Ramadan mobarak!

Vi er inne i den siste uka av Ramadan, – heldigvis må jeg si. I klassen min er det flere elever som har fastet i nesten en måned, og det går ikke upåaktet hen. Den muslimske fasten er en viktig del av troen, en av islams fem søyler, og den innebærer at man ikke skal spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang. I Norge betyr det at man ikke nyter verken vått eller tørt mellom klokken 3 om natten og 21 om kvelden.

Det er lenge!

Nå handler Ramadan om så mye mer enn å ikke spise. Koranen skal leses, man skal be, gi til de fattige, være seksuelt avholdende, ikke røke, være ekstra snill og vennlig og alt det som ellers hører til et rent, religiøst liv.

I klassen min er det flere elever som faster. Et par av jentene og en gutt bedriver det Ola kalte hard core-faste. Det betyr at de fullfaster etter reglene hele perioden. Andre faster noen enkelte dager. Fasten er en utfordring for alle muslimer, og ekstra tøft er det for de som er veldig unge. På skolen skal de følge vanlig undervisning, og det inkluderer matlaging og kroppsøving. Vi forsøker å ta hensyn, men de må stort sett gjøre som de andre elevene.

Det kan virke som om det går lettest for dem som virkelig klarer å følge fastereglene. Det gir status og stolthet å overvinne seg selv på denne måten, og at de klarer denne selvdisiplinen ser ut til å gjøre det lettere å stå løpet ut. De går med hodet høyt hevet, og du kan nesten se på dem hvilken måned vi er inne i. De som har valgt bort hele fasten klarer seg også bra. De kommer fra familier som ikke er så strengt religiøse, og ingen bebreider dem at de ikke faster.

Verre er det med dem som går hardt ut og har store ambisjoner om å klare seg, – for så å sprekke. Da blir det selvbebreidelser, dårlig selvtillit og en følelse av ydmykelse overfor dem som ikke viker en tomme.

Som lærer må jeg trå litt varsomt. Selvfølgelig beundrer jeg disse ungene, og det forteller jeg dem. Det står respekt av det de får til. De trenger den oppmuntringen. Samtidig tenker jeg at det går over alle støvleskaft når så unge mennesker skal spise og drikke så lite i fire lange uker, samtidig som de blir kjørt hardt med skole, lekser og prøver. Det er ikke for ingen ting jeg har lagt årets først prøve i mine fag til uka etter Ramadan.

Jeg skulle ønske flere foreldre kunne la ungene få øve seg litt langsomt på å faste. Hvis de kunne faste en dag i uka det første året de er med, to det neste osv, – så ville de være tjue år før de fastet hele perioden. På den måten kunne vi kanskje unngått alle nederlagene, alle som sprekker, – og dem er det mange av.

Jeg skrev at man skal være ekstra snill og vennlig i fasten. Akkurat det holder hardt. Når man er sulten, tørst og tom for energi er det naturlig å bli ekstra irritabel. Det merker vi til gangs. De to siste ukene har vi hatt uvanlig mange konflikter mellom de muslimske guttene, og mellom muslimske og etnisk norske gutter. Man tåler ikke så mye knuff og tøys når kroppen er slapp og sliten, og da braker det løs, Ramadan eller ikke Ramadan.

I går satt jeg ute i gangen og rettet stiler. Inne i klassen hadde de engelsk. Plutselig brøt Yussuf seg ut gjennom døra, ut i gangen og inn på toilettet. Den svære gutten lå nesten kveilet oppi vasken. Oj, – hva handlet det om? spurte jeg, – selv om jeg nok visste svaret.

Han var oppgitt over seg selv, men han klarte bare ikke mer. Selv om de hadde vekket ham hjemme klokka tre om natta, hadde han nesten ikke klart å spise og drikke noe. Han var så trøtt. På skolen hadde han først hatt to timer fransk. Deretter var det to timer gym, – løpstrening! Det hadde gått bra; han hadde ikke spist eller drukket, heller ikke da de andre hadde lunsj klokka tolv. Men så, midt i engelsktimen, gikk det bare ikke mer. Han følte seg helt desperat og klarte det bare ikke. Han måtte drikke litt vann.

Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å trøste ham, og si at jeg forstår ham veldig godt.

Til torsdag er det over. Da er det fest, mat og drikke. Alle de muslimske elevene vil være hjemme fra skolen for å feire Id, og så er det over for denne gang.

Heldigvis!

Ramadan mobarak!

Advertisements

11 responses to “Ramadan mobarak!

  1. Guuri malla, stakkars ungdom…

    • Jeg tror ikke det er stakkars, 9na. De som faster gleder seg til Ramadan. Det er en spesiell og fin måned. Men det er klart det er utfordrende. Dem det er litt stakkars, er de som har store forventninger til seg selv, og så ikke får det til.

  2. Hei!

    Jeg bare lurer på hvilket alderstrinn det dreier seg om, og hvor mange barn cirka som gjør hele fasten?

  3. Jeg sier som 9na; stakkars ungdom. Og tillegg tenker jeg på lærerne. Dere har mange utfordringer vi ikke engang tenker på! Lærerikt innlegg.

    • Igjen, Randi, – det er ikke noe stakkars ungdom. For oss lærere er det ingen spesiell utfordring. Vi må jo bare støtte dem og oppmuntre dem, – trøste dem når det skjærer seg og ellers ønske dem en fin Ramadan, – og en like fin Id-fest nå i dagene som kommer.

  4. Vi er inne i den siste uka av Julen – heldigvis må jeg si. I klassen min er det flere elever som har feiret nesten hele desember måned, og det går ikke upåaktet hen. Den kristne julefeiringen er en viktig del av troen, det er Jesus’ fødselsdag og den innebærer at man spiser godsaker døgnet rundt samt handler presanger til mennesker som allerede har altfor mye fra før. I Norge betyr det blant annet at man starter mange måneder i forveien med å handle presanger og forberede mat. I mange tilfeller starter man allerede i oktober dersom man skal rekke å kjøpe alt. Det er lenge før!

    Nå handler Julen om så mye mer enn å spise og dele ut presanger. Bibelen skal leses, man skal gå i kirken, være god mot sin neste, være ekstra snill og vennlig og alt det som ellers hører til et rent, religiøst liv.

    I klassen min er det flere elever som feirer jul. Et par av jentene og en gutt bedriver det Ola kalte hard core-jul. Det betyr at de hver eneste dag må gå i juleselskaper hvor det utveksles gaver og man spiser seg overmette. Andre moderer seg litt.. Julen er en utfordring for alle kristne, og ekstra tøft er det for de som er veldig unge. På skolen skal de følge vanlig undervisning, og det inkluderer matlaging og kroppsøving. Vi forsøker å ta hensyn, men de må stort sett gjøre som de andre elevene.

    Det kan virke som om det er tyngst for dem som virkelig klarer å feire julen slik hard-core. Til tross for at det gir status og stolthet det at man kommer fra familier hvor det er mye penger og til å feire julen skikkelig hver eneste dag, er det hardt med all denne spisingen og alle disse presangene som man må finne plass til i et ellers overfylt hus fra andre julefeiringer. Men likevel er det verst for alle de barna som kommer fra de familiene hvor det konsumeres mye alkohol, så mye at de blir engstelige for å gå hjem etter skoletid fordi de ikke vet hva som venter dem eller hvor fulle foreldrene er. Dessverre er det svært stuerent å bedrive slike aktiviteter i denne perioden, derfor er det ingen som bebreider foreldrene deres oppførsel. De stakkars barna er det ingen som hører på eller bryr seg om.

    Bortsett fra meg da. Som lærer må jeg trå litt varsomt. Kan ikke gripe inn selv om jeg vet hva som foregår bak familiens fasade. Selvfølgelig beundrer jeg disse ungene, og det forteller jeg dem. Det står respekt av det de får til. De trenger den oppmuntringen. Samtidig tenker jeg at det går over alle støvleskaft når så unge mennesker skal tåle så mye fra foreldrene sine i løpet av hele julefeiringen samtidig som de blir kjørt hardt med skole, lekser og prøver. Det er ikke for ingen ting jeg har lagt årets først prøve i mine fag til uka etter Jul.

