Noen dager nytter det bare ikke. Fra en mislykka lærers hverdag

Her kommer jeg, – glad og blid og klar for dagen. Jeg har energi nok for mange, for alle, faktisk. Mandag morgen. Norsktime. Jeg er fullada og forberedt på det meste. Der sitter de, tjue-en elever i hver gruppe, sju er sjuke, sju unger av tjue-sju, og fjorten unger av femti-seks.

Vi leker med nyromantikken. Jeg leker med nyromantikken! Elevene vil visst ikke leke med noe som helst lenger. De har fått lære om Freud og Nietzsche og Knut Hamsun, om det ubevisste sjeleliv, om de mystiske kvinnene og lengselen etter naturen. De har fått se bilder på lerret og bilder fra mitt overfylte hode.

Knut Hamsun, dere!

De har møtt Johannes og Victoria. Johannes og Victoria som skal ut for å plukke måsegg i den lyse, nordnorske natten. Nattsol. Måsegg. Når på året kan dette være? spør jeg Otto. Vet ikke, svarer han lavt. De plukker måkeegg, gjentar jeg, for å forsikre meg om at det nordnorske ordet ikke skal sperre for forståelsen. Det er lyst om natten! Nå hveser jeg. Vet ikke, hvisker Otto. Jeg er milimeter fra å begå et overgrep jeg aldri vil angre. Kjerringstemmen trenger seg fram og ut av halsen min. Det kan ikke hindres: Tror du det er vinter, kanskje? skjærer jeg. Tror du snøen ligger dyp og kulda biter mens de ror ut for å plukke måsegg i den lyse natten? Otto blir plutselig interessert. Var det is på vannet, tror du? Skaren stikker ut av halsen på meg nå. Ja? svarer Otto forsiktig.

Nesten ingen har tatt opp bøkene sine. Isak fingrer med en blyant. Camilla ruller på et viskelær. Når leste vi egentlig denne teksten? spør August. Ja, når egentlig? gjesper Edvarda.

Nesten ingen har gjort oppgavene sine.

Vi har lest Ringen; ringen som snart var for trang og snart for rom. Vi har lest om ham med uniform og løverøst. Dere må visualisere når jeg leser for dere, sier jeg, eller kanskje jeg roper det? Visualiser! Jo, jeg roper visst. Lag en film inne i hodene deres! Se det for dere! Jeg får en vanvittig trang til å krype inn gjennom øynene deres, krabbe inn mellom hjernevindingene og trykke play på en eller annen videospiller der inne bak pannene, men mitt indre filmarkiv når aldri fram til hodene nede i klasserommet.

Hvorfor kan vi ikke ha mer vanlig historie, om kriger og sånn? Det er Aksel som sukker lengselsfullt, og Oline nikker enig.

Rune Belsvik, sier jeg matt, Rune Belsvik har også skrevet om det samme: Eg står her og skal slå opp med ei jente. Rune Belsvik og Knut Hamsun, to menn fra hver sin tid, to menn som forteller om gutter som ser verden fra sitt eget indre kaos, gutter som tolker verden gjennom sin egen usikkerhet, gutter som synes jenter snakker til dem fra et annet land. Det er et eventyr!

For meg.

Tjue-en par øyne vendt mot meg, førti-to øyne med en matt hinne mellom seg og verden. Jeg tror ikke de ser meg.

Ikke i dag.

I morgen prøver jeg atter en gang.

Oops, we did it again!

Heller ikke i år klarer jeg å frigjøre meg fra juletradisjonene våre, men jeg undrer meg like mye i år som alle år. Hvorfor i all verden har ikke 2010 noe å by på som gir oss den samme julefølelsen som alt det gamle?

Kjempe imot gidder jeg ikke, og det har heller ingen hensikt. Noe av det fineste er at Thv og jeg fortsatt finner glede i å gjøre de tingene som hører småbarnsfamilien til. Våre barn kommer ikke hjem før lille julaften. Det må bety at vi styrer og ståker mest for vår egen skyld, og det kan jeg varme meg lenge på.

I åtte kuldegrader dro vi på vår tradisjonelle adventskranstur. Det var nydelig der ute sånn rett før sola gikk ned. Mens Thv føk hit og dit og klippet råmaterialer til meg, sto jeg ved den store stenblokka og viklet enekvister rundt den gamle halmkransen. Selve jobben er kanskje ikke å lystbetont, men så er den altså unnagjort på under en halvtime.

