Knausgård atter en gang. Min kamp er en selvbiografi.

Ingen leser Knausgård saktere enn jeg. Siden jeg har valgt å lese bøkene på lydbok, tar det sin tid. Jeg åpner ørene og tar inn små porsjoner når det passer. Jeg er fasinert. Noen av barndomsskildringene er nydelige, og de vekker en sår gjenkjennelse i meg. Det er det mye som gjør, og jeg kommer helt sikkert til å lytte meg gjennom alle bindene, – selv om det går sakte.

Samtidig følger jeg med på alt som blir skrevet og sagt. Sist helg satt jeg på Gran Canaria og hørte ekskona Tonje Aursland fortelle hva det har gjort med henne å bli transformert til en romanfigur. Radiodokumentaren hennes, Tonjes versjon, er vel verdt å høre på. Nå på lørdag var Knausgård på Skavlan, og jeg satt klistret til skjermen. En ting vet jeg: Dette blir ikke mitt siste blogginnlegg om Min kamp. Antagelig vil jeg plage dere med dette i årevis.

Denne gangen skal det igjen handle om sjanger. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så opphengt i hvilken sjanger Knausgård skriver i. For noen har det kanskje ingen betydning. Det har det for meg. Kanskje er jeg yrkesskadet. Norsklærere snakker mye om sjangere. Det er moro å utfordre sjangerbegrepet og leke seg litt med sjangrene, og jeg føler meg ikke spesielt strikt på dette området. Likevel må jeg si det:

Min kamp 1 er ikke en roman.

Min kamp 2 er ikke en roman.

En roman er en fiksjonstekst., la oss nøye oss med det. Min kamp er selvbiografi, – til nød selvbiografiske romaner. De blir da vel for pokker ikke mer romaner om Knausgård påstår at de er det. Selv om dette er hans kunstverk, har han ikke definisjonsmakt på dette området. Om jeg skriver et dikt og kaller det for en tegneserie, så blir det likevel ikke noe annet enn et dikt. Noe annet kan det kanskje være, – men aldri en tegneserie. En skulptur er en skulptur, ikke et maleri.

Jeg tenker meg at en roman er som et puslespill sammensatt av mange biter. Forfatteren skriver på en ide, og teksten bygges opp av mengder av små, små brikker. Noen av dem representerer noe han har opplevd selv, noe han har hørt om, noe han har sett på film, noe han har tenkt han ville oppleve, noe han bare dikter opp og sånn kunne vi fortsette i det uendelige. Noen av personene har han møtt, noen har elementer av noen han har møtt og noen er fullstendig nyskapte. Det samme gjelder miljøer og steder som skildres og alt det andre romanen består av. Enten han dikter eller forteller, gjør han litterære valg. Når alle disse brikkene settes sammen, får vi et bilde som på en eller annen måte gir mening. Kontrakten mellom oss og forfatteren er at dette er fiksjon, – og da er det faktisk det. At noen kjenner igjen seg selv eller andre figurer i teksten er bare interessant for dem det gjelder, og det vil kun vare en kort tid. Teksten skal leve lenger enn sine forelegg. Det spiller faktisk ikke noen rolle for oss andre. Hoveddelen av puslespillbrikkene representerer fiksjon.

Karl Ove Knausgård forteller om sitt eget liv slik han husker det. Han presenterer sin del av sannheten, og akkurat det bruker han på sett og vis som argument for at dette er en roman. Det er hans subjektive opplevelse av sitt lille liv sett fra hans vinkel. Hvorfor er det bare vås? Fordi det samme kan sies av alle som skriver selvbiografier. De presentrer også sitt lille liv ut fra sitt eget ståsted. Det er bare deres stemme som høres. I motsetning til romanpuslespillet, representerer hoveddelen av brikkene i selvbiografien reelle personer, handlinger som har funnet sted, miljøer som eksisterer eller har eksistert og så videre. Vi som leser selvbiografien er klar over dette. Igjen har vi en avtale med forfatteren: Han forteller om sitt liv fra sitt eget perspektiv. Vi regner også med at han legger til en dæsj fiksjon for å gjøre teksten mer lesbar. Det er også greit, og teksten blir ikke til en roman av den grunn. Så lenge majoriteten av brikkene er fakta, kan vi fortsatt kalle dette en selvbiografi.

Man kunne for moro skyld lage seg noen tall for å forklare det: En roman består av fiksjon og fakta i forholdet 80/20 %, mens det i selvbiografien er omvendt, 20/80 % i favør av fakta.

Min kamp er en selvbiografi.

