Monthly Archives: oktober 2010

Ikke mer familiehistorie

Siden i sommer har jeg planlagt å legge små glimt av familiehistorien ut på bloggen. I går kom første innlegg: Vi heter Glad. Parallelt med at jeg skrev på bloggen, hadde jeg tenkt å lage en utvidet versjon til bruk i familien.

Jeg var klar over at de eldre i familien har et annet syn enn jeg på hvor åpen man kan være i det offentlige rom, men jeg trodde jeg holdt meg innenfor rammene.

Jeg tok feil. Når noen i familien får vondt i magen av at jeg forteller deres livshistorie, så må jeg respektere det. Det blir derfor ikke flere poster om familien Glad foreløpig.

Prøvenerver og kravstore foreldre

Planen var å pile ut døra så snart siste time var over. Sånn gikk det ikke. Vi skal ha historieprøve i morgen, nemlig, og da må historielæreren finne seg i å bli kidnappet. Det var en liten gjeng unger som ble igjen, en gjeng ivrige elever som var supernervøse for morgendagens prøve, så nervøse at tårene sprutet. Jeg sto ved verdenskartet, og spørsmålene haglet over meg. Jeg pekte og forklarte så godt jeg kunne: 1945, Marshallhjelp, kald krig, Churchill, jernteppe, deling av Tyskland, Berlinblokkade, Stalin, Khrutsjov, Sputniksjokk, Hellas, Trumandoktrine, dominoteori, Mao, Kina, il Sung, NATO, særavtaler, Korea, 1950, Batista, Berlinmur, 1961, Grisebukta, Che, Kennedy, mellomdistanseraketter, Thirteen days, Cubakrisa – det er ikke småtteri de skal vise at de har lært og forstått. Det beste er at de er interesserte og sier det er kjempemoro med historie. Det verste er prøvenervene.

Dere aner ikke hvor flinke de er, disse ungene mine. De følger med og noterer, stiller spørsmål, leser og studerer. På Fronter har jeg lagt ut alle forelesningene med tilhørende oppgaver, læringsmål og et drillprogram med flervalgspørsmål, sånn at de kan lære seg faktakunnskap som skal være knagger for forståelsen. I morgen skal de testes. I 90 minutter kommer de til å skrive og skrive til svetten siler. De får gå når de er ferdige, men de fleste trenger nesten hele tiden, og noen kommer til å trygle om å få litt mer tid. Det får de.

De som ble igjen i dag var ganske slitne nå. Det er mye å gjøre i 10. klasse, og de som prioriterer skolen blir ikke arbeidsledige. Jeg forsøkte å roe dem ned, trøste dem: Dere kan jo dette nå. Dere får alltid bra resultater. Men da kommer det vanlige svaret: Synes du, ja!!! Det synes ikke mamma! Jeg er glad for alle foreldre som følger med på ukeplanen, leser og lærer sammen med ungene sine, veileder og hjelper dem. Det jeg ikke liker er foreldre som blir sure og kritiske i etterkant, etter at karakteren er satt. Noen av elevene mine forteller meg om mammaer og pappaer som blir sure og irriterte over en 4. Noen aksepterer ikke en gang en 5-er: Du kunne vel i det minste klart en 5 +. Hvorfor er de sånn? En del av disse foreldrene får knapt med seg at ungene skal ha prøve, at de leser og sliter, – først når de senere oppdager en karakter de ikke liker, kommer de sure minene.

Det synes jeg de skal slutte med!

Hva man rekker på en helg

Vi spratt opp ganske tidlig i går morges. Kursen ble satt mot Oslo, der Marthe er i ferd med å flytte inn i sin nyinnkjøpte leilighet på Sagene. Om du ikke vet det, for det visste nemlig ikke jeg: På Sagene er det veldig hyggelig. Jeg tok meg en runde i nabolaget. Der fant jeg en kirke, en kokosbollefabrikk og en stor og morsom butkk med mat og eksotiske krydder. Jeg kom også forbi den legendariske jernvarehandelen Mysterud. Der har de jernvarer, serviser, maling og ellers hva man måtte trenge. Det påstås at innehaveren kjenner alle husene i området så godt at han vet hva slags henglser og skruer hver og en skal ha, og bak disken har han til og med en skuff med brukte skruer. Et klenodium av en butikk. Jeg tror Marthe kommer til å få det flott på Sagene.

