Daily Archives: 15.11.10

Dagbladet liker heller ikke meg

Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg trodde hun skulle reagere, men at jeg skulle bli så fullstendig oversett, det hadde jeg ikke regnet med. I august slo jeg opp med Dagbladet etter et over tjue år langt forhold (Hvis du lurte, Dagbladet er en dame!). Nå skal det sies at forholdet hadde kjølnet betraktelig de siste årene, men jeg trodde kanskje det fortsatt var håp for oss. I mange år var dagens Dagbladstund et høydepunkt. Hos henne fikk jeg vite hva som skjedde i verden, både ute og hjemme. Da jeg var ung, hjalp avisen meg til å forstå både menneskene og politikken, og senere kommenterte hun den kulturen jeg selv aldri rakk å konsumere. Folka i Dagbladet skrev på en måte som tiltalte meg, og jeg følte meg hjemme og blant venner mellom de knitrende sidene. Det var et forhold jeg trodde skulle vare til døden skilte oss ad.

Umerkelig forandret avisa seg. Det er vanskelig å si når det startet, men alt ble liksom vannet ut, og spensten forsvant. Begynner jeg bakerst og blar meg framover, finner jeg fortsatt mange dyktige skribenter, interessante kommentarer og fine debatter, men det er liksom ikke nok lenger. Forsidene er verst, og det var nok dem som førte til at jeg tok det første skrittet mot skilsmisse. Noen ganger ville jeg heller bli sett naken enn med en Dagbladforside under armen. Jeg mener, – når verden blir snudd på hodet og presidenter innsatt og avsatt, – da skulle man tro det var det Dagbladet ville rope ut at jeg kunne lese mer om inne i avisen. I stedet hyler hun om hvem som har gjort det med hvem, hvem som tror på engler og demoner, hvem som har sex opp og ned på et blikktak og hvilke gulrøtter som garantert gir deg kreft denne uka.

Hva tar hun meg for?

Så jeg slo opp! Det skjedde fra den ene dagen til den andre, og det var da jeg oppdaget det: Dagbladet liker heller ikke meg. Hadde hun gjort det, ville hun ha savnet meg. Hun ville gjort noe for å vinne meg tilbake. Kanskje ville hun blitt litt mer seriøs og plassert Aung San Suu Kyi på forsiden og flyttet Snåsamannen til en liten spalte innerst og bakerst i en krok. For å tekkes meg, ville hun ironisert over alle helsehysterikerne og trykket seriøse atikler om ny medisinsk forskning og spennende nyvinninger. De gode kulturjounalistene hadde fått større plass, og avisa hadde forstått at jeg var et oppegående, men relativt uvitende, menneske som trenger noen utfordringer i ny og ne. Jeg trodde rett og slett at Dagbladet skulle komme krypende tilbake, rett og slett love å forbedre seg. Det skjedde ikke, så da er det vel slutt. Heldigvis har jeg aldri vært monogam, og det finnes andre og bedre aviser å menge seg med. Det store spørsmålet for Dagbladet er om hun finner flere og bedre lesere enn jeg.

(Noen ganger sniker jeg meg fortsatt til et lite stevnemøte, men det bør du ikke si til noen. Jeg må ha Magasinet på lørdag.)