Daily Archives: 21.11.10

Hva er det med Udir?

Jeg har et anstrengt forhold til Utdanningsdirektoratet. Det skyldes noen kjepper i mine hjul, noen anstrengte telefonsamtaler og noen merkelige pålegg. Når Aftenpostens forside i dag slår opp at elevenes innsats i klasserommet ikke skal telle når karakteren settes, så er det gammelt nytt for oss lærere. Langt på vei er jeg enig med Udir i dette, – selv om de som vanlig drar de politiske signalene de får alt for langt. De liker det, Udir, – å ta den helt ut, og nå har jammen stortingspolitikerne også oppdaget det. Denne gangen pålegger de oss å holde oss strengt til læringsmålene når vi setter karakter. Det er nærmest en umulighet, og de fleste av oss gjør som læreren som ble intervjuet i dagens Aftenposten, Anne Lene Andersen: Vi tøyer regelverket og forteller elevene at faglige bidrag i timen alltid vil telle positivt. Jeg tenker at det ikke kan ha vært forskriftens intensjon at faglig aktive elever ikke skal få kred for det de sier i timene.

Jeg undrer meg ofte over Udir. Til skriftlig eksamen i norsk får elevene ha med alle hjelpemidler. Det eneste unntaket er hjelpemidler som kommuniserer. En minnepinne kommuniserer ikke, ergo kan man ha med sånne på eksamen. Når elevene får temaet for eksamen 48 timer før de skal skrive, må man ikke ha mer enn gjennomsnittlig god fantasi for å tenke seg mulige oppgaver. Sist jeg hadde en klasse oppe til eksamen, var temaet for nynorskdelen Avskjed. En av mine elever gjorde det merkelig bra til eksamen, og i etterkant måtte jeg spørre ham hva som hadde skjedd. – Søstera mi skrev en tekst som sannsynligvis kunne passe, og det gjorde den jammen, sa han fornøyd. Teksten hadde han hatt med på en minnepinne. Jeg skjønner at Udir ikke mener det skal være sånn, men sånn ble det. Burde vi ha sjekket de 170 minnepinnene til tiendeklasseelevene? Det sier ikke forskriftene noe om at vi skal, – og hvordan skulle vi rekke det midt under eksamen?

Elevenes manglende innsats, arbeidsvilje eller innleverte arbeider skal altså ikke ha betydning for karakterene. Det sistnevnte kan riktig nok føre til at læreren ikke er i stand til å vurdere eleven, men det er et annet spørsmål, – et kinkig et for læreren. Vi har nemlig plikt til å strekke oss langt for å vurdere en elevs faglige nivå. Det var derfor jeg brukte gårsdagen på å få en oversikt over hvem som ikke har levert det de skal.

Da fikk jeg sluppet ut litt damp i dag også. Nå er det på tide å dukke ned i elevenes norsktentamener igjen. Det er ikke det verste stedet å være.

Hvorfor smiler jeg?

November kunne vært en skikkelig helvetes-måned, hvis jeg ikke var så heldig at jeg faktisk liker å jobbe med elevtekster. Noen dager tar jobbinga fullstendig overhånd, og den beste trøsten er at det hele er over når vi tenner det første adventslyset.

Egentlig var dagen i dag satt av til å rette tentamensbesvarelser, men så langt kom jeg aldri. Jeg ble enig med meg selv om at jeg først måtte sjekke alle innleveringsmapper. Det er snart tid for terminkarakter, og jeg visste at en del av elevene mine manglet både det ene og det andre. Selv om det er ungene som skal levere, er det jeg som må sørge for at alt er på plass før fristen løper ut. Damene på kontoret er mer nådeløse mot meg enn jeg er mot elevene mine.

Jeg åpnet mappe for mappe, og der fant jeg heldigvis tekster fra flere av etternølerne. De ble rettet, karakterer ble satt og ført både på papir og på nett. Fordi noen elever bruker Mac hjemme, var noen dokumenter vanskelige å åpne, – men etter hvert kom de også på plass. Til slutt laget jeg ei liste over hvem som ikke har hatt tentamen, hvem som ikke har levert kåseri, hvem som ikke har levert novelle på nynorsk osv. Den lista ble heldigvis ikke særlig lang, men noen kommer til å få se min hevede pekefinger til mandag. Tro det eller ei, men da jeg var ferdig hadde jeg brukt fire timer på denne jobben; fire timer som skulle vært unnagjort i løpet av høsten da jeg rettet oppgavene til dem som leverer i tide; fire timer som jeg egentlig skulle ha brukt på rette tentamener.

Jeg var med andre ord passe irritert da jeg ringte hjem til Elias. Han har flere ganger insistert på at han har levert novella si, men det eneste jeg har fått er en snarvei til et dokument som befinner seg på hans maskin. Blid og fornøyd svarte han i telefonen: Var det den nynorskstilen? Nei, den visste han ikke om han hadde lenger, men for all del, – han skulle lete. No problem!

I løpet av dagen har jeg sjekket i mappa om han har fått lastet den opp, men den gang ei. Først nå i kveld tikket det inn en sms på mobilen min:

Hei, nå fant jeg den! Jeg
hadde kalt den
for «nynorskdritt» jeg …
Men nå har jeg lasta opp
den og! Kos deg med å
rette 🙂
-Elias

Hva skal jeg si til sånt? Av en eller annen grunn ble jeg bare i godt humør av den tekstmeldinga, og så måtte jeg smile – veldig!