Daily Archives: 16.06.10

Timeplandagen – marerittdagen

I løpet av et skoleår er det bare en eneste arbeidsdag jeg ikke liker, og den kommer i morgen. Når elevene har gått hjem, skal vi lærere sette oss ned for å planlegge neste skoleår. Dagen følger en viss prosedyre, og den varer til klokka sju.

Først spiser vi pizza, skravler og hygger oss. Så legger sjefene våre fram premissene for timeplanen. For et par uker siden hadde vi første runde i denne prosessen. Da kom vi med ønsker om doble og enkle timer, fag som skal deles opp mot hverandre, hvilke dager vi vil ha tunge teoriøkter og mye, mye mer; og det er nettopp dette mye, mye mer som er utfordringen. Det er så mye å ta hensyn til, så mange ønsker og behov å innfri, så få rom å bruke, så få timer på timeplanen.

Vi menige lærere slipper heldigvis å delta prosessen mellom disse to arbeidsøktene; dem er det sjefene våre som står for. De har sittet i timesvis og plottet inn fag som må ha spesialrom, tatt hensyn til ønskene til lærerne i 8A og 10C og alle de andre teamene, plassert klassene på ulike rom, klødd seg i hodet for å finne løsninger som gjør at rett lærer møter riktig elevgruppe til rett tid på riktig rom neste år. Det er et puslespill uten like, – men de er superflinke til det, antagelig de beste som finnes.

I morgen er det altså vår tur. Etter pizza og pep-talk fra ledelsen, går alle 50 lærerne til de ni arbeidsteamene som representerer alle klassene på skolen. Med oss har vi en timeplan der noe over halvparten av uketimene er plassert. Resten skal vi ordne opp i. Vanligivs gir det seg selv hvordan vi skal fylle disse hullene, men ikke alltid. Det hender det er et helsikes puslespill. Først og fremst skal timeplanen fungere rent praktisk. Deretter skal den være praktisk for elevene. Til sist forsøker vi også å få den til å være vennlig mot oss som skal jobbe. Disse tre punktene henger som regel sammen.

Og hvorfor er det så jeg hater denne jobben? Det er det mange grunner til. Jeg er ikke så flink til å se mulighetene i sånne planer. Man må liksom se hele uka som et bilde inne i hodet, og så må man klare å fylle på med alle variablene. Det er jeg dårlig på. Jeg får rett og slett maur i hodet av det! Noen ganger vikler vi oss inn i noen skikkelige knuter. På mange måter minner det om en sudoku. Anders skal undervise i kroppsøving i 8. klasse, han må ha de timene på fredag, alt annet er opptatt, men på fredag har han naturfag med klassen vår. Arrrgh!!!! Sånne problemer oppstår hele tiden, og så må vi begynne på nytt.

Samtidig er det en forsiktig drakamp mellom oss som skal jobbe sammen. Vi er gode venner og vel forlikte. Alle vil hverandre vel, men samtidig vil vi gjerne ha en optimal timeplan. Det betyr at vi må være forsiktige med å komme med egne ønsker, og egne krav er en umulighet. Hvis jeg plutselig oppdager at jeg får alle norsktimene mine på slutten av dagene, blir jeg for eksempel ganske oppgitt. Elevene er betydelig tyngre å dra mot slutten av en arbeidsdag, og det kan bety ekstra slitsomme dager. Samtidig vet jeg at hvis mine fag skal flyttes, kan det hende en annen lærer får en tyngre hverdag. Det er denne prosessen jeg liker aller dårligst.

Visst finnes det dataprogrammer som lager timeplaner i en rasende fart, men dem vil vi helst ikke bruke. De stiller nemlig ingen spørsmål, tar ingen hensyn og har ingen følelser for hvordan hverdagen vår er.

Det er med andre ord ingen vei utenom. Morgendagen må gjennomføres, – og så er det ferie, – nesten.