    Jeg skulle ønske flere foreldre kunne roe ned julefeiringen, og spesielt alkoholkonsumet. La ungene heller få konsentrere seg om det som var Jesus’ budskap. Det er tross alt hans bursdag som feires. Han var god mot sin neste, tok hånd om de svakeste og ga sitt liv for menneskeheten. Man kunne kanskje ta dem med til Frelsesarmeen og vise dem den fantastiske jobben de gjør. De kunne hjelpe til med å dele ut mat til uteliggere og andre som ikke har noen å feire julen sammen med. For dem er det faktisk veldig mange av. Selv i et så rikt land som Norge. Hvis både barna og foreldrene kunne se hvordan vanskeligstilte mennesker har det, vil det kanskje gi dem et genuint ønske om å gjøre noe for andre enn seg selv. På den måten kunne vi kanskje slippe all fråtsingen, alkoholismen og egoismen – alt dette er det dessverre så altfor mye av.

    Jeg skrev at man skal være ekstra snill og vennlig i Julen. Akkurat det holder hardt. Når man er overmett på mat og materielle goder, samt har foreldre som kanskje sliter med bakrus etter gårsdagens fest, er det naturlig å bli ekstra irritabel. Det merker vi til gangs. De to siste ukene har vi hatt uvanlig mange konflikter mellom de kristne guttene, og de ikke kristne. Dette skjer ellers aldri i året. Man tåler ikke så mye knuff og tøys når kroppen er overmett og man kanskje er lei seg for det som foregår hjemme eller sliten av alle selskapene, og da braker det løs, Jul eller ikke Jul.
    I går satt jeg ute i gangen og rettet stiler. Inne i klassen hadde de engelsk. Plutselig brøt Ola seg ut gjennom døra, ut i gangen og inn på toalettet. Den svære gutten lå nesten kveilet oppi vasken. Oj, – hva handlet det om? spurte jeg, – selv om jeg nok visste svaret.

    Han var lei seg, klarte bare ikke mer. Hjemme hadde han blitt vekket klokka tre om natta av bråk på grunn av foreldrenes fest, hadde han nesten ikke klart å sove noe etterpå. Han var så trøtt. På skolen hadde han først hatt to timer fransk. Deretter var det to timer gym, – løpstrening! Det hadde gått bra; han hadde vært lei seg, og det var vanskelig å konsentrere seg. Men så, midt i engelsktimen, gikk det bare ikke mer. Han følte seg helt desperat og klarte det bare ikke. Han måtte snakke med noen.

    Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å trøste ham, og si at jeg forstår ham veldig godt.

    Snart er det over. Da er det tilbake til normal hverdag for alle de involverte.

    Heldigvis!
    God jul!
    — — —
    Hilsen en som sluttet å feire jul for mange år siden på grunn noe av den problematikken som nevnes ovenfor. Jeg lurer på hvordan du føler når din julefeiring, noe som kanskje er hellig for deg, bli beskrevet på denne måten? Litt nedlatende og unyansert, er det ikke? Jeg har diskutert innlegget ditt med flere muslimske venner i dag, og blitt informert om at praksisen rundt Ramadan og ungdommens deltakelse er like ulik som hvordan den norske julefeiringen praktiserer i de tusen hjem (noen tar helt av, noen bruker det som en unnskyldning til å drikke mer, noen sitter helt alene, noen boikotter etcetc). De jeg kjenner og deres omgangskretser gjorde en dag nå og da, gjerne i helgene, fordi de hadde lyst til å prøve å gjøre som foreldrene sine. Samme praksis har deres egne barn. Mange av dem begynte ikke å praktisere Ramadan fullstendig før de var ferdige med studiene engang. Du skriver en blogg som har mange lesere, og jeg synes det er synd at din nedlatende fremstilling av en høytid som i utgangspunktet handler om ydmykhet og takknemlighet for all den overflod man har i livet sitt, skal gi grobunn for slike negative meninger man ser i kommentarfeltet. Og jeg følte derfor et sterkt behov for å komme med en motvekt, noe jeg håper kan være kilde til en ytterligere refleksjon.