Vår oppgave var å kjøre skyttel mellom den gamle leiligheten og den nye. Tretten kasser bøker, møbler, klær, kjøkkenutstyr – alt jordisk gods skulle på plass i leiligheten. Jeg brukte tid på å stable bøker i bokhyllene, og det var en jobb jeg kunne like. Utenfor vinduene var det veldig lørdag. Kaffebaren over gata var stadig full av eldre damer i kåpe og unge familier med barnevogn. Hadde jeg bodd her, ville jeg trolig sittet ved vinduet og glant hele lørdagen.

Egentlig er det ikke lurt å be meg om å stable bøker. Jeg får jo så lyst til å bla i dem. Marthe har enorme mengder bøker, og mye av det interesserer meg. Innimellom fant jeg noen hun har tatt med hjemmefra. En av dem er en ungpikeroman (- det het det i gamle dager) fra mammas tid. Den er skrevet av Anniken Saxegaard og heter 125 kr måneden. Romanen handler om ei ung jente som har fltytet på hybel og må klare seg med veldig lite penger. Nå har nok Marthe noe mer enn 125 kr i måneden å leve for, men det er en økonomisk utfordring å låne beløp med seks nuller bak når man er ung og nyutdannet. Heldigvis har hun noen å dele husleia med, – og så er hun veldig økonomisk og ryddig med penger. Dette skal nok gå bra.

Leiligheten er veldig sjarmerende. Da jeg åpnet rengjøringsskapet på kjøkkenet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg var på et museum. De gammeldagse håndklærne og rengjøringsproduktene var bare med på å understreke nostalgien.

På hengeren vi hadde med oss fra Fredrikstad, sto vårt gamle spisebord. Det startet sin karriere i 1981, da Thv og jeg flyttet til Finnmark. Vi ønsket oss et lite langbord, og det fikk vi. Mamma og pappa hadde ei gammel rulleplate. Pappa snekret understell, og vips så hadde vi bord. Det har vært med oss helt siden den gang. Bordplata ble etter hvert for liten, og den havnet som kjøkkenbenk på hytta. Understellet og en ny bordplate har vært vårt spisebord inntil i forfjor. Vi kaster som kjent ikke noe, og nå var det bare å finne fram både understell og plate og sende det videre til neste generasjon. At vi ikke har kjøkkenbenk på hytta lenger, får vi bekymre oss om til sommeren.

Jeg håper vi var til hjelp, men da vi dro hadde de mer en nok å gjøre med å pakke opp og møblere. Vi kjørte fort, fort hjemover i tussmørket. Klokka 40 minutter på fest var vi hjemme igjen. Jeg stupte i badekaret, fant fram noe rent, malte på litt lebestift og så pilte vi over til naboen. Der var gjestene på plass, hyggelig høstbord dekket, lammesuppa varm og vinen god. Etter en sånn maratondag var jeg helt sikker på at jeg ville gjøre som jeg pleier: Gå hjem før midnatt.

Den ble to!

Organdonasjonsdagen

Jeg har vært hos naboen og drukket rødvin til langt inn i de små timer. Det må derfor bli et resirkulert innlegg i dag, men ikke la deg lure. Det er både god og viktig lesning. Nå i ettertid vil jeg gjerne legge til noe: Husk at det er vanskelig å motta, hvis man ikke også er villig til å gi.

Barn, økonomi, skattelister og sånn

Dette skal ikke handle om hvorvidt det er riktig eller galt at skattelistene legges ut i det offentlige rom. I stedet skal det handle om en observasjon jeg har gjort de siste par dagene.

Da jeg var barn, tilbragte jeg store deler av fritida mi på biblioteket. Det var på mange måter mitt SFO. Jeg kan faktisk huske de digre skatteprotokollene som var lagt ut på et bord like ved utgangen på biblioteket, enormt tjukke bøker som de voksne sto i kø for å bla i. Da jeg spurte, fortalte pappa og mamma meg hva det var, og jeg vet at pappa var der og kikket. Da han kom hjem var han sur fordi vår meget, meget velstående nabo var oppført med liten inntekt, null i formue og viktigst: Med et minimalt bidrag til felleskassa. Jeg skal faen i meg koke en kjele havregrøt og sette på trappa hans, – han må jo sulte i hjel, stakkaren, husker jeg han freste (- og da skjønner dere hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt!).

Den gangen var skattelistene en del av voksenverdenen. Jeg tror ikke man skrev så mye om det i avisene, og det var i hvert fall ikke førstesideopplslag på TV- og radionyhetene i dagesvis. Det er ganske kinkig dette med familieøkonomi. Noen av dem som har meget høye inntekter ønsker å tone dette ned i forhold til sine barn. Det kan være mange gode grunner for det. På samme måte kan de som har lite å rutte med ha et velbegrunna ønske om å holde denne kunnskapen litt på avstand fra ungene sine. Det er ikke alt unger skal vite, og det er i hvert fall ikke alt de skal behøve å bekymre seg over.

