Ingen skal si vi ligger på latsiden

Du husker sikkert at Pippi Langstrømpe absolutt ville begynne på skolen. Det handlet ikke bare om å lære pluttiflikasjonstabellen. Pippi ville begynne på skolen, sånn at hun kunne få ferie sammen med de andre barna. For å få ferie må man først jobbe. Det må man også for å få fredagsfølelsen.

I dag har jeg skoleårets første fredagsfølelse, og det er deilig, deilig.

Mandag og tirsdag jobba femti lærere lange dager med å gjøre alt i orden til elevene skulle komme på onsdag. Hvem skal sitte på samme gruppe? Hva må vi vite om den nye eleven? Hvor er kladdebøkene? Når skal vi ha elevfest? Det går så det fyker, og det er deilig å være på plass igjen. Innimellom skravler vi oss hese om dagene som var og dagene som kommer. Det er sosialt så det holder, og jeg vet at jeg har savnet det.

Onsdag kom 500 unger strømmende inn dørene. De fleste tråkket kjente stier, men for åttendeklassingene var det en veldig, veldig spesiell dag. Det er det også for lærerne deres. De vet at disse elevene representerer arbeidsmiljøet deres i tre år framover, og de første dagene, de første timene, kan avgjøre hvordan dette skal gå. Her gjelder det å være omhyggelig både med hva man gjør og hva man sier.

De gjør mye av seg, disse åttendeklassingene. For at de skal bli kjent med hverandre og skolen, blir de sendt på rebusløp i skolebygget. Vi snubler i unger hvor vi går, og det er ingen tvil om at dette er de yngste på skolen. De går sidelengs, litt som krabber, kikker vaktsomt rundt seg og er litt nølende til alt de gjør. Det kan jo hende det er farlig å begynne på ungdomsskolen. Noen har hørt både det ene og det andre.

Om et kvarter er de varmere i trøya, og før vi aner det er noen av dem i overkant trygge, så trygge at de må jekkes ned noen hakk allerede før den første uka er over.

Vanligvis får ikke åttendeklasse gå inn i arbeidsarealet til tiende klasse. Unntaket er når de er ute på dette rebusløpet. Jeg er nok ekstra svak for disse ungene våre, men de er bare så utrolig søte. De løser oppgaver utenfor klasserommet vårt, og de våger så vidt å kikke inn gjennom glassvinduene der mine store elever sitter med all sin tiendeklassevoksenhet.

En flokk åttendeklassejenter ble voldsomt opptatt av noen av gutta mine som satt rundt et bord og løste oppgaver. Jentene ble liksom aldri ferdige med det de skulle gjøre, og alt skulle av en eller annen grunn skje omtrent der guttene satt. De sirklet rundt de utrolig store, kjekke, tøffe tiendeklassingene. Blondt jentehår ble kastet hit og dit, mens jentene fniste og dyttet borti hverandre hele tiden. Hormontåka lå tett bortover korridoren, og jeg fikk lov til å være tilskuer til et spill de ikke selv er klar over at de bedriver.

Mine 58 unger fikk hverdagen midt i fleisen da de møtte opp på skolen. Her var det ikke mye som lignet på bli-kjent-øvelser og sammenristing. Vi er både kjent og sammeristet. Nå skal det jobbes. Elevene slentret inn i klasserommet med sommerminner i blikket, og de trodde det skulle bli en slækk dag. Noen lurte på om ikke vi kunne gå hjem litt tidlig, siden det var første skoledag og fortsatt en rest av sommer ute. In your dreams, svarte vi, for så feil kan man ta. Før lunsj hadde vi delt ut bøker, vanvittige mengder bøker, og ukeplaner, og alle beskjeder, brannrutiner og annen informasjon var helt inn i hodene deres i en rask strøm.

Hva fanden skulle vi nøle etter?

