Monthly Archives: oktober 2010

Prøvenerver og kravstore foreldre

Planen var å pile ut døra så snart siste time var over. Sånn gikk det ikke. Vi skal ha historieprøve i morgen, nemlig, og da må historielæreren finne seg i å bli kidnappet. Det var en liten gjeng unger som ble igjen, en gjeng ivrige elever som var supernervøse for morgendagens prøve, så nervøse at tårene sprutet. Jeg sto ved verdenskartet, og spørsmålene haglet over meg. Jeg pekte og forklarte så godt jeg kunne: 1945, Marshallhjelp, kald krig, Churchill, jernteppe, deling av Tyskland, Berlinblokkade, Stalin, Khrutsjov, Sputniksjokk, Hellas, Trumandoktrine, dominoteori, Mao, Kina, il Sung, NATO, særavtaler, Korea, 1950, Batista, Berlinmur, 1961, Grisebukta, Che, Kennedy, mellomdistanseraketter, Thirteen days, Cubakrisa – det er ikke småtteri de skal vise at de har lært og forstått. Det beste er at de er interesserte og sier det er kjempemoro med historie. Det verste er prøvenervene.

Dere aner ikke hvor flinke de er, disse ungene mine. De følger med og noterer, stiller spørsmål, leser og studerer. På Fronter har jeg lagt ut alle forelesningene med tilhørende oppgaver, læringsmål og et drillprogram med flervalgspørsmål, sånn at de kan lære seg faktakunnskap som skal være knagger for forståelsen. I morgen skal de testes. I 90 minutter kommer de til å skrive og skrive til svetten siler. De får gå når de er ferdige, men de fleste trenger nesten hele tiden, og noen kommer til å trygle om å få litt mer tid. Det får de.

De som ble igjen i dag var ganske slitne nå. Det er mye å gjøre i 10. klasse, og de som prioriterer skolen blir ikke arbeidsledige. Jeg forsøkte å roe dem ned, trøste dem: Dere kan jo dette nå. Dere får alltid bra resultater. Men da kommer det vanlige svaret: Synes du, ja!!! Det synes ikke mamma! Jeg er glad for alle foreldre som følger med på ukeplanen, leser og lærer sammen med ungene sine, veileder og hjelper dem. Det jeg ikke liker er foreldre som blir sure og kritiske i etterkant, etter at karakteren er satt. Noen av elevene mine forteller meg om mammaer og pappaer som blir sure og irriterte over en 4. Noen aksepterer ikke en gang en 5-er: Du kunne vel i det minste klart en 5 +. Hvorfor er de sånn? En del av disse foreldrene får knapt med seg at ungene skal ha prøve, at de leser og sliter, – først når de senere oppdager en karakter de ikke liker, kommer de sure minene.

Det synes jeg de skal slutte med!

Hva man rekker på en helg

Vi spratt opp ganske tidlig i går morges. Kursen ble satt mot Oslo, der Marthe er i ferd med å flytte inn i sin nyinnkjøpte leilighet på Sagene. Om du ikke vet det, for det visste nemlig ikke jeg: På Sagene er det veldig hyggelig. Jeg tok meg en runde i nabolaget. Der fant jeg en kirke, en kokosbollefabrikk og en stor og morsom butkk med mat og eksotiske krydder. Jeg kom også forbi den legendariske jernvarehandelen Mysterud. Der har de jernvarer, serviser, maling og ellers hva man måtte trenge. Det påstås at innehaveren kjenner alle husene i området så godt at han vet hva slags henglser og skruer hver og en skal ha, og bak disken har han til og med en skuff med brukte skruer. Et klenodium av en butikk. Jeg tror Marthe kommer til å få det flott på Sagene.

Vår oppgave var å kjøre skyttel mellom den gamle leiligheten og den nye. Tretten kasser bøker, møbler, klær, kjøkkenutstyr – alt jordisk gods skulle på plass i leiligheten. Jeg brukte tid på å stable bøker i bokhyllene, og det var en jobb jeg kunne like. Utenfor vinduene var det veldig lørdag. Kaffebaren over gata var stadig full av eldre damer i kåpe og unge familier med barnevogn. Hadde jeg bodd her, ville jeg trolig sittet ved vinduet og glant hele lørdagen.

