Oops, we did it again!

Heller ikke i år klarer jeg å frigjøre meg fra juletradisjonene våre, men jeg undrer meg like mye i år som alle år. Hvorfor i all verden har ikke 2010 noe å by på som gir oss den samme julefølelsen som alt det gamle?

Kjempe imot gidder jeg ikke, og det har heller ingen hensikt. Noe av det fineste er at Thv og jeg fortsatt finner glede i å gjøre de tingene som hører småbarnsfamilien til. Våre barn kommer ikke hjem før lille julaften. Det må bety at vi styrer og ståker mest for vår egen skyld, og det kan jeg varme meg lenge på.

I åtte kuldegrader dro vi på vår tradisjonelle adventskranstur. Det var nydelig der ute sånn rett før sola gikk ned. Mens Thv føk hit og dit og klippet råmaterialer til meg, sto jeg ved den store stenblokka og viklet enekvister rundt den gamle halmkransen. Selve jobben er kanskje ikke å lystbetont, men så er den altså unnagjort på under en halvtime.

Innimellom retting og retting og mer retting, har vi både drukket gløgg, fyrt i peisen og spist sylteflesk, og da er det vel advent, ville jeg tro.

Fra falsk til ekte på fem minutter

Vi liker å pynte døra vår med en krans nå i vintermørket. Drømmen var en krans som kunne lyse helt av seg selv uten ledninger og styr. Det er mye pent å få i plast, særlig på Claes Olsson.

Selv om den bare kostet 125 kroner eller deromkring, var den fortsatt i plast. De formildende omstendighetene var at den er utstyrt med både lys og batterier. En sensor har den også, så lysene slår seg automatisk av om dagen. Et funn, rett og slett.

Men så var det denne plasten. I går dro vi ut i skogen og hentet noen granbargrener av det ekte, velduftende slaget. Lenger fra plast kommer du ikke.

Esken ble åpnet, og den fæle plastikksaken ble plukket ut. Det eneste den hadde til felles med bildet på esken, var den runde formen. Den var tett og lubben også, det skal den ha, men det hjelper ikke.

Lysene var festet på liksomgrankvistene. De var lette å frigjøre, og det ble gjort i en fei.

Ved hjelp av en skarp saks gikk jeg til angrep på liksomgranbaret. En etter en ble kvistene klippet av, og til slutt sto jeg igjen med en tynn og ribbet krans som egnet seg dårlig til dekorasjon.

Da var det bare å legge på ekte granbar, og linde rundt med vikletråd. Til slutt danderte jeg lysene og fordelte dem sånn noenlunde rundt hele kransen. Innmaten er fortsatt irrgrønn plast, men det er det ingen som kan se: Utta blank, inni krank, so to speak.

Nå henger den på døra og lyser og lukter og ønsker deg velkommen om du skulle finne på å stikke innom.