Hadde skattelistene forblitt i de store permene på biblioteket, hadde de kanskje ikke nådd ungene. Det gjør de nå. Da jeg kom på jobben her om dagen, ble jeg møtt av en gruppe gutter som brant etter å fortelle meg hvor sinnsykt mye penger faren til Johan i klassen tjener. Det er førte gang jeg har opplevd dette. For datakyndige femtenåringer er denne informasjonen bare et lite tastetrykk unna, og med alt fokuset skattelistene hadde fått på radio og TV, er det klart de hadde sjekka på både den ene og den andre, ikke minst hadde de fått med seg inntektene til de andre i klassen, og sikkert også til sine egne foreldre. Jeg merket meg at et par gutter som pleier å stå midt i denne gjengen hadde trukket seg tilbake og sa lite, og jeg gjorde meg noen tanker om det. Stemningen var rett og slett litt ekkel.

De fleste i Norge har en anstendig økonomi. Selv om inntektene til folk varierer veldig, så får de fleste ungene det de trenger, og jeg tror ikke de tenker så mye over om mamma og pappa tjener mer eller mindre enn gjennomsnittet. Nå fikk jeg en følelse av at noen hadde vært inne og sjekket sine foreldre opp mot de andre foreldrene, og følte at de kom uheldig ut. Vi kan ikke forklare oss bort fra at høy inntekt gir en helt spesiell status.

Unger må selvfølgelig få kunnskap om familiens økonomi, men jeg ser at skattelistene ikke er noen god informasjonskilde for sårbare barn og ungdommer.

Vi snakket litt i klassen om hvorfor listene ligger ute, og jeg forsøkte å forklare at det handlet om en åpenhet som også skal virke som et slags kontrollorgan for oss andre. Sigrid rakte forsiktig opp hånda, og spurte litt sånn på skrå: Men er det ikke noen på et sånt kontor som kontrollerer at folk følger reglene og betaler den skatten de skal? Er det nødvendig at alle vi andre også gjør det?

Hun har et poeng, Sigrid, jeg ser det.

Nå skal det endelig skje

Da vi kom hjem fra jobben i går fant vi en container i oppkjørsla. Den var et deilig syn. Helt fra vi kjøpte huset vårt i 1986 har vi planlagt at vi skulle legge om taket før vi går av med pensjon, og da er det ikke så verst at vi gjør det nå. Til din informasjon så er jeg ennå sytten år unna pensjonsalderen!

Ikke det at det har noen hast. Taket har det bra, og foreløpig er det tett. Det er bare så fryktelig gammelt og slitt. Takstenene er fra huset var nytt i 1927, og de henger bare fast ved hjelp av ren viljestyrke. Den gangen laget man sten som bare henger etter en knapp. Denne knappen blir etter hvert utslitt, og så raser stenene ned i dårlig vær. Et par ganger i året må Thv klatre opp for å legge på plass sten og erstatte dem som har falt ned. Når han er der oppe, ser han at lekter og vindskier og hele sulamitten har sett sine beste dager. Det må skiftes ut.

Nå i høst har vi styra med anbud og tilbud og fram og tilbake. På søndag skrev vi kontrakt med en byggmester. Han driver for seg selv, og skal gjøre jobben alene – før jul, sier han. In your dreams, sa en på jobben. Håndverkere kommer aldri når de sier de skal. Men her er han altså, akkurat som han lovet. Containere var på plass, og i hagen hadde han bygget stillas. La oss håpe det fortsetter sånn.

Da vi kom hjem fra jobben i dag var fuglen fløyet, men ting hadde skjedd. Mesteparten av takstenene var fjernet, og jobben er i gang. Det er mange som vil ha gammel taksten, men denne er ikke noe å samle på. Den er så slitt at den knapt vil bli liggende på et flatt tak hvis det kommer en mild bris. Rett i containeren med den. Nå som stenen er av, ser det ganske lovende ut. Den gamle pappen ser ut til å ha holdt stand, og det betyr forhåpentligvis at undertaket er i orden. Vi regner med å måtte skifte litt hist og pist, men blir det mye, får lommeboka vår svi. Den kommer uansett til å trenge intensivbehandling før dette prosjektet er over.

Bak i hagen lå et fuglerede, gamle vannbrett, vindskier og annet treverk. Det er godt å se at vi har tatt riktig beslutning. Treverket er gammelt og morkent.