Egentlig er det ikke lurt å be meg om å stable bøker. Jeg får jo så lyst til å bla i dem. Marthe har enorme mengder bøker, og mye av det interesserer meg. Innimellom fant jeg noen hun har tatt med hjemmefra. En av dem er en ungpikeroman (- det het det i gamle dager) fra mammas tid. Den er skrevet av Anniken Saxegaard og heter 125 kr måneden. Romanen handler om ei ung jente som har fltytet på hybel og må klare seg med veldig lite penger. Nå har nok Marthe noe mer enn 125 kr i måneden å leve for, men det er en økonomisk utfordring å låne beløp med seks nuller bak når man er ung og nyutdannet. Heldigvis har hun noen å dele husleia med, – og så er hun veldig økonomisk og ryddig med penger. Dette skal nok gå bra.

Leiligheten er veldig sjarmerende. Da jeg åpnet rengjøringsskapet på kjøkkenet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg var på et museum. De gammeldagse håndklærne og rengjøringsproduktene var bare med på å understreke nostalgien.

På hengeren vi hadde med oss fra Fredrikstad, sto vårt gamle spisebord. Det startet sin karriere i 1981, da Thv og jeg flyttet til Finnmark. Vi ønsket oss et lite langbord, og det fikk vi. Mamma og pappa hadde ei gammel rulleplate. Pappa snekret understell, og vips så hadde vi bord. Det har vært med oss helt siden den gang. Bordplata ble etter hvert for liten, og den havnet som kjøkkenbenk på hytta. Understellet og en ny bordplate har vært vårt spisebord inntil i forfjor. Vi kaster som kjent ikke noe, og nå var det bare å finne fram både understell og plate og sende det videre til neste generasjon. At vi ikke har kjøkkenbenk på hytta lenger, får vi bekymre oss om til sommeren.

Jeg håper vi var til hjelp, men da vi dro hadde de mer en nok å gjøre med å pakke opp og møblere. Vi kjørte fort, fort hjemover i tussmørket. Klokka 40 minutter på fest var vi hjemme igjen. Jeg stupte i badekaret, fant fram noe rent, malte på litt lebestift og så pilte vi over til naboen. Der var gjestene på plass, hyggelig høstbord dekket, lammesuppa varm og vinen god. Etter en sånn maratondag var jeg helt sikker på at jeg ville gjøre som jeg pleier: Gå hjem før midnatt.

Den ble to!

Organdonasjonsdagen

Jeg har vært hos naboen og drukket rødvin til langt inn i de små timer. Det må derfor bli et resirkulert innlegg i dag, men ikke la deg lure. Det er både god og viktig lesning. Nå i ettertid vil jeg gjerne legge til noe: Husk at det er vanskelig å motta, hvis man ikke også er villig til å gi.

Barn, økonomi, skattelister og sånn

Dette skal ikke handle om hvorvidt det er riktig eller galt at skattelistene legges ut i det offentlige rom. I stedet skal det handle om en observasjon jeg har gjort de siste par dagene.

Da jeg var barn, tilbragte jeg store deler av fritida mi på biblioteket. Det var på mange måter mitt SFO. Jeg kan faktisk huske de digre skatteprotokollene som var lagt ut på et bord like ved utgangen på biblioteket, enormt tjukke bøker som de voksne sto i kø for å bla i. Da jeg spurte, fortalte pappa og mamma meg hva det var, og jeg vet at pappa var der og kikket. Da han kom hjem var han sur fordi vår meget, meget velstående nabo var oppført med liten inntekt, null i formue og viktigst: Med et minimalt bidrag til felleskassa. Jeg skal faen i meg koke en kjele havregrøt og sette på trappa hans, – han må jo sulte i hjel, stakkaren, husker jeg han freste (- og da skjønner dere hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt!).

