Når solen går ned i vest, arbeider den late best, – sier min kjære mor alltid. I dag har det regnet så voldsomt at vi ikke fikk med oss når solen gikk ned, men først i åttetiden sluttet det å regne, og da gikk vi ut. Vi har sitte på vår brede bak store deler av dagen, og ute ventet et liggende tre på å bli partert.
Det var deilig å gjøre noe, og vi samarbeider godt, gubben og jeg. Han sager og jeg kløyver. Det lukter så godt og så spraker det så deilig i veden når den splittes. Moro!
Egentlig skulle vi ønske naboene våre hadde gjort det samme som oss. Hadde de fjernet tre helt bestemte trær, så hadde vi sett litt mer av havet. Nå har vi forsonet oss med at det ikke kommer til å skje. Der nedenfor oss, i Skyggenes dal, liker de visst at solen forsvinner sånn i femtiden om ettermiddagen. Heldigvis er det sol nok oppe i høyden hos oss. Vi har hugget et av trærne våre for å få litt mer himmel. Dessuten slapp det både nåler og bark ned på verandarekkverket og gjorde treverket vått og stygt. Senere i sommer skal vi rydde litt i skogen. Det er mye dødt som stikker ut her og der.
Vi kom altså ikke i gang før i åttetiden, men etter en lang time hadde vi faktisk produsert en liten vedstabel. Nå kan den ligge til tørk sånn at den er klar for sønnen når han skal feire nyttårsaften 2011. I år måtte han nemlig slepe med seg vedsekker hjemmefra, og det burde være unødvendig når vi bor midt i en skog.
Det var mens vi holdt på med sagingen at vi oppdaget at vi hadde kommet i skade for å drepe Knerten. Han ble amputert både oppe og nede, og hvor overkroppen ble av, vet vi ikke, men vi regner med at det gikk fort, og at han ikke led.
Livet leker 