, og da sa hun at de kunne få spise hva de ville og så mye de orket. Hun ble dagens helt, luringa. Nå sa vi det samme til våre to små, og det var ganske ufarlig. De orket et halvt stykke napoleonskake og et halvt stykke sjokoladekake hver, – så var de halvdøde av metthet, men fulle av undring over hva de hadde fått lov til. Det er ikke mer som skal til.

Dagen er kort nå i november, og da vi var kom ut av cafeen, hadde det begynt å skumre. Det var på tide å sette kursen hjemover.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Den ene vil ha nummer 5, den andre vil ha det stille

Hver torsdag morgen kjører jeg våre to små på skolen. Turen tar tjue minutter hver vei, – en hyggelig tur gjennom et morgentrøtt landskap. Denne uka har vi fått tilbake litt lys, og det er mye pent å se på utenfor bilvinduene.

Vi er tre personer i bilen, og vi har hver våre ønsker om hva vi skal bruke tiden til. Jeg synes vi skal småprate litt. Snakke om dagen som kommer, om skolen og vennene de snart skal møte. Litt hoderegning og noen engelske gloser kunne jeg nok også tenke meg å flette inn, selv om det er Thvs jobb å lage regnestykker når han henter dem.

I hele fjor sto BlackSheeps stand by i CD-spilleren, og vi hadde ikke før satt oss inn i bilen etter ferien, så ble CD-en etterlyst. Ungene hadde hver sine favoritter, og det eneste de ville var at jeg skulle sette på den låta de ville høre: Nummer 8, ba C. Nummer 5, ba M, Nummer 2, sa C, han har sans for litt variasjon. Nummer 5, sa M, -nummer 5, nummer 5, nummer 5! Hun ville ikke høre noe annet enn nummer 5. Hver eneste gang vi kjører bil, skal hun høre den samme. Jeg må ha hørt den flere hundre ganger de siste to årene. Jeg vet at vi snart skal ses igjen, kanskje til sommeren, kanskje hos mor, – og at bak skyen er det alltid sol. Selv kan hun hele teksten, og hun synger i vilden sky. Om det ikke er vakkert, så er det i hvert fall høyt og tydelig.

De siste ukene har C kommet med et nytt ønske. Nummer 5, roper M så snart vi har satt oss inn i bilen. Når første runde er over, spør jeg: Hva vil du ha, C? Jeg vil bare ha det stille, jeg, kommer det fra baksetet. Nummer 5 tar omtrent 3 1/2 minutt, og C fikk sine 3 1/2 minutt med stillhet. Det fikk jeg også – før lille mus ropte høyt og tydelig: Nummer 5!

Nå lurer jeg på om man kan bli gal i hodet av å høre nummer 5 for mange ganger. Jeg har følt meg litt rar i det siste.

Da de pakka Jesus inn i en sten

På veien hjem fra skolen fortalte jeg de to små at de skulle få være med på kirkekonsert i kveld.

– Hvorfor har vi kirker, enkli? Spurte M.

– For at de som tror på Gud skal kunne være der for å be sammen, svarte jeg.

– OK. Tror du på Gud?

– Nei, – det gjør jeg ikke.

– Men hvorfor har de kors?

For at de ikke skal glemme Jesus. Du vet, han som ble hengt på et kors, men som de som er kristne tror at ble levende igjen selv om han var død.

– Å, ja, – han ja. Tror du ikke på han heller? Han som de slemme hengte opp på korset og sånn. De sa at han hadde gjort noe gæernt, enda det hadde han ikke, og så , og så ble det masse, masse blod over alt. Jeg har sett det, asså, – og så tok de han ned og så pakka de han inn i en sten og så la de han ned og sånn. Men så, så var han oppe hos pappaen sin høyt oppe i himmelen. Tror du ikke på han?

Stemmen var full av vantro.

– Det var ille fælt, asså! Jeg tror veldig på han. Det er helt sikkert, for læreren min har fortalt det alt sammen. Skikkelig fælt med masse blod. Åhhh, – nå gleder jeg meg til å gå på kirkekonsert, asså.

Gro Dahle – nå er du advart

Når du fortsatt leser, så vet jeg at du vil være med. Hvis ikke hadde du logget av. Du vet jo hva som kommer. Dette er tredje post med Gro Dahle dikt, og jeg er kjempefornøyd med at du er her.

Så er vi to.

Hvem er det som koser seg
oppi den røde barnevogna?

