Hva man rekker på en helg

Vi spratt opp ganske tidlig i går morges. Kursen ble satt mot Oslo, der Marthe er i ferd med å flytte inn i sin nyinnkjøpte leilighet på Sagene. Om du ikke vet det, for det visste nemlig ikke jeg: På Sagene er det veldig hyggelig. Jeg tok meg en runde i nabolaget. Der fant jeg en kirke, en kokosbollefabrikk og en stor og morsom butkk med mat og eksotiske krydder. Jeg kom også forbi den legendariske jernvarehandelen Mysterud. Der har de jernvarer, serviser, maling og ellers hva man måtte trenge. Det påstås at innehaveren kjenner alle husene i området så godt at han vet hva slags henglser og skruer hver og en skal ha, og bak disken har han til og med en skuff med brukte skruer. Et klenodium av en butikk. Jeg tror Marthe kommer til å få det flott på Sagene.

Vår oppgave var å kjøre skyttel mellom den gamle leiligheten og den nye. Tretten kasser bøker, møbler, klær, kjøkkenutstyr – alt jordisk gods skulle på plass i leiligheten. Jeg brukte tid på å stable bøker i bokhyllene, og det var en jobb jeg kunne like. Utenfor vinduene var det veldig lørdag. Kaffebaren over gata var stadig full av eldre damer i kåpe og unge familier med barnevogn. Hadde jeg bodd her, ville jeg trolig sittet ved vinduet og glant hele lørdagen.

Egentlig er det ikke lurt å be meg om å stable bøker. Jeg får jo så lyst til å bla i dem. Marthe har enorme mengder bøker, og mye av det interesserer meg. Innimellom fant jeg noen hun har tatt med hjemmefra. En av dem er en ungpikeroman (- det het det i gamle dager) fra mammas tid. Den er skrevet av Anniken Saxegaard og heter 125 kr måneden. Romanen handler om ei ung jente som har fltytet på hybel og må klare seg med veldig lite penger. Nå har nok Marthe noe mer enn 125 kr i måneden å leve for, men det er en økonomisk utfordring å låne beløp med seks nuller bak når man er ung og nyutdannet. Heldigvis har hun noen å dele husleia med, – og så er hun veldig økonomisk og ryddig med penger. Dette skal nok gå bra.

Leiligheten er veldig sjarmerende. Da jeg åpnet rengjøringsskapet på kjøkkenet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg var på et museum. De gammeldagse håndklærne og rengjøringsproduktene var bare med på å understreke nostalgien.

På hengeren vi hadde med oss fra Fredrikstad, sto vårt gamle spisebord. Det startet sin karriere i 1981, da Thv og jeg flyttet til Finnmark. Vi ønsket oss et lite langbord, og det fikk vi. Mamma og pappa hadde ei gammel rulleplate. Pappa snekret understell, og vips så hadde vi bord. Det har vært med oss helt siden den gang. Bordplata ble etter hvert for liten, og den havnet som kjøkkenbenk på hytta. Understellet og en ny bordplate har vært vårt spisebord inntil i forfjor. Vi kaster som kjent ikke noe, og nå var det bare å finne fram både understell og plate og sende det videre til neste generasjon. At vi ikke har kjøkkenbenk på hytta lenger, får vi bekymre oss om til sommeren.

Jeg håper vi var til hjelp, men da vi dro hadde de mer en nok å gjøre med å pakke opp og møblere. Vi kjørte fort, fort hjemover i tussmørket. Klokka 40 minutter på fest var vi hjemme igjen. Jeg stupte i badekaret, fant fram noe rent, malte på litt lebestift og så pilte vi over til naboen. Der var gjestene på plass, hyggelig høstbord dekket, lammesuppa varm og vinen god. Etter en sånn maratondag var jeg helt sikker på at jeg ville gjøre som jeg pleier: Gå hjem før midnatt.

Den ble to!