Den gangen var skattelistene en del av voksenverdenen. Jeg tror ikke man skrev så mye om det i avisene, og det var i hvert fall ikke førstesideopplslag på TV- og radionyhetene i dagesvis. Det er ganske kinkig dette med familieøkonomi. Noen av dem som har meget høye inntekter ønsker å tone dette ned i forhold til sine barn. Det kan være mange gode grunner for det. På samme måte kan de som har lite å rutte med ha et velbegrunna ønske om å holde denne kunnskapen litt på avstand fra ungene sine. Det er ikke alt unger skal vite, og det er i hvert fall ikke alt de skal behøve å bekymre seg over.

Hadde skattelistene forblitt i de store permene på biblioteket, hadde de kanskje ikke nådd ungene. Det gjør de nå. Da jeg kom på jobben her om dagen, ble jeg møtt av en gruppe gutter som brant etter å fortelle meg hvor sinnsykt mye penger faren til Johan i klassen tjener. Det er førte gang jeg har opplevd dette. For datakyndige femtenåringer er denne informasjonen bare et lite tastetrykk unna, og med alt fokuset skattelistene hadde fått på radio og TV, er det klart de hadde sjekka på både den ene og den andre, ikke minst hadde de fått med seg inntektene til de andre i klassen, og sikkert også til sine egne foreldre. Jeg merket meg at et par gutter som pleier å stå midt i denne gjengen hadde trukket seg tilbake og sa lite, og jeg gjorde meg noen tanker om det. Stemningen var rett og slett litt ekkel.

De fleste i Norge har en anstendig økonomi. Selv om inntektene til folk varierer veldig, så får de fleste ungene det de trenger, og jeg tror ikke de tenker så mye over om mamma og pappa tjener mer eller mindre enn gjennomsnittet. Nå fikk jeg en følelse av at noen hadde vært inne og sjekket sine foreldre opp mot de andre foreldrene, og følte at de kom uheldig ut. Vi kan ikke forklare oss bort fra at høy inntekt gir en helt spesiell status.

Unger må selvfølgelig få kunnskap om familiens økonomi, men jeg ser at skattelistene ikke er noen god informasjonskilde for sårbare barn og ungdommer.

Vi snakket litt i klassen om hvorfor listene ligger ute, og jeg forsøkte å forklare at det handlet om en åpenhet som også skal virke som et slags kontrollorgan for oss andre. Sigrid rakte forsiktig opp hånda, og spurte litt sånn på skrå: Men er det ikke noen på et sånt kontor som kontrollerer at folk følger reglene og betaler den skatten de skal? Er det nødvendig at alle vi andre også gjør det?

Hun har et poeng, Sigrid, jeg ser det.

Nå skal det endelig skje

Da vi kom hjem fra jobben i går fant vi en container i oppkjørsla. Den var et deilig syn. Helt fra vi kjøpte huset vårt i 1986 har vi planlagt at vi skulle legge om taket før vi går av med pensjon, og da er det ikke så verst at vi gjør det nå. Til din informasjon så er jeg ennå sytten år unna pensjonsalderen!

Ikke det at det har noen hast. Taket har det bra, og foreløpig er det tett. Det er bare så fryktelig gammelt og slitt. Takstenene er fra huset var nytt i 1927, og de henger bare fast ved hjelp av ren viljestyrke. Den gangen laget man sten som bare henger etter en knapp. Denne knappen blir etter hvert utslitt, og så raser stenene ned i dårlig vær. Et par ganger i året må Thv klatre opp for å legge på plass sten og erstatte dem som har falt ned. Når han er der oppe, ser han at lekter og vindskier og hele sulamitten har sett sine beste dager. Det må skiftes ut.

Nå i høst har vi styra med anbud og tilbud og fram og tilbake. På søndag skrev vi kontrakt med en byggmester. Han driver for seg selv, og skal gjøre jobben alene – før jul, sier han. In your dreams, sa en på jobben. Håndverkere kommer aldri når de sier de skal. Men her er han altså, akkurat som han lovet. Containere var på plass, og i hagen hadde han bygget stillas. La oss håpe det fortsetter sånn.