Jeg skulle så gjerne snakket med Karl Ove Knausgård om dette, om hva det gjør med meg som leser at han insisterer på at Min kamp er en roman. Jeg skulle så gjerne visst om dette er tilsiktet, om det er det han vil. Han kunne ha skrevet disse bøkene akkurat slik de står i dag, uten å fortelle noen at dette er hans livshistorie. Det ville i prinsippet være nok å bruke fiktive navn for at det virkelig skulle bli romaner. På den måten ville bare de som kjenner familien forstått hvor nær opptil virkeligheten fortellingen ligger. Jeg gjetter på at vi har lest mange romaner av denne typen. Vi visste det bare ikke. Min kunnskap om at dette ikke er fiksjon, skygger uten tvil for kunsten. Jeg klarer ikke helt å overgi meg til teksten. Inne i hodet mitt er det to lyder. Den ene er lyden av fortellingen som skrider fram. Den andre lyden er en stemme som sukker og akker seg: Oj, – da. Næmmen, – hvordan kan Linda orke å leve med en mann som forakter henne. Uff, uff, – stakkars forfylla svigermor. Og det er ikke som om det han forteller er så voldsomt eller sjokkerende, – hvis det hadde vært en roman, altså. Vi har da lest litt av hvert gjennom livet. Når figurene så langt vi vet er fiktive, behøver vi ikke engasjere oss i dem som mennesker. Vi kan koble ut empatien. Personene lever jo bare i litteraturen.

Jeg tenker at jeg skal finne fram Ute av verden igjen. Den boka grep meg veldig da den kom. Jeg skal ta på meg selvbiografibrillene og lese den på nytt. Søkt er det ikke. Vi vet at Knausgård brukte sitt eget liv som motiv, men det skjer noe når vi lar seksuelle fantasier bli virkelighet. Tenk hva det ville gjort med leseropplevelsen vår hvis Nabokov plutselig hadde innrømmet at han virkelig hadde hatt en Lolita.

En annen mulighet kunne vært at Knausgård ga ut Min kamp-verket som en selvbiografi, men som det ville den vært ganske uinteressant.

Pussig det der.

Advertisements

13 responses to “Knausgård atter en gang. Min kamp er en selvbiografi.

  1. Jeg er i gang med at læse bog nummer 1. Det går langsomt, men sikkert frem.

  2. Knausgård har fortalt at han har presset sammen og endret noe rundt død/begravelsen til faren. Han har gjort rede for hva, jeg husker det bare ikke helt. Dialogene er jo diktet opp, mye må være diktet, til tross for at han sier at alt nærmest kom tilbake til ham mens han skrev.

    Jeg har følelsen av at genreopplevelsen kan endre seg, plutselig kommer det frem at andre ting i bøkene er fiktive og hva skulle skje med leseropplevelsen vår da?

    • Det er et interessant spørsmål, fr.martinsen. Uansett viser denne diskusjonen mange ting. Den viser at vi er ganske bundet av sjanger, at vi på en måte definerer det vi leser på bakgrunn av den sjangeren vi tror vi leser. Jeg har aldri tenkt at alt han skrev var selvopplevd og virkelig. Det er bare for mye selvbiografisk i bøkene til at jeg aksepterer dem som romaner. Bare det faktum at han bruker sitt eget navn er jo med på dette. På den annen side: Det gjør jo Linn Skåber også 🙂

  3. Jeg er også fascinert: gjenkjennelse i oppvekst og opplevelser, tematikken, den intense og detaljerte beskrivelsen av sosiale situasjoner. Jeg er fullstendig oppslukt av teksten, språket, variasjonene i tid, sted, situasjoner og tanker om situasjonene – og altså denne gjenkjennelsen. En av bøkene hørte jeg som lydbok, men jeg ble utålmodig og gikk over til å lese. Men med lydboka fikk jeg god tid til å tenke, og det ga mye det også. Jeg har fulgt lite med på det som har vært diskutert rundt Knausgård og «romanprosjektet», men det burde jeg kanskje gjøre. Uansett har jeg hele tiden oppfattet verket som en selvbiografi, uten at jeg har vært mindre interessert av den grunn. Men nå er ikke jeg norsklærer (og aldri tidligere har jeg engasjert meg i diskusjoner som dette …). Bare noen tanker fra en ulærd, med det i hodet at dine «80/20» kanskje kan være «70/30» eller «90/10»: Kan man ikke si at en roman er selvbiografisk? I bøkene tar Knausgård utgangspunkt i konkrete hendelser i sitt liv, men jeg tenker at så detaljert som alt er gjengitt kan det kanskje være sånn at fiksjonen her er oppe i 60 %?