Jeg fyrte løs med en dobbeltøkt norsk. Dramaets historie, litt peptalk og så i gang med selvstudium. Om de gadd? Jeg skal love deg at de gadd. En og annen formanende samtale har nok funnet sted i de 58 hjem. Et og annet løfte om å skjerpe seg har blitt avgitt. Før jeg visste ordet av det leste og skrev de som om det skulle være eksamen i morgen. FØr arbeidsdagen var over kom noen og skrøt av at de allerede var ferdige med ukeplanen.

Jeg vet at hvis en dobbelttime av en eller annen grunn forsvinner i mai 2011 ( – og det vil skje), så blir jeg stressa fordi vi har mye å gjøre til eksamen. Hvis en time er viktig i mai, må den være like viktig i august. Ingen grunn til å sløse bort en eneste time.

Men det tok på. Etter en hektisk skoledag og en lang sykkeltur med M om ettermiddagen, var jeg mer enn sliten. Da jeg badet ungene om kvelden, kjente jeg at jeg rett og slett ikke orket verken tørking eller tannpuss. Det var ikke mer å hente hos meg. Jeg overlot arenaen til Thv, og ikke lenge etter sov jeg som et barn.

På torsdag var jeg fulladet igjen, og da holdt energien resten av uka. Vi har hatt tre flotte dager sammen med elevene. Ikke en stemme har vært hevet, vi har ledd og prata – og jammen er vi godt i gang med jobbinga i både norske og samfunnsfag.

Dette lover godt, – og det bør det. Jeg vet at det kommer nedturer og perioder hvor alt går tregt. Elevene kommer til å bli slitne og gå lei. Det blir tårer og sinne, fortvilelse over dårlige karakterer og raseri mot læreren som ikke forstår. Alt dette skal vi ta. Jeg kan ikke love at vi skal ta det på strak arm, men vi skal ta det litt etter litt. Dette har jeg heldigvis gjort så mange ganger, at jeg har full tillit til at det kommer til å gå bra, – veldig bra til og med. Vi har utrolig positive og flinke elever. De vil noe, og med oss som går bak og gjeter dem, – og kanskje utdeler en trøstende klem her og et lite spark der, så vil de garantert forlate oss i juni 2011 med et fornøyd smil om munnen.

Og så var det fredag. Tre unger skal være her til i morgen, og da er ikke arbeidsdagen over. Til middag spiste de utrolige mengder spagetti med kjøttsaus. M og jeg kjøpte ansiktsmaling på onsdag, og nå skulle det males. Vi letter på nettet til vi fant et malt ansikt vi kunne herme etter, og så kastet vi oss uti det. Litt klin ble det, men M var strålende fornøyd med det hun så i speilet.

Ungene har lekt gjemsel og spilt data. Jeg bakte gulrotkake som også gikk ned på høykant. Det er ikke grenser for hva de legger i seg disse små, men så vokser de også så man kan høre det.

Slitenheten fra onsdag er fortsatt borte. Jeg har det i grunnen helt fint her jeg sitter. Eldstemann leker med PC-en sin, de to små tegner og min kjære sitter borte i sofaen og ser ut som om han har ferie ennå. Ute regner det, og i morgen er det atter en dag.

Det virkelige livet er i gang igjen.

Advertisements

6 responses to “Ingen skal si vi ligger på latsiden

  1. Så fine muffinsformer:)

    • Det synes lille M også. Jeg kjøpte dem på halv pris. Selv har jeg utvikliet allergi mot alt som er rosa og glitrende med hjerter eller prinsessekroner på.

  2. Den allergi må du pleje med spaghetti og kødsovs 🙂

  3. Det spørs om det hjelper, Donald. Allergien skyldes overeksponering av allergenet.

  4. Den typen allergener er det vel ikke så enkelt å beskytte seg mot? Men jeg vil tro det går over med overeksponeringen.

    Fint og positivt innlegg om første skoledag/-uke. Håper du får det slik du beskriver det 🙂

    • Takk for det, Kamelryttersken. Det må skje noe merkelig om ikke vi skal få et fint skoleår. Ungene er positive, vi er positive, – det må bli bra. På den annen side er lynet kjent for å slå ned der man minst venter det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s