Da vi kom hjem fra jobben i dag var fuglen fløyet, men ting hadde skjedd. Mesteparten av takstenene var fjernet, og jobben er i gang. Det er mange som vil ha gammel taksten, men denne er ikke noe å samle på. Den er så slitt at den knapt vil bli liggende på et flatt tak hvis det kommer en mild bris. Rett i containeren med den. Nå som stenen er av, ser det ganske lovende ut. Den gamle pappen ser ut til å ha holdt stand, og det betyr forhåpentligvis at undertaket er i orden. Vi regner med å måtte skifte litt hist og pist, men blir det mye, får lommeboka vår svi. Den kommer uansett til å trenge intensivbehandling før dette prosjektet er over.

Bak i hagen lå et fuglerede, gamle vannbrett, vindskier og annet treverk. Det er godt å se at vi har tatt riktig beslutning. Treverket er gammelt og morkent.

Huset vårt var opprinnelig en tomannsbolig. Det var mange byhus den gangen i tjueåra. På 1950-tallet ble det gjort om, og da skulle den innvendige trappen forandres. Det finnes dessverre ikke tegninger av huset med det første trappeløpet. Av en eller annen grunn, kanskje for å få en større hall, ble huset påbygd med noen få kvadratmeter, – og disse kvadratmeterne ble bare satt på som en kloss som ga større areal i første etasje.

I andre etasje ble det en liten veranda. Verandaen er dekket med glassfiberduk, og den har holdt tett, enn så lenge. Vi regner likevel med at den før eller siden springer lekk. Noe må gjøres, og nå gjør vi jammen det også. I løpet av høsten skal verandaen kles inn med vegger, tak og et lite vindu. Vi gjør det av to grunner. Først og fremst vil vi forsikre oss mot en lekkasje. Nesten like viktig er det at tilbygget ødelegger det visuelle uttrykket til huset. Det er stygt! Verandaen kommer vi aldri til å savne. Vi har knapt satt våre ben på den.

Det skal bli spennende å komme hjem fra jobben framover.

Gamle drømmer blir som nye

På skolen min har nesten 20 % av elevene en kulturell bakgrunn fra yttersiden av svenskegrensa. I Oslo hadde dette vært en lav prosentsats, – her i Fredrikstad regnes det som mange. Disse ungene er like forskjellige som de fleste andre unger. Mange av dem er født i Norge, og synes det er relativt uproblematisk å stå med en fot i hver kultur. Andre har ikke bodd her i stort mer enn et kvarter, og de har selvfølgelig mye større utfordringer.

Mange barn opplever at mamma og pappa har store forventninger til dem. Sånn kan det være både for Ola og Ali. Likevel vil jeg påstå at forventningene til unger med foreldre som er født i utlandet ofte er mye større. De forteller om foreldre som har flyktet fra krig, dårlig økonomi, konflikter og arbeidsløshet. Nå satser de alt på ungene sine. De har flyttet til det forjettede land. Her flyter det av melk og honning, og alle kan bli det de vil. Hjemme får ungene høre at de har alle de mulighetene foreldrene aldri fikk, – og de mulighetene skal brukes! Det er et stort ansvar å legge på unge skuldre.

Aram har bodd i Norge i nesten hele sitt liv. Han er flink på skolen, han er god til å sparke fotball og bestemora hans synes han snakker for dårlig kurdisk. Som regel håndterer han både utemiljø og hjemmemiljø bra, men noen ganger blir det litt mye for ham. Presset om å prestere og oppfylle mamma og pappas drømmer, gjør at han blir litt oppgitt. Heldigvis har han humoristisk sans. Det er tiende klasse, og vi snakker en del om hva elevene skal utdanne seg til. Da han ble spurt, la Aram seg til med en skikkelig gebrokken uttale, han snakket Norge:

Jeg? Jeg skal bli advokat eller lege, – og så skal jeg gifte meg med kosine fra landsbyen, – sa han med et smil, – men han var litt sår i stemmen. Det forstår jeg godt. Det var faktisk veldig morsomt det han sa, og alle lo, – særlig de elevene som har samme bakgrunn som Aram. Saken er nemlig den at et stort flertall av foreldrene til våre minoritetselever sier nettopp det: Sønnen og datteren min skal bli advokat eller lege. Det er som en drøm for dem. Advokat og lege, to yrker med høy sosial status, gode lønninger, – og sånn er det over hele verden. Tenk å kunne reise på ferie til hjemlandet og fortelle om sin sønn, advokaten og sin datter, legen. Det vil veie opp for alt slitet, all fortvilelsen, alle savn og lengsler. Først da kan de si at det var verdt det. Så får det ikke hjelpe om sønnen eller datteren sliter med å skrive norsk og har under snittet i de fleste fag; eller for den sakens skyld: Er superflinke på skolen, men har helt andre drømmer enn foreldrene.

Noen ganger er elevene helt på gråten når de forteller meg at foreldrene ikke forstår. Det er ikke nok å lese og gjøre lekser. Det er ikke sånn at de bare kan velge utdannelse etter foreldrenes ønske. De som sliter mest med dette har ofte foreldre som selv ikke har noen utdanning fra hjemlandet. De forstår rett og slett ikke systemet. Det gjør ungene deres, men det hjelper lite. Følelsen av å ikke strekke til er likevel sterk. Vi har alle behov for et balansert forhold mellom forventninger og anerkjennelse, og når man bare er femten år er behovet for anerkjennelse størst.

Og Aram, – han skal bli journalist.

En fryktelig, fryktelig farlig sykdom

Hun var faktisk veldig alvorlig der hun sto: Jeg må ha sånn stor badehette, sånn til å ha i dusjen, sånn som Miliane har, rosa, – eller grønn sånn som Elviras. Vi skjønte fort hva det dreide seg om. Kursen var satt mot Sverige, og det skulle handles. Hun trengte en dusjhette som skulle brukes etter gymtimene på skolen. Når man har blitt veldig stor og går i andre klasse, da dusjer man etter gymmen, nemlig.

I bilen fikk vi en grundig innføring i en sykdom vi aldri har hørt om før, men det var ingen grunn til å tvile på alvoret: For grunn av jeg har så langt hår, så må jeg ha sånn hette. Når det blir vinter og snø og is og sånn, så kan det være veldig farlig å ikke ha sånn, for hvis håret mitt er vått, og jeg går ut i det kalde, da kan jeg nemlig får sånn hjernefrys! Det er ille å få det. Noen kan dø av det og bli syk og kald.

Det ville jo vært fryktelig om lille mus skulle bli kald, og syk og dø av hjernefrys.

Dusjhette er herved innkjøpt!

Hun mente det ville gå bra, selv om de bare hadde en hvit.

Det endte bra

Helga fikk en syk start, bokstavelig talt. Thv skulle på fest, og jeg skulle være hjemme for å stelle barn. Det endte med at barna måtte stelle meg. Da jeg kom hjem fra jobben, var jeg frisk som en fisk. To timer senere var jeg kvalm, hadde frostrier og over 39 i feber. Thv dro på fest, og jeg og de to små fikk i samarbeid både badet og pusset tenner, men da var det jamnt slutt. Det ble verken lesing eller annen hygge fra meg på fredag. Resten av kvelden døste jeg bort på sofaen.

Da jeg våknet sent lørdag morgen, var jeg rett og slett spent: Hvor syk var jeg? Som vanlig hadde yndlingskroppen min ordnet opp i løpet av natten. Jeg var frisk nok, og med et par paracet til frokost, følte jeg meg klar for helga. Hurra!

M går på svømmekurs. Det gjør ikke C. Svømmekurset kræsjer nemlig med hans fotballtrening. I en sjuårings verden er det ingen grunn til å kunne svømme hvis ingen ser det og slår hendene sammen i vill beundring. Vi måtte med andre ord på tur! Som vanlig når vi skal bade, dro vi til Tanumstrand. Været kunne ikke vært bedre, og alt var som det skulle. Det er ikke bare ungene som liker seg i vann. Vi hadde en fin dag alle sammen. Jeg fikk meg til og med en svømmetur i utebassenget, og ungene og Thv slet spor i rutsjebanen.

