På Samsø er hver kilometer kort

Det er vel ingen hemmelighet at Thv og jeg ikke kan kategoriseres som verken atletiske eller veltrente, – men i går syklet vi altså Syd-Samsø rundt. Til sammen ble det bare mellom to og tre mil, men det er jammen ikke verst til oss å være. Og om du tror at det ikke er bakker i Danmark, så tar du altså feil. Da vi rullet nedover den lange bakken til havnen Ballen, hadde jeg mine bange anelser. Men vi kom opp igjen også, og jeg måtte ikke gå av i bakkene en eneste gang, og det til tross for at jeg hadde med min gamle sykkel. Jeg syntes rett og slett den nye med sju gear var for fin til å skrangle bakpå en bil.

Det er fantastisk morsomt å sykle her. Landsbyene ligger med to – tre kilomters mellomrom, men de kilometrene føltes utrolig korte. Ikke før hadde vi forlatt en landsby, så var vi inne i en ny, og noen ganger merket vi nesten ikke at vi hadde vært i en by. Over åker og eng bar det, og idyllen var så påtrengende at jeg til slutt ikke gadd ta bilder av flere pene bindingsverkshus. Og det var ikke bare husene, – nei, da. Utenfor ligger det rett som det er en andedam, og i veikanten hopper kaniner og fasaner. Hjelpes meg!

Vi har vært i Kolby og Brattingsberg, i Ørby og Brundby. By og by, sier nå jeg. Vi måtte nesten le da vi nærmet oss de første byene: Byvei 2 sto det plutselig på et skilt i en landsby med en ti – tolv hus. Det skal ikke så mye til her på disse trakter. Og så heter det bjerg bare man kommer noen meter over havet: Onsbjerg og Tranebjerg. Den siste skal forestille øyas hovedstad, og der var vi også innom i går. Thv ville oppgradere sykkelen sin så den ble litt mer dansk. Han ville ha nytt styre. Det fikk han i byens sykkelverksted, og nå sykler han oppreist som en ekte danske. Sykkelverkstedet var et syn fra fortiden. Det så ut som om det hadde stått urørt siden huset ble bygd i 1860. Da var det smie.

Dagens hyggeligste anløpssted var nok Ballen, en gammel fiskehavn. Det spiste vi også lunsj, – feriens obligatoriske stjerneskudd. Det smakte som det skulle, og Thv fikk sin øl og dram. I følge brosjyrene vi har lest, startet turismen på Samsø nettopp i Ballen, og det kan vi forstå.

I Ballen lå også Den gamle købmadsgård, og nettopp i det huset pleide Holger Drachmann visstnok å feriere. Ellers trodde jeg nå han holdt seg mest i Skagen, men det er vel flere som vil ha en bit av ham.

Badet fikk vi også gjort, for Samsø har selvfølgelig også hvite sandstrender. Kanskje er det fordi det er tidlig i sesongen, men det er altså nesten ikke folk på strendene. Vi fant oss en plett for oss selv, og der lå vi så usjenert at vi kunne velge hvor mye klær vi ville ha på. Vi sovnet i sanden begge to, og det gjorde godt etter lunsjen. Vi er jo på ferie.

Først klokka fem var vi hjemme igjen, og hjemme her på Samsø ble altså Pillemark gamle skole. Den er omgort til pensjonat eller bed and breakfast og kalles Nattely. Stedet drives av Birgitte og Gitte. Jeg omdøpte dem raskt til Bir og Gitte, – for de kom stort sett i par og så ut til å være et godt team med mange jern i ilden. Snart åpner de et annet overnattingssted i nærheten av golfbanen, og de driver også noe som heter Samsø Outdoor for dem som liker en fysisk ferieform. Skolen har de pusset opp med nennsom hånd. Den er rett og slett nydelig med nye vinduer, slipte, gamle gulv og rene bad. Alt er hvitt og lekkert: Kjøkken, stuer og soverom. Kjøkkenet er helt nyoppusset, og det er godt utstyrt på alle måter. Det liker vi, for vi vil gjerne lage vår egen mat. Kjøleskapet er det stort sett bare vi som bruker, og vi har bare tatt oss en hylle.

I tillegg til kjøkkenet er det flere spisestuer, en salong, en TV-stue og romslige gangarealer. Selv om det var mange som bor her akkurat nå, har vi stort sett hatt både kjøkken og stue for oss selv når vi har ønsket det. Hvordan rommene er vet vi ikke så mye om, siden vi bare ligger på vårt. Det heter Redet. De andre rommene heter sånne ting som Jomfruburet, Dueslaget osv. Redet er bitte lite, og vi må bruke et felles bad og toilett. Når badet ligger rett over gangen og er nyoppusset og pent, så spiller det ingen rolle. Jeg har ennå til gode å stå i kø for å få dusjet. Prisen er det heller ikke noe å si på. Vi betaler den nette sum av 425 danske kroner pr døgn for oss begge to. Jeg regner med at de andre rommene, de som er noe større, koster en smule mer. Likevel er det utrolig billig. Helst ville vi hatt rom med bad, og det finnes visst ett, men når man kommer sånn i siste lita, kan man ikke regne med å få alt man peker på.