Innimellom retting og retting og mer retting, har vi både drukket gløgg, fyrt i peisen og spist sylteflesk, og da er det vel advent, ville jeg tro.

Fra falsk til ekte på fem minutter

Vi liker å pynte døra vår med en krans nå i vintermørket. Drømmen var en krans som kunne lyse helt av seg selv uten ledninger og styr. Det er mye pent å få i plast, særlig på Claes Olsson.

Selv om den bare kostet 125 kroner eller deromkring, var den fortsatt i plast. De formildende omstendighetene var at den er utstyrt med både lys og batterier. En sensor har den også, så lysene slår seg automatisk av om dagen. Et funn, rett og slett.

Men så var det denne plasten. I går dro vi ut i skogen og hentet noen granbargrener av det ekte, velduftende slaget. Lenger fra plast kommer du ikke.

Esken ble åpnet, og den fæle plastikksaken ble plukket ut. Det eneste den hadde til felles med bildet på esken, var den runde formen. Den var tett og lubben også, det skal den ha, men det hjelper ikke.

Lysene var festet på liksomgrankvistene. De var lette å frigjøre, og det ble gjort i en fei.

Ved hjelp av en skarp saks gikk jeg til angrep på liksomgranbaret. En etter en ble kvistene klippet av, og til slutt sto jeg igjen med en tynn og ribbet krans som egnet seg dårlig til dekorasjon.

Da var det bare å legge på ekte granbar, og linde rundt med vikletråd. Til slutt danderte jeg lysene og fordelte dem sånn noenlunde rundt hele kransen. Innmaten er fortsatt irrgrønn plast, men det er det ingen som kan se: Utta blank, inni krank, so to speak.

Nå henger den på døra og lyser og lukter og ønsker deg velkommen om du skulle finne på å stikke innom.

Skravleskravl og en og annen bok

Høstens lesesirkelmøte er avholdt, og alt gikk som det skulle. Det er en morsom seanse, og jeg tror du hadde funnet deg til rette om du hadde vært der. Vi er hyggelige, nemlig. Kanskje er vi litt for hyggelige, men det har sine grunner. De fleste av oss har kjent hverandre i snart tjuefem år. Alle har gode venner rundt bordet, – resten av forsamlingen er bekjente, og i en sånn stor forsamling holder det lenge med hyggelighet.

Lesesirkelen vår er altså ikke av det dype slaget. Vi velger ganske enkelt en bok hver, og så sørger sekretæren for at bøkene er på plass hos oss før jul. Bak i bøkene finner vi en liste over alle bøkene, hvem som eier dem og hvem vi selv skal levere til. Hver måned leverer vi ei bok videre i ei postkasse nær oss. I bytte får vi ei bok fra en annen nabo. Det fungerer helt utmerket. Denne boksirkelboka representerer bare en liten del av det vi leser i løpet av året, og velger noen ei bok vi ikke liker, sender vi den bare videre i systemet.

I gamle dager, da vi var unge og travle, hadde vi bare dette ene møtet i året. De siste årene har vi også hatt et møte ved sommertid. Det er hyggelige kvelder, og er det noe vi ikke snakker om, så er det bøker. I stedet skravleskravler vi om alt mulig annet. Det er ikke ørens lyd, og praten går både på kryss og tvers. Av og til lufter noen ideen om en sånn boksirkel som vi har hørt at andre har, en sånn ordentlig lesesirkel hvor alle leser samme bok, og så snakker man faktisk om det man leser i etterkant. Ideen blir neppe realisert. I stedet vurderte vi i går om vi skal utvide antallet møter. Kanskje vi skulle skravleskravle kvartalsvis? Det kunne vært noe.

Innimellom ost og vin, valgte hver og en sin bok, – og vips så hadde vi tolv bøker på lista vår:

Carl Frode Tiller: Innsirkling
Orhan Pamuk: Uskyldighetens museum
Lori Lansens: Aldri alene
Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber
Jan Erik Fjeld: Tysteren
Ildefonso Falcones: Fatimas hånd
Unni Lindell: Sukkerdøden
Jonathan Franzen: Frihet
Tatiana de Rosnay: Boomerang
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Jette A Kaarsbøl: Din nestes hus
Greg Mortenson: Tre kopper te

Da lista var klar, dukket vi ned i et siste vinglass før vi tok kvelden.