Det var ingen tvil om at vesla kan svømme. Nå som M har lært seg å beherske vannet, hadde C plutselig et problem, – og det var akkurat som om han plutselig kunne litt han også, bare fordi han måtte strekke seg. Vi slapp begge ut på dypt vann under nøye overvåking. Hun svømte. Han kavet. Men til land kom de begge to. Ingen druknet, og selv om de gulpet litt, forble mesteparten av vannet i bassenget. Det som overrasket meg mest, er at de begge kan stupe – virkelig stupe.

De er makaløse, disse ungene.

Og jeg er fortsatt frisk. I hvert fall frisk nok til mitt bruk.

Apropos

Jeg hadde akkurat kommet på jobben, og satte meg til med læreboka vår i norsk. I kapittel 2, Den store fortellingen, leser jeg på første side:

Først: Hva er en roman?
– I utgangspunktet er det slik at hvis en forfatter kaller noe han har skrevet, for en roman, så er det en roman.

Kan ikke forfatteren ta feil i dette spørsmålet?
– Da er det en dårlig roman!

Og dette var det Dag Solstad som sa i et intervju i tidsskriftet Bøygen.

Året var 2002, og Min kamp var bare en rynke på Karl Oves panne.

Knausgård atter en gang. Min kamp er en selvbiografi.

Ingen leser Knausgård saktere enn jeg. Siden jeg har valgt å lese bøkene på lydbok, tar det sin tid. Jeg åpner ørene og tar inn små porsjoner når det passer. Jeg er fasinert. Noen av barndomsskildringene er nydelige, og de vekker en sår gjenkjennelse i meg. Det er det mye som gjør, og jeg kommer helt sikkert til å lytte meg gjennom alle bindene, – selv om det går sakte.

Samtidig følger jeg med på alt som blir skrevet og sagt. Sist helg satt jeg på Gran Canaria og hørte ekskona Tonje Aursland fortelle hva det har gjort med henne å bli transformert til en romanfigur. Radiodokumentaren hennes, Tonjes versjon, er vel verdt å høre på. Nå på lørdag var Knausgård på Skavlan, og jeg satt klistret til skjermen. En ting vet jeg: Dette blir ikke mitt siste blogginnlegg om Min kamp. Antagelig vil jeg plage dere med dette i årevis.

Denne gangen skal det igjen handle om sjanger. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så opphengt i hvilken sjanger Knausgård skriver i. For noen har det kanskje ingen betydning. Det har det for meg. Kanskje er jeg yrkesskadet. Norsklærere snakker mye om sjangere. Det er moro å utfordre sjangerbegrepet og leke seg litt med sjangrene, og jeg føler meg ikke spesielt strikt på dette området. Likevel må jeg si det:

Min kamp 1 er ikke en roman.

Min kamp 2 er ikke en roman.

En roman er en fiksjonstekst., la oss nøye oss med det. Min kamp er selvbiografi, – til nød selvbiografiske romaner. De blir da vel for pokker ikke mer romaner om Knausgård påstår at de er det. Selv om dette er hans kunstverk, har han ikke definisjonsmakt på dette området. Om jeg skriver et dikt og kaller det for en tegneserie, så blir det likevel ikke noe annet enn et dikt. Noe annet kan det kanskje være, – men aldri en tegneserie. En skulptur er en skulptur, ikke et maleri.