Bak huset er det en deilig hage, og midt i hagen troner et digert valnøttre. Under der tilbragte jeg en times tid sammen med en bok, – og Thv la seg like godt i huska og hørte på lydboka si.

Om kveldene har vi sittet foran huset sammen med noen av de andre gjestene. Vi drikker vin, leser, fikser bilder på PC og prater litt om vær og vind med de andre gjestene.

Samsø er virkelig en drømmeøy. Nesten hele arealet er dyrket opp, og de er kjent for å ha Danmarks første og beste nypoteter. Det har vi ved selvsmak avgjort at stemmer. Her er virkelig maten kortreist, og de produserer det meste. Enda mer imponerende er det at øya er netto eksportør av energi. Elleve landbaserte vindmøller produerer mer enn øya bruker selv, og da er energi til fergetransporten medregnet, – i hvert fall hvis vi skal tro turistbrosjyrene. I tillegg bruker de jordvarme, fyrer med flis og har solcellepaneler. Målet var å bli selvforsynte innen 2007. Det klarte de i 2004. Jeg kunne egentlig snakket meg varm om Samsø, men det får bli en annen gang.

Hva vi skal gjøre nå, vet vi ikke. Vi er fortsatt på ferie etter innfallsmetoden. Dagen i dag blir også tilbragt her på Samsø, og i ettermiddag tar vi fergen over til Sjælland, og så tar vi det derfra.

Ferie etter innfallsmetoden

Vi kan ikke huske når vi var på Moesgård museum, – vi bare husker at vi var der. Jeg kan tenkte meg at Marthe var ti og Henrik sju år, og da er det femten år siden. Lite hadde forandret seg på utsiden. Moesgård er fortsatt en stor og flott gård. Størstedelen av bygningsmassen huser Århus museum, blant annet studier for arkeologi.

Vi blir visst aldri lei av å lese og høre om den riktig gamle historien. På Moesgård er den nydelig presentert. Monterne er oversiktlige, og teksten lett og lesbar. Ofte når jeg er på museum av denne typen, blir det så mye tekst knyttet til hver monter at jeg må gi opp. Her var det akkurat passe. At museet også er godt tilrettelagt for barn er heller ingen ulempe. I dette rommet handlet det om vikingtiden. Den som ville kunne kle seg i vikingklær, og bunnen av den store båten var dekket av en skjerm. Ved å flytte på noen spillbrikker, fikk man fortalt historien om vikingene med bilder, lyd og ord. Det fungerte godt for oss voksne også.

Ellers er det jo skjebnen til Gråbøllemannen som engasjerer mest. Denne utstillingen hadde blitt modernisert siden sist vi var her. Det skyldes både den digitale utviklingen som egner seg veldig godt til å presentere denne typen historie, men også at ny forkning har avslørt mye nytt om denne stakkars fyren. For over 2000 år siden, ble han midhandlet og drept før man senket liket hans ned i myra. Drapsmetoden var brutal. Etter at noen hadde slått ham hardt på skinnleggen så det brakk, skar man over strupen på ham fra øre til øre. Hvorfor er det selvfølgelig ingen som vet. Kanskje ble han utsatt for et mord, – kanskje var han en kriminell som ble henrettet.

Vi har alltid hørt at det sure, oksygenfattige miljøet i myrene er årsaken til at disse lika har holdt seg så godt. I går kunne Moesgård fortelle oss at det ikke er den viktigste årsaken. En spesiell plante og dens karbohydrater viser seg å være en viktigere årsak, – men det får vel være grenser for hva jeg skal plage deg med her på bloggen. Er du like interessert som Thv og jeg, – så klikker du deg inn på museets hjemmeside.

Der vil du se at de også har andre utstillinger. En handler om glassperlenes historie. I den store utstillingshallen har de en utstilling om Dronning Margrethe og arkeologien. Man får Margrethe på øret, og så guider hun deg gjennom sine egne opplevelser som arkeolog.

Sist vi var her gikk vi en lang tur over åker og eng fram mot Skovmøllekroen. Den er også en del av museet. Den gangen ble vi overrasket av styrtregn, og jeg husker at vi søkte tilflukt i kroen og spiste vårt første Stjerneskudd. Det har blitt en del av dem siden, både hjemme og i Danmark.

I går skinte sola fra skyfri himmel, og vi nøyde oss med et glass kald drikke. Mølla var åpen, og i full drift. Der er den hver søndag. Selve krostuen var nyoppusset og utrolig lekker. Selv om det meste var holdt i gammel stil, hadde det en moderne tøtsj, – en kombinasjon jeg liker veldig godt. Når jeg var der inne kom jeg selvfølgelig i tanke om Kiellands novelle Karen, – og er det en stund siden du har lest den, så kan du jo finne den fram igjen.

Jeg må nesten vise dere et bilde fra doen også. Den var nemlig hodt i helt moderne stil, og det må vel være greit. Jeg mener, – det var dårlig med vannklosett den gang da. Og over alt stod et små sølvboller med peoner, friske peoner, – på do også.