  5. Takk for den lengste kommentaren jeg har fått noen gang her på bloggen min!

    Det er synd at du oppfatter meg som nedlatende. Det var på ingen måte min mening, og jeg tror ikke verken elevene mine eller mine somaliskfødte kolleger oppfatter meg som det. Jeg ville bare fortelle hva jeg observerer i klassen min. Når du skriver at du har diskutert det med flere av dine muslimske venner, regner jeg det var ettar at de også hadde lest teksten min. Du skriver at Ramadan praktiseres ulikt i ulike familier, men var det ikke nettopp det jeg skrev? Jeg snakker jo med disse ungene hver dag, og jeg vet jo at denne måneden er en festmåned for dem. Likevel er det hardt. I dag har jeg ønsket hver og en av mine muslimske elever til lykke med Id-festen som kommer rett rundt hjørnet. Det er jeg som har ansvaret for skolens info-TV, – og hele fasten har det kommet opp et bilde som har ønsket dem til lykke med Ramadan, – og i dag et som ønsket dem til lykke med Id. De kommer jo ikke på skolen i morgen. Jeg skjønner rett og slett ikke hva som er nedlatende i det jeg skrev, men vi leser jo alle tekster med våre egne briller.

    Når det gjelder din parodi på min tekst, så var den morsom. Saken er bare den at vi bruker mer tid i skolen på å problematisere julen enn muslimenes faste. Vi snakker med elevene om overforbruk, alkohol og mye av det du nevner i din tekst. Selvfølgelig gjør vi det. Jeg ville være mer engstelig for å problematisere Ramadan, – rett og slett fordi det er flere av de elevene som feirer Id som er religiøse enn de som feirer jul. De blir rett og slett lettere såret på vegne av sin religion. Akkurat det kunne også være noe å diskutere.

    Når det gjelder mine følelser for julen, så traff du ingen såre punkter, men det kunne jo ikke du vite. Tvert om vil jeg gjerne være med på en problematisering av min julefeiring. Jeg er ikke kristen, og har få religiøse behov. Likevel feirer jeg jul med lys og mat og gaver, – men lite alkohol. Det gjør jeg fordi det gir meg en god, romantisk følelse av hygge. Så vet jeg så alt for godt at det finnes mange i Norge som får helt andre følelser i forhold til den samme høytiden, også blant mine elever.

    Jeg sier likevel «heldigvis» at Ramadan er over for denne gangen. Det skyldes at det er stentøft for de ungene som faster å klare dette. Etter jul sier jeg også alltid «heldigvis». Da skyldes det akkurat det motsatte. Heldigvis at fråtseriet er over, og vi kan komme inn i vårt vanlige gjenge igjen.

    Jeg skrev om dette for et år siden også. Heller ikke da mente jeg å være nedlatende: https://livetleker.wordpress.com/2009/08/31/ramadan-for-liten-ramadan-for-stor/

  6. Jeg synes det var et rigtig fint indlæg, Hege. Jeg har lidt svært ved at forstå sådan noget som faste(religiøs eller ej), og derfor var det meget spændende at læse. Jeg bliver altid imponeret af din evne til at forstå og skrive om andre mennesker. Jeg tror ikke, at jeg kender mange mennesker der er så tolerant og rummelig som dig. 😀

  7. Takk for det, jensdrejer. Jeg tror jeg kan forstå fastens intensjoner, men ser at det krever en sterk indre drivkraft for å gjennomføre den.

  8. For meg var det et tankevekkende innlegg som jeg ikke ser no nedlatende i. Tvertimot ser jeg en toleranse som jeg gjerne skulle hatt selv, og en forståelse for intensjonene med Ramadan. Som også Breivik er innom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s