Det er den fete rotta, det
som krafser i flanellen
og søker etter lukten
av melk og surt oppstøt

Og det nyfødte barnet
i den nykjøpte vogna
snur seg i melkesøvnens bedøvelse
Årene ved tinningen:
en lyseblå broderitråd
som ligner en sprekk

Og barnet søker med munnen
Suger i luften
hele kjeven i arbeid
Som om det var moren
Som om det var brystet
stramt av melkeknuter
Rottehodets våte snute
som leppene famler etter
Tungens invitasjon

Vi må si B

Når man begynner å avdekke et eldgammelt tak, vet man aldri hva man vil møte. Det ligger i sakens natur. Snekkeren har nå holdt på sånn til og fra i noen uker, og det skjer store ting der oppe, – og her nede. Taksten regner ned, mesteparten i containeren, resten inne hos naboen. Vårt lille praktiske bidrag er at vi må bruke litt tid på å rydde opp, resten gjør den flinke karen på taket.

Den delen som vender ut mot veien er nå dekket med blå duk. Det er visst det man bruker i stedet for papp i våre dager. Da den gamle pappen ble revet av, viste det seg at undertaket var i god form, og ingen ting måtte skiftes. Vi jublet, selvfølgelig, men litt for tidlig, skulle det vise seg.

Da snekkeren ga seg i kast med hundene, avdekket han en helt annen historie. Det var råte, relativt mye råte. Det skulle bli verre! Under pappen, på hovedtaket inn mot hagen, var det mer råte å finne. De nederste bordene måtte skiftes.

Da vi kom hjem på fredag, fortalte snekkeren at gesimskassen også er ødelagt, og neppe vil vare særlig mye lenger. Du får snakke med mannen din, og så får dere bruke helgen til å bestemme om jeg skal skifte den eller ikke, sa han vennlig. Det er ikke noe å tenke på. Vi har ansatt en fagmann, og han må vi stole på. Har vi sagt A må vi si B. Vi kan ikke legge nytt tak over en råtten gesimskasse. Sånn er det bare.

Taket er ikke ferdig ennå, og vi holder pusten mens vi venter. Vi har et skikkelig anbud på hovedjobben, men mørke hemmeligheter som dukker opp underveis, må vi selvfølgelig betale ekstra for.

Mens vi venter får vi rydde litt i hagen. Det ser ut som om det trengs.

Man tager en død sau

Riktig nok holder det med en slagside, men for sauen er det uansett ikke forenelig med liv at vi andre skal feire jul. Det handler om årets lammeruller. Jeg lager to eksemplarer hvert år på denne tida, og her i huset er det første varsel om at det snart er jul.

I år som i fjor, skulle det vise seg vanskelig å få lammesidene når jeg ville som jeg ville. I fjor bestilte jeg, og butikken lovet at de skulle sende meg sms når slagsidene kom. Det glemte de, så da jeg til slutt sto foran disken og etterlyste dem, var de over best-før-datoen, og vi måtte begynne på nytt.

I år bestilte jeg to uker før jeg skulle ha dem. Igjen lovte de at de skulle sende sms når de var klare, antagelig på torsdag. Jeg presiserte også at sidene ikke skulle være utbenet. Den jobben vil jeg gjøre selv, for jeg trenger kraften jeg får når jeg koker bena. Torsdagen kom, men ingen sms. Fredag dro jeg i butikken, og skulle du ha sett: Der lå rullene mine. De var utbenet begge to. Hva skal jeg si? Som vanlig ingen ting. De ville vel spare meg jobben. De mente det vel godt, tenkte jeg, og ruslet hjem med slagsidene under armen.

Resten av jobben er ikke noe å mase med. Det er gjort på under en halvtime. I år gikk det fortere enn vanlig. Jeg hadde fått den lysende ideen å be om sånn profesjonell kokestrømpe som butikkene bruker når de surrer steker og ruller. Det fungerte fint.

Etter kokingen tok Thv og jeg oss en liten smak. Ingen kan si det ikke var godt, men som vanlig: Alt for lite salt.

Snadder fra Frans-Arne Stylegar

Er du interessert i arkeologi og historie? Liker du spennende fortellinger om dem som levde før oss? Da skal du unne deg en kikk inn til Frans-Arne Stylegar. Han driver bloggen Arkeologi i nord, og der er det alltid snadder å finne. Denne gangen handler det om en stakkar forvillet guttunge som var tiltenkt en forferdelig skjebne.

Kunden fra Helvete på tur i Himmelen

Da jeg dro til Gamlebyen i dag, var planen å kjøpe de første julegavene. Det ble et magert utbytte. Gamlebyen er full av gavevennlige butikker, så feilen må ligge hos meg. Jeg har blitt kresen og aldeles forferdelig gjerrig.