Jeg tenker meg at en roman er som et puslespill sammensatt av mange biter. Forfatteren skriver på en ide, og teksten bygges opp av mengder av små, små brikker. Noen av dem representerer noe han har opplevd selv, noe han har hørt om, noe han har sett på film, noe han har tenkt han ville oppleve, noe han bare dikter opp og sånn kunne vi fortsette i det uendelige. Noen av personene har han møtt, noen har elementer av noen han har møtt og noen er fullstendig nyskapte. Det samme gjelder miljøer og steder som skildres og alt det andre romanen består av. Enten han dikter eller forteller, gjør han litterære valg. Når alle disse brikkene settes sammen, får vi et bilde som på en eller annen måte gir mening. Kontrakten mellom oss og forfatteren er at dette er fiksjon, – og da er det faktisk det. At noen kjenner igjen seg selv eller andre figurer i teksten er bare interessant for dem det gjelder, og det vil kun vare en kort tid. Teksten skal leve lenger enn sine forelegg. Det spiller faktisk ikke noen rolle for oss andre. Hoveddelen av puslespillbrikkene representerer fiksjon.

Karl Ove Knausgård forteller om sitt eget liv slik han husker det. Han presenterer sin del av sannheten, og akkurat det bruker han på sett og vis som argument for at dette er en roman. Det er hans subjektive opplevelse av sitt lille liv sett fra hans vinkel. Hvorfor er det bare vås? Fordi det samme kan sies av alle som skriver selvbiografier. De presentrer også sitt lille liv ut fra sitt eget ståsted. Det er bare deres stemme som høres. I motsetning til romanpuslespillet, representerer hoveddelen av brikkene i selvbiografien reelle personer, handlinger som har funnet sted, miljøer som eksisterer eller har eksistert og så videre. Vi som leser selvbiografien er klar over dette. Igjen har vi en avtale med forfatteren: Han forteller om sitt liv fra sitt eget perspektiv. Vi regner også med at han legger til en dæsj fiksjon for å gjøre teksten mer lesbar. Det er også greit, og teksten blir ikke til en roman av den grunn. Så lenge majoriteten av brikkene er fakta, kan vi fortsatt kalle dette en selvbiografi.

Man kunne for moro skyld lage seg noen tall for å forklare det: En roman består av fiksjon og fakta i forholdet 80/20 %, mens det i selvbiografien er omvendt, 20/80 % i favør av fakta.

Min kamp er en selvbiografi.

Jeg skulle så gjerne snakket med Karl Ove Knausgård om dette, om hva det gjør med meg som leser at han insisterer på at Min kamp er en roman. Jeg skulle så gjerne visst om dette er tilsiktet, om det er det han vil. Han kunne ha skrevet disse bøkene akkurat slik de står i dag, uten å fortelle noen at dette er hans livshistorie. Det ville i prinsippet være nok å bruke fiktive navn for at det virkelig skulle bli romaner. På den måten ville bare de som kjenner familien forstått hvor nær opptil virkeligheten fortellingen ligger. Jeg gjetter på at vi har lest mange romaner av denne typen. Vi visste det bare ikke. Min kunnskap om at dette ikke er fiksjon, skygger uten tvil for kunsten. Jeg klarer ikke helt å overgi meg til teksten. Inne i hodet mitt er det to lyder. Den ene er lyden av fortellingen som skrider fram. Den andre lyden er en stemme som sukker og akker seg: Oj, – da. Næmmen, – hvordan kan Linda orke å leve med en mann som forakter henne. Uff, uff, – stakkars forfylla svigermor. Og det er ikke som om det han forteller er så voldsomt eller sjokkerende, – hvis det hadde vært en roman, altså. Vi har da lest litt av hvert gjennom livet. Når figurene så langt vi vet er fiktive, behøver vi ikke engasjere oss i dem som mennesker. Vi kan koble ut empatien. Personene lever jo bare i litteraturen.

Jeg tenker at jeg skal finne fram Ute av verden igjen. Den boka grep meg veldig da den kom. Jeg skal ta på meg selvbiografibrillene og lese den på nytt. Søkt er det ikke. Vi vet at Knausgård brukte sitt eget liv som motiv, men det skjer noe når vi lar seksuelle fantasier bli virkelighet. Tenk hva det ville gjort med leseropplevelsen vår hvis Nabokov plutselig hadde innrømmet at han virkelig hadde hatt en Lolita.

En annen mulighet kunne vært at Knausgård ga ut Min kamp-verket som en selvbiografi, men som det ville den vært ganske uinteressant.

Pussig det der.