    • Så hyggelig at du kommenterer her også, Jan-Ivar. De tallene jeg vartet opp med var bare ment som en illustrasjon, en billedliggjøring, – og prosentsatsene endres nok fra bok til bok. La oss bare håpe at selvbiografiene i hvert fall har en prosentsats som er over 50/50 🙂 Man kan absolutt si at en roman er selvbiografisk, – det sier vi ofte. Mange ganger mistenker vi også at en roman er mer selvbiografisk enn forfatteren vil være ved. De fleste som skriver bruker sitt eget liv som forelegg, som motiv. Hvis du skulle skrive en roman, så ville du kanskje bruke en videregående skole som miljø. Kanskje ville hovedpersonen være en mann på noen og førti som likte å danse. Likevel ville jeg aldri tenke at det du skrev var en selvbiografi. Om du for eksempel skrev at denne hovedpersonen hadde et rusproblem, slo sin gamle mor eller var vegetarianer, – så ville jeg selvfølgelig ikke koblet det til deg. Jo Nesbø begår ikke mord, og jeg håper at Knausgård ikke er kjæreste med jenter på tretten. Når han bryter sånn med sjangeren som han gjør her, så begynner vi likevel å tvile.

      Men ikke på Nesbø.

  4. Det var et spændende indlæg. Jeg overvejer selv at læse bøgerne – men jeg kan ikke rigtig bestemme mig. Derfor var det interessant at læse om din oplevelse – og jeg vil gerne læse endnu mere om hvad du synes om bøgerne! 😀

  5. Tilbaketråkk: Apropos | Livet leker

  6. Tenk hva det ville gjort med leseropplevelsen vår hvis Nabokov plutselig hadde innrømmet at han virkelig hadde hatt en Lolita, skriver du.
    Det hadde da åpenbart for deg gjort en forskjell. Fordi du da kunne slippe kikkeren i deg ut – og ikke trengte å se INN i deg selv, for å se om det kanskje var en potensiel overgriper derinne. Al denne interesse for det biografiske er å slippe å leve selv, slippe å se seg selv – og det er en veldig enkel lesemåte.
    Al biografisk lesning er kikking, al lesing av fiksjon er å se INN i seg selv.
    Biografier er Se & Hør for intellektuelle, sa Frode Grytten engang, og det er så rett så rett.
    Så det er samme det om Knausgård skriver selvbiografi eller roman – det er din lesning som gjør den til det ene eller andre.

  7. Og kanskje hadde han det.

    Du er noe uklar i formuleringen din, men jeg håper jeg har forstått deg rett.

    Jeg har nok verken mer eller mindre av kikkeren i meg enn du og alle andre, Jo, – i hvert fall vet ikke du noe om det. Jeg er ikke enig med deg i at det bare er min lesning som gjør det til det ene eller det andre, – og det har jeg i følge avisdebattene mange med meg på. I og med at Knausgård hevder at alt han skriver er opplevd og så skildret fra hans ståsted, så tar han oss med inn i andre menneskers intimsfærer, steder der han var invitert, men hvor forutsetningen var at ingen andre skulle komme. Det engasjerer meg. Jeg har også invitert andre mennesker inn i livet mitt, inn i hemmelighetene mine, inn i det som er godt og vondt. Vi overgir oss til dem vi stoler på – og så skriver de om det for all verden etterpå. Jeg er altså ikke opptatt av kikkingen, men mer av tillitsbruddet.

    På den annen side: Ofte gir god litteratur uro, og Knausgård uroer meg.

  8. hvilken sjanger synes dere hans bøker er i? Holder på med et skoleprosjekt, og det kunne virkelig hjulpet å høre deres synspunkt.

  9. Det er ikke så interessant hva jeg synes. Knausgård sier «roman», – så er det roman. Skjønnelitteratur vil alltid ha elementer av real life, og sakprosa har alltid elementer av fiksjon og skjønnlitterære virkemidler ( Det er ofte det som gjør god faglitteratur lesverdig.). Hvis du tenker deg at den ene er sort og den andre hvit, – hvor stor andel av det sorte kan du ha i det hvite, – og fortsatt kalle det hvitt?

    Jeg har skrevet om dette her på bloggen flere ganger, – og du finner masse stoff andre steder på nettet. Dette er en diskusjon som er ganske aktiv akkurat nå. Søk på dokuroman, hybridlitteratur osv, – så finner du sikkert mer lødig stoff en det jeg lirer av meg her en sen kveldstime.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s