Gi meg puls!

Da jeg våknet i dag visste jeg ikke riktig om jeg hadde mot nok til å ta fatt på dagen. Alt er grått og kaldt og veldig, veldig flatt, – ikke minst mine batterier. Jeg tenker på dem som beskyldes for å skulke jobben, selv om de ikke er syke. Hadde jeg hatet jobben min, følt meg utrygg og mislikt, da tror jeg kanskje jeg hadde følt meg sånn passe syk i dag, syk nok til å holde sengen.

Heldigvis gleder jeg meg alltid til å gå på jobben. Det var bare å sprette opp.

Arbeidsdagen var som den skulle være. Etter en hektisk åpning, satt 58 unger stille og vakkert og skrev nynorsk. Selv satt jeg ved et stort bord og rettet tentamener.

Gjør jeg forresten noe annet for tiden?

Innimellom klarte en elev å kommunisere noe som lokket fram smilet hos oss andre, – men så krøp vi inn i tekstene våre igjen. Det hele gled pent og rolig framover. Mot slutten av dagen moppet og ryddet jeg, fikk 58 PC-er på plass i trallene, trøstet en som mente prøven hadde gått til helvete og fikk en sjokoladebit som var blitt til overs, låste sju dører og kom meg hjemover på glatte veier.

Jeg har mange feriedager å jobbe inn, og så lenge jeg setter pris på dem, er det bare å holde kjeft og dukke ned i jobben. Det er ikke mulig å rettferdiggjøre noen sutring. Likevel er jeg redd for at det snart klikker for meg! Jeg må manne meg opp for hver tekst jeg åpner, og syke maur lager ganger oppe i hodet mitt. Selv om forrige helg besto av både god middag og TV-kvelder, – gikk mesteparten av tiden med til å jobbe, lese, rette, evaluere. Siden begynnelsen av måneden har jeg lest 165 kåserier, noveller, artikler, og fortsatt har jeg 67 tekster å streve meg gjennom før neste fredag. Jeg vet med andre ord at denne helgen blir en repetisjon av forrige, og det er altså ikke noen ønskereprise.

Egentlig elsker jeg hverdagene mine, – de vanlige hverdagene. November er ikke vanlige hverdager for meg og kollegene mine. Det eneste vanlige med årets nest siste måned er at det er en vanlig november, og det er som alltid ganske traurig, dødt, kjedelig, forutsigbart.

Gi meg en sterk pasjon, en vanvittig forelskelse og voldsom lidenskap! Send meg på en reise til Paris og plasser meg mellom silkelaken og champagne sammen med to fyrige elskere! Gi meg en rus! Spander en heftig diskusjon og et rasende engasjement. Rot opp i hverdagen min og gi meg høy, høy, høy puls.

Jeg kjeder meg til døde!

Når elevene får velge

Min indre kontroll-frik har det riktig ille denne uka. Alt flyter, og det har jeg virkelig problemer med å håndtere. I løpet av uka skal alle tiendeklassingene på besøk på de videregående skolene. Målet er at de skal få en liten kikk inn i den skolehverdagen de møter neste år. Kanskje vil det gjøre det lettere for dem å velge. Hver elev skal være borte fra klassen i to dager, – men de er ikke borte samme dag. Lise kommer ikke til oss mandag og onsdag, Jan blir borte tirsdag og onsdag og sånn fortsetter det hele uka. Det er klart at dette borger for lite struktur, og vi lærere kan ikke gjennomgå nytt stoff før alle er på plass i klasserommet igjen.

Vi har valgt å løse opp timeplanen. Tre av dagene er det anledning til å ha nynorsktentamen. Resten av uka jobber elevene etter eget ønske. De har nok å gjøre, stakkar små. I neste uke er det matematikktentamen, og før jul skal de levere en stor semesteroppgave i samfunnsfag. Det eneste vi forlanger av dem disse dagene, er at de jobber med relevant stoff og at støynivået holdes på et fornuftig nivå.

Vanligvis bestemmer vi voksne hvem elevene skal jobbe sammen med. Denne uka kan de velge selv. Heldigvis utnytter de aller fleste tida godt. De kjenner nok at det begynner å brenne under bena på dem. Mange velger å jobbe sammen med to – tre gode venner. De rigger seg til rundt et bord, og så jobber de og koseprater og har det ganske fint.

