Det har vært stille her på bloggen en stund nå. Etter tre år og tre måneders daglig blogging, tørket jeg inn litt. Det gjør ikke noe, og nå er jeg tilbake. Til tross for en ukes streik, har det vært travle dager, – ikke minst på den sosiale fronten. Juni er en voldsom tid når det gjelder selskapelighet og sosial omgang. Kjedelig er det i hvert fall ikke.
For meg startet det sist torsdag med sommermøtet i lesesirkelen. Og for et møte! Hjelpes meg. Vi er altså tolv damer, og av en eller annen grunn klarer vi å snakke alle sammen på en gang. Det er helt vilt og man skulle tro vi var gale! Vi diskuterer alt fra jobb og familie til bøker og politikk, – men det er et sant under at vi får med oss noe som helst med det støynivået; og midt i kaoset klarer vi å fortære både reker og hvitvin. I år klarte vi til og med å få planlagt et aldri så lite spa-opphold for høsten. Det gjenstår å se om vi klarer å holde munn når vi kommer ut blant normale folk.
Neste fest var allerede dagen etter. Piker, (hvit)vin og skravling igjen. Denne gangen satt vi utendørs i kveldssola, og hadde det ikke vært for alkoholen, kunne vi regnet denne kvelden som arbeidstid. Vi var nemlig fem jenter fra samme arbeidsplass, og da er det ikke til å unngå at samtalen blir noe ensporet.
I går var det Thvs tur til å sosialisere, og det er ingen hemmelighet at overskriften passet ekstra godt på denne gjengen. Det er to år siden sist det var hans tur til å ha vinklubben på besøk, og denne gangen kunne alle ti komme.
Det deilige med å ha fest på torsdag, er at huset er strøkent når det hele er over og vi kommer hjem på fredag. Deilig! I forkant er det likevel en del som må gjøres, – ikke minst for verten. Han vil jo gjerne by på noe godt, morsomt, spennende, – noe som gjør kvelden verdt å samles for. Denne gangen hadde han valgt viner av samme drue, fra samme område, med samme produksjonsmåte, men fra forskjellige produsenter. Planen var å finne ut hvilken de foretrakk.
De har et godt konsept disse gutta i vinklubben. De har holdt sammen i tretten – fjorten år, og hele tiden har de holdt ruta. Fordi de møtes på torsdager, er det lett å samle alle. De er mange, ti menn litt over sin beste alder, og derfor går det altså minst to år mellom hver gang hver og en av dem må finne veien ned i vinkjelleren. Fornuftige er de også: De møtes klokka åtte, og planen er at alle skal være hjemme til midnatt. Det klarer de nesten.
Og så var det maten. De liker mat. Klokka halv ti er de ferdige med å smatte og smake, og da er det jeg skal leke gammeldags husmor. Det gjør jeg ikke så ofte, og det er ganske morsomt. Thv hadde selv komponert forretten inne i sitt hode, og selv om han ikke hadde smakt den før, var han overbevist om at den ville bli god. Det ble den. Hovedretten var av det relativt kjedelige slaget, men ingen klaget. De avsluttet med en voldsom Pavlova og kaffe, og tok jeg ikke helt feil, dukket det opp noen flasker med sterkere fluidum enn vin også.
Et kvarter over midnatt sjanglet de siste syklene ut porten her. De holdt skjemaet denne gangen også.
Selv om det står noen vinslanter i kjøleskapet, blir det ingen animerte dager på oss denne helgen. Vi har ingen planer, og har tenkt å leve etter innfallsmetoden helt fram til mandag morgen.
Det blir ikke det verste.
Livet leker 