Advertisements

17 responses to “Hva man rekker på en helg

  1. Sånt liker vi 🙂

  2. Å så flink du er som pleier å gå hjem før kl 24…, jeg skal prøve å bli så flink også.

    • Så hyggelig at du synes jeg er flink, 9na. Jeg har ellers et sterkt inntrykk av at de fleste andre synes jeg er en skikkelig festbrems.

  3. 125kr mnd handler om handler om to unge damer som prøver å /skrape sammen/ 125 kr mnd, for det er det de har regna seg fram til at er det aller minste de trenger om det ikke skal gå på kostholdet løs.

    (og egentlig egentlig er det bare en veldig fornuftig forberedelse for ekteskapet, sukk, jeg syntes alltid slutten var ganske gresselig.)

    • Så det var to unge damer! Husk jeg har ikke lest denne boka siden jeg var lita jente. Slutten er gresselig, – det er vel mye av boka, men samtidig er det veldig moro å lese så gamle jentebøker og se hvor selvfølgelig de skrev om kvinnens rolle.

      • Men, – med kursiven i posten over prøvde jeg å understreke at fokuset i boka ikke er «må klare seg med» 125 kroner, men at de jobber for å klare å «skrape sammen» 125 kr… ikke at det var to i stedet for en…

    • (og det jeg egentlig skulle si var takk for hjælpa! Ikke det derre med boka, men av og til forsvinner man ned i det man leser, også her inne 🙂

      • Vel bekomme! Vi synes nå ellers at vi har hjulpet deg veldig lite i denne flytteprosessen, men sånn må det bli når livet vårt er like aktivt som livet ditt. Vi får heller trå til litt mer når vi blir pensjonister, – men da er jo du snart pensjonist også 🙂

  4. Jeg tror faktisk han kjenner alle husa så godt som det påstås? Vi har sånne svinglåser til skapdørene, og noen av dem hadde røket. Og så tok vi med en til Mysterud for å se om han hadde sånne. Han forklarte oss at ingen har hatt sånne på 25 år. «Neivel» sa vi. Mysterud humra litt, forsvant ut på bakrommet og kom tilbake med to stykker som han sa han hadde skrudd ut hos ei venninne av seg for noen år siden og tatt vare på i tilfelle noen trengte sånne. Og så fikk vi dem gratis, – han kalte det en innflyttingsgave.

    • Det er helt utrolig, Marthe. Spørsmålet er jo bare hvor lenge en sånn butikk kan overleve. Da jeg gikk forbi på lørdag, ble jeg overrasket over hvor billig servise de hadde. Det var forresten mer som var billig i vinduene der.

  5. Tænk at du holdt ud til klokken 2, Hege 🙂 Pyha, men du er jo også ung og frisk – jeg synes, det var meget sødt af jer at hjælpe Marthe med at flytte.
    Håber du/I har masser af kræfter til at køre sydpå den 13/11 …

    • Jeg har krefter nok til å kjøre ned, Madame, – og det er også planen. Men vi har altså småbarn den helgen, og jeg vet ikke riktig om jeg orker å reise med to små. Jeg har heller ikke lyst til å forlate dem her hjemme. De er jo bare hos oss hver fjerde helg. Ungene ville juble om vi dro, men jeg har altså ikke nevnt det for dem ennå. Vi får se det an litt til. Kanskje bestemmer vi oss den ene eller den andre veien i siste liten.

  6. Ja nu kan Marthe være Glad 🙂 det er et privilegium med egen lejlighed i et dejligt kvarter. Jeg er imponeret over så meget hun kan nå – og hendes forældre klarer også utroligt meget.

  7. Det er et hyggelig kvarter, Donald. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men området har en slags gammeldags sjarme: Noen gamle hus, en kirke, en park, gammeldagse butikker, grønnsakboder ute, kafeer – kort sagt: Hyggelig. Og når det gjelder hva vi rekker: Vi rekker det vi må rekke. Sånn er det bare.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s