Bare noe få velger å sitte helt alene. Det undrer meg at ikke flere velger den varianten. Når innleveringsfristene står i kø, skulle man tro at effektivitet ville ha første prioritet. Sånn ville det være for deg og meg. For den som er femten år ser verden annerledes ut. Da jeg kikket inn på et rotete grupperom, fikk jeg meg en overraskelse. Der inne hadde en hel gjeng trykket seg sammen. Mange av dem er klassens virkelig faglig flinke elever, og det var ingen tvil om at de fikk gjort mye. De trykket de seg sammen som et kull valper der inne. Selv om de hadde hundrevis av kvadratmeter å boltre seg på, valgte de å presse seg sammen i et trangt rom med ei luft som vibrerte av varme og luktet av halvspiste baguetter.

Jeg liker meg best når det er jeg som bestemmer og har kontroll i klasserommet. Sånn er det bare. Likevel fikk jeg også litt god-følelse i dag. Det er sjelden jeg kan sette meg ned med et par elever, høre på hva de har å si og hjelpe dem skikkelig med det de jobber med. Vi har dessverre alt for liten tid til hver enkelt elev.

Det genererer uro når elvene kommer og går på denne måten. Vi får bare håpe det er verdt det, og at besøket på videregående virkelig hjelper dem til å velge riktig skoleplass neste år.

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Hva er det med Udir?

Jeg har et anstrengt forhold til Utdanningsdirektoratet. Det skyldes noen kjepper i mine hjul, noen anstrengte telefonsamtaler og noen merkelige pålegg. Når Aftenpostens forside i dag slår opp at elevenes innsats i klasserommet ikke skal telle når karakteren settes, så er det gammelt nytt for oss lærere. Langt på vei er jeg enig med Udir i dette, – selv om de som vanlig drar de politiske signalene de får alt for langt. De liker det, Udir, – å ta den helt ut, og nå har jammen stortingspolitikerne også oppdaget det. Denne gangen pålegger de oss å holde oss strengt til læringsmålene når vi setter karakter. Det er nærmest en umulighet, og de fleste av oss gjør som læreren som ble intervjuet i dagens Aftenposten, Anne Lene Andersen: Vi tøyer regelverket og forteller elevene at faglige bidrag i timen alltid vil telle positivt. Jeg tenker at det ikke kan ha vært forskriftens intensjon at faglig aktive elever ikke skal få kred for det de sier i timene.

Jeg undrer meg ofte over Udir. Til skriftlig eksamen i norsk får elevene ha med alle hjelpemidler. Det eneste unntaket er hjelpemidler som kommuniserer. En minnepinne kommuniserer ikke, ergo kan man ha med sånne på eksamen. Når elevene får temaet for eksamen 48 timer før de skal skrive, må man ikke ha mer enn gjennomsnittlig god fantasi for å tenke seg mulige oppgaver. Sist jeg hadde en klasse oppe til eksamen, var temaet for nynorskdelen Avskjed. En av mine elever gjorde det merkelig bra til eksamen, og i etterkant måtte jeg spørre ham hva som hadde skjedd. – Søstera mi skrev en tekst som sannsynligvis kunne passe, og det gjorde den jammen, sa han fornøyd. Teksten hadde han hatt med på en minnepinne. Jeg skjønner at Udir ikke mener det skal være sånn, men sånn ble det. Burde vi ha sjekket de 170 minnepinnene til tiendeklasseelevene? Det sier ikke forskriftene noe om at vi skal, – og hvordan skulle vi rekke det midt under eksamen?

Elevenes manglende innsats, arbeidsvilje eller innleverte arbeider skal altså ikke ha betydning for karakterene. Det sistnevnte kan riktig nok føre til at læreren ikke er i stand til å vurdere eleven, men det er et annet spørsmål, – et kinkig et for læreren. Vi har nemlig plikt til å strekke oss langt for å vurdere en elevs faglige nivå. Det var derfor jeg brukte gårsdagen på å få en oversikt over hvem som ikke har levert det de skal.

Da fikk jeg sluppet ut litt damp i dag også. Nå er det på tide å dukke ned i elevenes norsktentamener igjen. Det er ikke det verste stedet å være.

