Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg trodde hun skulle reagere, men at jeg skulle bli så fullstendig oversett, det hadde jeg ikke regnet med. I august slo jeg opp med Dagbladet etter et over tjue år langt forhold (Hvis du lurte, Dagbladet er en dame!). Nå skal det sies at forholdet hadde kjølnet betraktelig de siste årene, men jeg trodde kanskje det fortsatt var håp for oss. I mange år var dagens Dagbladstund et høydepunkt. Hos henne fikk jeg vite hva som skjedde i verden, både ute og hjemme. Da jeg var ung, hjalp avisen meg til å forstå både menneskene og politikken, og senere kommenterte hun den kulturen jeg selv aldri rakk å konsumere. Folka i Dagbladet skrev på en måte som tiltalte meg, og jeg følte meg hjemme og blant venner mellom de knitrende sidene. Det var et forhold jeg trodde skulle vare til døden skilte oss ad.
Umerkelig forandret avisa seg. Det er vanskelig å si når det startet, men alt ble liksom vannet ut, og spensten forsvant. Begynner jeg bakerst og blar meg framover, finner jeg fortsatt mange dyktige skribenter, interessante kommentarer og fine debatter, men det er liksom ikke nok lenger. Forsidene er verst, og det var nok dem som førte til at jeg tok det første skrittet mot skilsmisse. Noen ganger ville jeg heller bli sett naken enn med en Dagbladforside under armen. Jeg mener, – når verden blir snudd på hodet og presidenter innsatt og avsatt, – da skulle man tro det var det Dagbladet ville rope ut at jeg kunne lese mer om inne i avisen. I stedet hyler hun om hvem som har gjort det med hvem, hvem som tror på engler og demoner, hvem som har sex opp og ned på et blikktak og hvilke gulrøtter som garantert gir deg kreft denne uka.
Hva tar hun meg for?
Så jeg slo opp! Det skjedde fra den ene dagen til den andre, og det var da jeg oppdaget det: Dagbladet liker heller ikke meg. Hadde hun gjort det, ville hun ha savnet meg. Hun ville gjort noe for å vinne meg tilbake. Kanskje ville hun blitt litt mer seriøs og plassert Aung San Suu Kyi på forsiden og flyttet Snåsamannen til en liten spalte innerst og bakerst i en krok. For å tekkes meg, ville hun ironisert over alle helsehysterikerne og trykket seriøse atikler om ny medisinsk forskning og spennende nyvinninger. De gode kulturjounalistene hadde fått større plass, og avisa hadde forstått at jeg var et oppegående, men relativt uvitende, menneske som trenger noen utfordringer i ny og ne. Jeg trodde rett og slett at Dagbladet skulle komme krypende tilbake, rett og slett love å forbedre seg. Det skjedde ikke, så da er det vel slutt. Heldigvis har jeg aldri vært monogam, og det finnes andre og bedre aviser å menge seg med. Det store spørsmålet for Dagbladet er om hun finner flere og bedre lesere enn jeg.
(Noen ganger sniker jeg meg fortsatt til et lite stevnemøte, men det bør du ikke si til noen. Jeg må ha Magasinet på lørdag.)
Livet leker 
Lurer på om hun har blitt miljøskadet av å være for mye sammen med VG? Kanskje staker de hverandre med dildoer på en dass på Oslo S i skrivende stund, men dradd lebestift og mørke ringer under øynene?
«men» skulle være «med» 😐
De har i hvert fall inngått en eller annen form for partnerskap.
Jeg slo opp med Dagbladet i 1987, etter å ha vært i utlandet og følt hvordan det var å lese en seriøs avis.
Stemmer det ikke at den avisa kommer i norsk utgave en gang i uka, – for oss som ikke leser fransk til tross for at vi en gang trodde vi kunne det?
Kunne ikke ha sagt meg mer enig! Enig i alt. Jeg har også slått opp med Dagbladet. Og jeg klarer meg også uten Magasinet. Det er trist, men sant.
🙂
Det som er så trist, er jo at jeg aldri fikk noe godt forhold til noen av avisene. Hver gang jeg prøvde meg, var de bare gyselige tilbake. Så olmt på meg, fryste meg ute, og fortsatte å baksnakke alt og alle. Adressa var ganske hyggelig med meg en periode, men med fravær av kildekritikk og ensidig trønderfokus ble jeg litt lei.
Jeg klarer ikke å slakte hele produktet, Helene, – verken det ene eller det andre. Det er når helheten ikke holder mål at jeg trekker meg. Fortsatt savner jeg deler av Dagbladet.
Jeg forstår det. Jeg leser jo aviser hver dag. Det vil si – jeg skummer over nettavisene og ser om det er noe å lese. Men godt forhold har jeg ikke til noen av dem.
Sier som Elsa Lystad – en gang tidlig på åttitallet – » den egner seg best til å pakke inn fiskeavfall i».
… og fiskeavfall holder vi oss sjelden med i våre dager.
Jeg slo opp med Dagbladet allerede i 1981. Den gang var jeg redd for å bli uttafor, at jeg ikke skulle henge med i praten fordi jeg ikke hadde lest Dagbladet. Jeg trodde nemlig at «alle» gjorde det. Men enten gjør de det ikke, eller så gjør de det, men glemmer å snakke om det etterpå. Fordi jeg har aldri, på disse årene, følt meg uttafor eller uinformert ved ikke å ha lest Dagbladet. Mange snakker om avisen, men ingen snakker om det som står i avisen!
Jeg tror det er Dagbladet som egentlig er uttafor…
Det var vel det jeg prøvde å si, Helle: Det er Dagbladet som er uttafor når de ikke forstår at det er deres tap at de mister oss. I 1981 var jeg 21 år og hadde akkurat begynt å lese Dagbladet. Fortsatt kan jeg savne avisa, og det hender rett som det er at den blir brukt som referanse på lærerværelset. Hos oss er det nok fortsatt en del som leser den.
Jeg ved ikke om det er bedre i Danmark. Vi har Information.dk som tidligere reklamerede med at være «den mindst ringe avis»!!!
Men de fleste store danske aviser prøver desperat på at tækkes en læser, som ikke findes. Inderst inde tror redaktionschefen, at flere skandaler og sex-artikler vil redde bladet, men de glemmer at det ikke er primitive drifter, som de skal konkurrere med, men derimod de elektroniske medier. Politiken.dk eller http://pol.dk/ er kendt for sin hurtige og trods alt meget seriøse nyhedsstrøm.
Verdens Gang er vel ikke den eneste større norske avis?
Det er den så langt derifra, Donald, og den har jeg aldri lest. Den minst dårlige avis, – det var da et poeng.
Jeg husker godt at jeg lo av de som hadde et forhold til den manipulerende og slemme VG. Da jeg innså at Dagbladet ikke behandlet meg særlig bedre, ble jeg temmelig desillusjonert…
Eller for å ta kortversjonen: Enig med deg, godt sagt!
Så er vi enige, Mari. Det er så mange av oss, så det undrer meg at ikke Dagbladet savner oss.
Jeg tror ikke Dagbladet vet at jeg slo opp. Ikke tror jeg Dagbladet bryr seg. Det er i grunnen trist. Vi trenger ikke ENDA mer Se&Hør