Huset vårt var opprinnelig en tomannsbolig. Det var mange byhus den gangen i tjueåra. På 1950-tallet ble det gjort om, og da skulle den innvendige trappen forandres. Det finnes dessverre ikke tegninger av huset med det første trappeløpet. Av en eller annen grunn, kanskje for å få en større hall, ble huset påbygd med noen få kvadratmeter, – og disse kvadratmeterne ble bare satt på som en kloss som ga større areal i første etasje.

I andre etasje ble det en liten veranda. Verandaen er dekket med glassfiberduk, og den har holdt tett, enn så lenge. Vi regner likevel med at den før eller siden springer lekk. Noe må gjøres, og nå gjør vi jammen det også. I løpet av høsten skal verandaen kles inn med vegger, tak og et lite vindu. Vi gjør det av to grunner. Først og fremst vil vi forsikre oss mot en lekkasje. Nesten like viktig er det at tilbygget ødelegger det visuelle uttrykket til huset. Det er stygt! Verandaen kommer vi aldri til å savne. Vi har knapt satt våre ben på den.

Det skal bli spennende å komme hjem fra jobben framover.

Gamle drømmer blir som nye

På skolen min har nesten 20 % av elevene en kulturell bakgrunn fra yttersiden av svenskegrensa. I Oslo hadde dette vært en lav prosentsats, – her i Fredrikstad regnes det som mange. Disse ungene er like forskjellige som de fleste andre unger. Mange av dem er født i Norge, og synes det er relativt uproblematisk å stå med en fot i hver kultur. Andre har ikke bodd her i stort mer enn et kvarter, og de har selvfølgelig mye større utfordringer.

Mange barn opplever at mamma og pappa har store forventninger til dem. Sånn kan det være både for Ola og Ali. Likevel vil jeg påstå at forventningene til unger med foreldre som er født i utlandet ofte er mye større. De forteller om foreldre som har flyktet fra krig, dårlig økonomi, konflikter og arbeidsløshet. Nå satser de alt på ungene sine. De har flyttet til det forjettede land. Her flyter det av melk og honning, og alle kan bli det de vil. Hjemme får ungene høre at de har alle de mulighetene foreldrene aldri fikk, – og de mulighetene skal brukes! Det er et stort ansvar å legge på unge skuldre.

Aram har bodd i Norge i nesten hele sitt liv. Han er flink på skolen, han er god til å sparke fotball og bestemora hans synes han snakker for dårlig kurdisk. Som regel håndterer han både utemiljø og hjemmemiljø bra, men noen ganger blir det litt mye for ham. Presset om å prestere og oppfylle mamma og pappas drømmer, gjør at han blir litt oppgitt. Heldigvis har han humoristisk sans. Det er tiende klasse, og vi snakker en del om hva elevene skal utdanne seg til. Da han ble spurt, la Aram seg til med en skikkelig gebrokken uttale, han snakket Norge:

Jeg? Jeg skal bli advokat eller lege, – og så skal jeg gifte meg med kosine fra landsbyen, – sa han med et smil, – men han var litt sår i stemmen. Det forstår jeg godt. Det var faktisk veldig morsomt det han sa, og alle lo, – særlig de elevene som har samme bakgrunn som Aram. Saken er nemlig den at et stort flertall av foreldrene til våre minoritetselever sier nettopp det: Sønnen og datteren min skal bli advokat eller lege. Det er som en drøm for dem. Advokat og lege, to yrker med høy sosial status, gode lønninger, – og sånn er det over hele verden. Tenk å kunne reise på ferie til hjemlandet og fortelle om sin sønn, advokaten og sin datter, legen. Det vil veie opp for alt slitet, all fortvilelsen, alle savn og lengsler. Først da kan de si at det var verdt det. Så får det ikke hjelpe om sønnen eller datteren sliter med å skrive norsk og har under snittet i de fleste fag; eller for den sakens skyld: Er superflinke på skolen, men har helt andre drømmer enn foreldrene.

Noen ganger er elevene helt på gråten når de forteller meg at foreldrene ikke forstår. Det er ikke nok å lese og gjøre lekser. Det er ikke sånn at de bare kan velge utdannelse etter foreldrenes ønske. De som sliter mest med dette har ofte foreldre som selv ikke har noen utdanning fra hjemlandet. De forstår rett og slett ikke systemet. Det gjør ungene deres, men det hjelper lite. Følelsen av å ikke strekke til er likevel sterk. Vi har alle behov for et balansert forhold mellom forventninger og anerkjennelse, og når man bare er femten år er behovet for anerkjennelse størst.

Og Aram, – han skal bli journalist.