Hvorfor smiler jeg?

November kunne vært en skikkelig helvetes-måned, hvis jeg ikke var så heldig at jeg faktisk liker å jobbe med elevtekster. Noen dager tar jobbinga fullstendig overhånd, og den beste trøsten er at det hele er over når vi tenner det første adventslyset.

Egentlig var dagen i dag satt av til å rette tentamensbesvarelser, men så langt kom jeg aldri. Jeg ble enig med meg selv om at jeg først måtte sjekke alle innleveringsmapper. Det er snart tid for terminkarakter, og jeg visste at en del av elevene mine manglet både det ene og det andre. Selv om det er ungene som skal levere, er det jeg som må sørge for at alt er på plass før fristen løper ut. Damene på kontoret er mer nådeløse mot meg enn jeg er mot elevene mine.

Jeg åpnet mappe for mappe, og der fant jeg heldigvis tekster fra flere av etternølerne. De ble rettet, karakterer ble satt og ført både på papir og på nett. Fordi noen elever bruker Mac hjemme, var noen dokumenter vanskelige å åpne, – men etter hvert kom de også på plass. Til slutt laget jeg ei liste over hvem som ikke har hatt tentamen, hvem som ikke har levert kåseri, hvem som ikke har levert novelle på nynorsk osv. Den lista ble heldigvis ikke særlig lang, men noen kommer til å få se min hevede pekefinger til mandag. Tro det eller ei, men da jeg var ferdig hadde jeg brukt fire timer på denne jobben; fire timer som skulle vært unnagjort i løpet av høsten da jeg rettet oppgavene til dem som leverer i tide; fire timer som jeg egentlig skulle ha brukt på rette tentamener.

Jeg var med andre ord passe irritert da jeg ringte hjem til Elias. Han har flere ganger insistert på at han har levert novella si, men det eneste jeg har fått er en snarvei til et dokument som befinner seg på hans maskin. Blid og fornøyd svarte han i telefonen: Var det den nynorskstilen? Nei, den visste han ikke om han hadde lenger, men for all del, – han skulle lete. No problem!

I løpet av dagen har jeg sjekket i mappa om han har fått lastet den opp, men den gang ei. Først nå i kveld tikket det inn en sms på mobilen min:

Hei, nå fant jeg den! Jeg
hadde kalt den
for «nynorskdritt» jeg …
Men nå har jeg lasta opp
den og! Kos deg med å
rette 🙂
-Elias

Hva skal jeg si til sånt? Av en eller annen grunn ble jeg bare i godt humør av den tekstmeldinga, og så måtte jeg smile – veldig!

Om fotballsko kan jeg ingen ting

Jeg trodde fotball var en sommersport. Jeg trodde ingen løp ute på banen når snøen laver ned og kuldegradene knirker i bakken. Jeg trodde man kjøpte nye fotballsko om våren.

Jeg tok feil.

C har fotballtrening hver onsdag, og nå har det endelig nådd inn i min forfrosne hjerne at det er noe han kommer til å fortsette med utover vinteren. De sparker på kunstgress, nemlig, – og de har flomlys.

Som om kunstgress hindrer snøen i å falle eller får vinden til å løye!

Sommerens fotballsko var egentlig ikke så små, men når man må ha to par strømper for å ikke fryse av seg tærne, da må man ha nye sko likevel, selv om det er november.

Inne i butikken grep jeg et par sko med knotter. Da sportsbutikkmannen fikk vite at vår kommende fotballstjerne spiller på kunstgress, fikk vi et lite kurs i ulike typer fotballsko.

Alt man skal lære!

Glem alt du har hørt om at dagens unger ikke blir glade for noen ting. Glem alt om bortskjemte unger. Et par nye, røde fotballsko fikk C til å bli helt stille av glede, og da han kom hjem fra treninga, strålte han og fortalte at Simen hadde sagt at han også ønsket seg sånne fine sko.

Det skjønner jeg godt. Jeg synes også de var lekre, men så elsker jeg altså røde sko.

Englene elsker visst Sissel Kyrkjebø

Så fint for Sissel at hun har en engel som passer på. Jeg lurer på hvorfor disse englene prioriterer henne framfor mishandlede og sultende barn rundt om i verden. Hvem passer på dem?