Daily Archives: 29.11.10

Noen dager nytter det bare ikke. Fra en mislykka lærers hverdag

Her kommer jeg, – glad og blid og klar for dagen. Jeg har energi nok for mange, for alle, faktisk. Mandag morgen. Norsktime. Jeg er fullada og forberedt på det meste. Der sitter de, tjue-en elever i hver gruppe, sju er sjuke, sju unger av tjue-sju, og fjorten unger av femti-seks.

Vi leker med nyromantikken. Jeg leker med nyromantikken! Elevene vil visst ikke leke med noe som helst lenger. De har fått lære om Freud og Nietzsche og Knut Hamsun, om det ubevisste sjeleliv, om de mystiske kvinnene og lengselen etter naturen. De har fått se bilder på lerret og bilder fra mitt overfylte hode.

Knut Hamsun, dere!

De har møtt Johannes og Victoria. Johannes og Victoria som skal ut for å plukke måsegg i den lyse, nordnorske natten. Nattsol. Måsegg. Når på året kan dette være? spør jeg Otto. Vet ikke, svarer han lavt. De plukker måkeegg, gjentar jeg, for å forsikre meg om at det nordnorske ordet ikke skal sperre for forståelsen. Det er lyst om natten! Nå hveser jeg. Vet ikke, hvisker Otto. Jeg er milimeter fra å begå et overgrep jeg aldri vil angre. Kjerringstemmen trenger seg fram og ut av halsen min. Det kan ikke hindres: Tror du det er vinter, kanskje? skjærer jeg. Tror du snøen ligger dyp og kulda biter mens de ror ut for å plukke måsegg i den lyse natten? Otto blir plutselig interessert. Var det is på vannet, tror du? Skaren stikker ut av halsen på meg nå. Ja? svarer Otto forsiktig.

Nesten ingen har tatt opp bøkene sine. Isak fingrer med en blyant. Camilla ruller på et viskelær. Når leste vi egentlig denne teksten? spør August. Ja, når egentlig? gjesper Edvarda.

Nesten ingen har gjort oppgavene sine.

Vi har lest Ringen; ringen som snart var for trang og snart for rom. Vi har lest om ham med uniform og løverøst. Dere må visualisere når jeg leser for dere, sier jeg, eller kanskje jeg roper det? Visualiser! Jo, jeg roper visst. Lag en film inne i hodene deres! Se det for dere! Jeg får en vanvittig trang til å krype inn gjennom øynene deres, krabbe inn mellom hjernevindingene og trykke play på en eller annen videospiller der inne bak pannene, men mitt indre filmarkiv når aldri fram til hodene nede i klasserommet.

Hvorfor kan vi ikke ha mer vanlig historie, om kriger og sånn? Det er Aksel som sukker lengselsfullt, og Oline nikker enig.

Rune Belsvik, sier jeg matt, Rune Belsvik har også skrevet om det samme: Eg står her og skal slå opp med ei jente. Rune Belsvik og Knut Hamsun, to menn fra hver sin tid, to menn som forteller om gutter som ser verden fra sitt eget indre kaos, gutter som tolker verden gjennom sin egen usikkerhet, gutter som synes jenter snakker til dem fra et annet land. Det er et eventyr!

For meg.

Tjue-en par øyne vendt mot meg, førti-to øyne med en matt hinne mellom seg og verden. Jeg tror ikke de ser meg.

Ikke i dag.

I morgen prøver jeg atter en gang.