Hvorfor smiler jeg?

November kunne vært en skikkelig helvetes-måned, hvis jeg ikke var så heldig at jeg faktisk liker å jobbe med elevtekster. Noen dager tar jobbinga fullstendig overhånd, og den beste trøsten er at det hele er over når vi tenner det første adventslyset.

Egentlig var dagen i dag satt av til å rette tentamensbesvarelser, men så langt kom jeg aldri. Jeg ble enig med meg selv om at jeg først måtte sjekke alle innleveringsmapper. Det er snart tid for terminkarakter, og jeg visste at en del av elevene mine manglet både det ene og det andre. Selv om det er ungene som skal levere, er det jeg som må sørge for at alt er på plass før fristen løper ut. Damene på kontoret er mer nådeløse mot meg enn jeg er mot elevene mine.

Jeg åpnet mappe for mappe, og der fant jeg heldigvis tekster fra flere av etternølerne. De ble rettet, karakterer ble satt og ført både på papir og på nett. Fordi noen elever bruker Mac hjemme, var noen dokumenter vanskelige å åpne, – men etter hvert kom de også på plass. Til slutt laget jeg ei liste over hvem som ikke har hatt tentamen, hvem som ikke har levert kåseri, hvem som ikke har levert novelle på nynorsk osv. Den lista ble heldigvis ikke særlig lang, men noen kommer til å få se min hevede pekefinger til mandag. Tro det eller ei, men da jeg var ferdig hadde jeg brukt fire timer på denne jobben; fire timer som skulle vært unnagjort i løpet av høsten da jeg rettet oppgavene til dem som leverer i tide; fire timer som jeg egentlig skulle ha brukt på rette tentamener.

Jeg var med andre ord passe irritert da jeg ringte hjem til Elias. Han har flere ganger insistert på at han har levert novella si, men det eneste jeg har fått er en snarvei til et dokument som befinner seg på hans maskin. Blid og fornøyd svarte han i telefonen: Var det den nynorskstilen? Nei, den visste han ikke om han hadde lenger, men for all del, – han skulle lete. No problem!

I løpet av dagen har jeg sjekket i mappa om han har fått lastet den opp, men den gang ei. Først nå i kveld tikket det inn en sms på mobilen min:

Hei, nå fant jeg den! Jeg
hadde kalt den
for «nynorskdritt» jeg …
Men nå har jeg lasta opp
den og! Kos deg med å
rette 🙂
-Elias

Hva skal jeg si til sånt? Av en eller annen grunn ble jeg bare i godt humør av den tekstmeldinga, og så måtte jeg smile – veldig!

Reklamer

5 responses to “Hvorfor smiler jeg?

  1. Forleden retta jeg prøver i «Helsefremmende arbeid» fra Barne- og Ungdomsarbeiderklassen hvor jeg har praksis denne høsten.

    Ett av spørsmålene var «Hva vil du kle på et barn når det er 10 minus ute?»
    Etter å ha ramsa opp alt fra ullundertøy til parkdress til skjerf og lue sto det i en av prøvene: «Og så kan barnet gå ut og leke»

  2. Herlige, herlige elever du har!

  3. Tilbaketråkk: Hva er det med Udir? | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s