Rehab? No, no, no!

Jeg har vel visst det en stund, – at jeg er avhengig, mener jeg. Men det er mange måter å forholde seg til avhengighet på, og alt handler ikke om misbruk. Det synes jeg absolutt ikke.

Da vi kom hjem fra Oslo på lørdag var klokka akkurat ti minutter over seks, 18.10. Thv gikk ned i kjelleren for å ordne noe småtteri, og vi ble enige om å møtes til Dagsrevyen klokka sju. Det var ikke som om jeg behøvde kjede meg, huset bar preg av ei travel uke.

Først fulgte jeg etter ned i kjelleren og satte på en vaskemaskin. Vi hadde ikke vasket et plagg på over en uke. Deretter satte jeg meg på stuegulvet for å sortere rent tøy. Og det var mens jeg satt der, jeg merket det. Dragningen! Suget! Jeg så at den sto borte på salongbordet, og jeg sverger på at den ropte på meg: Kom hit! Kom hit bare en bitte, liten stund. Det er så lenge siden, og du kan jo bare ta en bitte liten smak. Men jeg vet jo hvor farlig det er. Det holder aldri med litt når man er avhengig. Setter jeg meg først ned, er det vanskelig å løsrive seg.

Jeg sto imot. Da tøyet var lagt sammen, ryddet jeg kjøkkenet og satte på oppvaskmaskinen. Det var lettere å stå imot så lenge jeg var på kjøkkenet, for der kunne jeg jo ikke se den. Verre ble det da jeg skulle rydde sammen avisene i stua. Jeg orket rett og slett ikke være der inne. Det trakk og dro for sterkt. Jeg var faktisk helt borte og la hånde på den, men behersket meg i siste liten. Kroppen føltes vanvittig rastløs, og jeg kjente at jeg var milimeter fra en sprekk.

Siden klokka fortsatt var femten minutter unna Dagsrevyen og dagens lovlige kvote, gikk jeg ut i hagen, så langt unna fristelsene som mulig. Der ute gikk det bedre, og jeg vannet blomster og plukket pelargonier mens jeg tenkte over min avhengighet. Egentlig handler det om tilgjengelighet. Så lenge jeg var i Oslo merket jeg ingen ting til suget. I ni timer kjente jeg absolutt ikke noe behov, jeg tenkte ikke en gang på den. Det var først da jeg kom inn i stua og så hva som sto på salongbordet, at jeg nesten ikke kunne styre meg.

Jeg har ikke tall på alle de sprekkene jeg har hatt, alle de gangene jeg har sluppet alt jeg har hatt i hendene og kastet meg ned i sofaen og bare grafset den til meg. Men nå skal det være slutt. Jeg skal vel vise at jeg har kontroll!

Denne gangen gikk det bra, men bare med et nødskrik. Presis klokka 19.00. – i det kjenningsmelodien til Dagsrevyen fylte stua, rev jeg den til meg, flerret opp mailboksen min og røsket opp Facebook. Først da kjente jeg at jeg roet meg ned og kunne puste fritt. Kroppen hadde fått sitt. Borte var rastløshet og sug, og jeg kunne åpne min egen og andres blogger i ro og mak, lese og kose meg. Behovet var dekket for denne gangen.

Det holdt hardt, men jeg er altså ikke klar for noe avvenningskurs.

Dette skal jeg klare selv.

Jeg har kontroll!

Advertisements

15 responses to “Rehab? No, no, no!

  1. Hæhæ:-) Men jeg er også afhængig !

  2. Haha! Kjenner meg igjen! 😉

  3. Tror deg er mange som kjenner seg igjen 🙂 Knallbra innlegg!

  4. Kære Hege, hvis du og Thv er i København den 13/11 kunne det være hyggeligt at se jer til blogtræffet, som Jens har skrevet om i dag.

    • Jeg leste det hos Jens tidligere i dag, Madame. Det er langt til København, Madame, men jeg skal tenke på det. Kanskje skulle jeg ta meg en tur alene. Thvs timeplan passer dårlig til avspasering på fredager i år. Min derimot… Jeg går i tenkeboksen.

  5. Det er visst mange som kjenner seg igjen i dette. Da jeg skrev det, følte jeg det virkelig. Jeg slet med å holde meg unna. Etter en lang dag i Oslo var jeg bare så sugen på nytt.

  6. Det lyder godt, Hege – det kunne være utroligt hyggeligt at se dig igen!

  7. det E et hardt nok liv!

  8. Jeg er slet ikke på Facebook og det er jeg mægtigt glad for, når jeg hører alle de historier om folks afhængighed. På den anden side bliver jeg også lidt nysgerrig. Når SÅ mange mennesker bliver SÅ afhængige, så forestiller man sig jo, at det er noget vældig spændende…… 😀

    • Så trist for deg, jensdrejer 🙂 Min avhengighet handler ikke om Face eller noe bestemt annet. Aller mest blir jeg sugen på å sjekke mailen min for å se om det har skjedd noe. Facebook er utrolig hyggelig. Det er jeg en tur hver eneste kveld. Der ser jeg hva folk driver med, hvor de er og hvor de skal, om de er glade eller triste. Det er der jeg får se bilder av folks barn, folk jeg ikke har sett på årevis. Jeg får også tips om gode artikler å lese, morsomme lenker og mye annet.

      Eat your heart out, Jens 🙂

  9. Dette kunne vært meg. Utrolig hvordan denne maskinen har tatt over livene våre i løpet av få år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s