Gjerrigheten slår mest ut mot meg selv. Jeg var innom Den grønnkledte. Der er det alltid så mye jeg liker. I dag fant jeg en veldig fin bomullstunika, en kort kjolesak som helt sikkert kunne være brukbar nå som vi går mot advent og litt selskapeligheter her og der. Jeg prøvde den, og butikkdamen slo hendene sammen og mente den var perfekt til meg. Jeg syntes også den var fin, men den kostet mange penger. Så prøvde jeg en ytterjakke i et festlig stoff. Den satt som et skudd, og igjen slo damen hendene sammen. Hun hentet og danderte, roste og forklarte, – til slutt begynte hun til og med å slå av på prisen: Du kan få 10%. Det var da jeg ba henne om å ikke anstrenge seg så hardt. Jeg er kunden fra Helvete, sa jeg. Hun som nesten aldri kjøper noe. Jakken jeg har på meg nå kjøpte jeg for tolv år siden.
Hun tok hintet og snudde seg mot kunder som var lettere å omvende.

Det var nydelig vær i Gamlebyen i dag. Sola skinte og det var friskt og deilig, akkurat sånn jeg skulle ønske hele vinteren ville være. Flere enn jeg var ute for å handle. På torvet var det som vanlig frimarked. Ikke så stort som om sommeren, men til gjengjeld hadde de mange fine håndverksprodukter til salgs.

Det var ikke så veldig mye som smakte av jul i Gamlebyen i dag, – og heldigvis for det. Jeg vil helst at alle skal vente til desember. Unntaket er julehuset. Det har åpent hele året, og må få lov til å jule selv om det er november.

Et annet unntak var Galleri Mimosa. Der sto juletreet pyntet, og dette var målet for turen min i dag. I fjor fant jeg julegaver til halve familien her, men nå tente jeg ikke på noe. Disse interiørbutikkene ligner mer og mer på hverandre. Stilen er den franske, chabby chique, pent og romantisk, men etter hvert veldig, veldig kjedelig.

Selv om jeg ikke fikk handlet noe særlig, er det en fryd å tråkke rundt på min fine, nye sykkel (Den med sju gear!). Den er som et smykke. Det er når jeg kommer med den at Gamlebyen virkelig blir en turistattraksjon 🙂

Jeg avsluttet turen med noen galleribesøk. Da oppdaget jeg at jeg kunne kjøpe to lekre akvareller for prisen av en vinterjakke hos Den grønnkledte.

Jeg kjøpte ingen av delene.

Så mange valg

Det er under fire måneder til elevene våre skal velge videregående skole. De synes det er forferdelig vanskelig, og det kan man forstå. Det er så utrolig mye å velge i, og det er ikke mange av femtenåringene som allerede vet hva de skal bli når de blir voksne. Det fører til at mange av de yrkesfaglige studieretningene blir valgt bort. Når du ikke aner hva du skal bli, kan du ikke velge en utdanningsretning som sender deg i en bestemt retning. Det forstår seg, – men det er synd.

Siden det er en selvfølge at de skal gå videre på skole, setter mange ungdomsskolen på repeat: De velger allmennfaglig studieretning. Det gir dem tre ekstra år til å tenke, før de bestemmer seg. For mange har det nok også betydning at foreldrene står bak og heier. Veldig mange foreldre er opptatt av at ungene deres skal få studiekompetanse, kanskje en studiekompetanse de selv aldri fikk. Det de glemmer at allmennfaglig studieretning er en studentfabrikk, – det gir dem bare en inngangsbillett til videre studier.

Denne uka har alle tiendeklassingene i kommunen besøkt årets utdanningsmesse i Kongstenhallen. Det er ei flott messe. Alle programfaga var representert, og lærere og elever var rustet for å svare på spørsmål fra våre håpefulle. Spørsmålet er bare om det kom så mange spørsmål. Når elevene går sammen med sine klassekamerater har de så mye annet i hodet en videre utdanning. De har et image å ivareta. Det er så mye som er flaut. Det er så mye de ikke vil at de andre skal vite. Dessuten er det få som vil framstå som overivrige og kunnskapsløse.

Så vandrer de fra stand til stand, smaker på litt mat hos kokkene, beundrer musklene til murerne, ler av lokkene hos frisørene, – men stiller dessverre få spørsmål. Heldigvis har mange foreldre forstått dette, og flere av ungene mine kunne fortelle at de allerede hadde vært på messa kvelden før, – sammen med mamma og pappa.

Om to uker skal alle sammen på besøk på en videregående skole. De skal få smake bitte litt på den linja de har mest lyst på, – og så får vi håpe det enten gir mersmak eller hjelper dem til å finne en annen rett på skolekoldtbordet. Var det noe vi så i Kongstenhallen, så er det at det er et stort og assortert tilbud de har å velge fra.