Da vi dro hjemmefra hadde vi noen vage planer om kanskje Berlin og kanskje Polen. Hvis været ikke hadde vært på vår side, ville vi nok havnet lenger sør. Nå skinner solen og det er et fantastisk vær. I går bårbestemte vi oss for å dra til Samsø i stedet, og på kort varsel fikk vi ordnet oss nydelig overnatting. Internett gjør det utrolig mye letter å være turist etter innfallsmetoden.

Nå er vi her på Samsø, og jeg slutter dagens post med et bilde som er klisjeen over alle klisjeer, men det er altså sånn det ser ut her:

29 år

I går tilbragte jeg store deler av dagen på ei lang sandstrand. Der så jeg på folk, leste og solte meg, -ja, jeg sovna til og med i sola, og det bærer ansiktet mitt preg av nå. Det var selvfølgelig mye fint å ta bilde av, men kameraet mitt hadde valgt meg bort i dag. Thv var nemlig vært på Classic Bilrace , og det var selvfølgelig mer attraktivt for et kamera.

Jeg er også interessert i gamle biler, men bare i en time eller to. Derfor var vi enige om at han skulle gå alene. Det er ikke noe poeng at han blir hefta med ei som egentlig har fått nok for førti biler siden. I stedet kunne han og de andre turboprinsene kose seg hele den lange dagen, -mens jeg også hadde det aldeles utmerket.

Da jeg tømte kameraet om kvelde fikk jeg også en liten kikke på alle herlighetene. En annen gang blir jeg kanskje med.

Om ettermiddagen sløva vi rundt på Vandrerhjemmet. Det ligger i Riis skov, – like ved sentrum, og det er utrolig hyggelig både ute og inne. Opprinnelig var det en gammel fornøyelsespaviljong, men nå fornøyer det oss i stedet.

Når jeg sier at det ligger like ved sentrum, så merker man fort at det er en varaiabel størrelse når framkomstmiddelet er sykkel: Ti minutter nedover bakke blir fort en drøy økt når man skal hjem. I byen hadde vi nemlig noe å feire: Vi hadde vært gift i 29 år i går, og det er jo akkurat nok til en treretters middag, syntes vi. Men så var det bakkene på hjemoverveien. Vi fikk i hvert fall syklet av oss en rett.

Det er utrolig mye å se i Århus, og planen i går var å rusle en tur i Den gamle by. Vi har ikke vært der før, og oppe i våre hoder er Den gamle by i Århus omtrent som Gamlebyen i Fredrikstad, og der kan man jo rusle eller tælle når man vil. Sånn var det ikke her. Det var låst og lukket. I stedet gikk vi en tur i den flotte parken ved siden av. Der hadde folk slått seg til med griller og øl, og det var stor stemning. Husene i Den gamle by fikk vi bare sett sånn litt fra oven.

Dagen i går ble avsluttet med en tur nede ved vannet. I dag har vi tett program, og det skal du få høre om i morgen, – forutsatt at vi finner en forbindelse opp til det store Internettet.

Feriemodus

Hjemme står de faste oppgavene i kø, og hjemmets rytme gjør at dagene løper av sted uten at man registrer det. Noen ganger kan det gå en uke før jeg helt skjønner at jeg har ferie. Derfor fyker vi ofte av sted så fort vi kan. Nå vi er på tur kommer vi øyeblikkelig i feriemodus.

Vi lever langsomt når vi er på ferie, og derfor egner vi oss best til å reise alene vi to. I går startet vi dagen med en lang frokost ute i sola.

Det var visst på Frederikshavn vandrerhjem det der, – og siden det bare er 24 timer siden, og jeg nå er i Ålborg, så må det nødvendigvis ha skjedd noe. Vi bor altså på vandrerhjem så ofte vi kan. Hvis du tenker vandrerhjem som i store sovesaler, så tar du feil. Vi har alltid et eget rom, og nesten alltid med bad. Bada er riktig fine, men noen ganger lurer jeg på hva de som setter opp dusjene egentlig kan om den menneskelige anatomi. Jeg mener, – det er enkelte kroppsdeler som trenger mer til inngående hygiene enn andre, – og da snakker jeg ikke om hodet! Det skulle man tro når man ser dusjen som er festet høyt der oppe, – og ikke er det noen hånddusj heller. Men for all del, – jeg blir da ren. Man er vel akrobat på sine gamle dager.

Etter frokost tok vi kaffen på MacDonalds. Vi drikker ofte kaffe på MacDonalds når vi er på ferie. Kaffen er vond, – men de har altså gratis Internett.

Og så var det tid for Ålborg. Denne gangen unngikk vi de vanlige gatene med butikker og restauranter og denslags. Der har vi vært før. I stedet syklet vi bare litt rundt og kikket på livet og husene og stemningen i de trange gatene.

Vi har lett for å reise tilbake til gamle trakter, og når vi er i Ålborg spiser vi lunsj på Duus vinkjeller. Litt kjedelig kanskje, når det finnes så mange andre steder å velge mellom.

Været var strålende i går, men det blåste nordavind fra alle kanter. Det kjennes når man skal sykle alle steder. I går satte vi kursen for Marinemuseet. Det viste seg å være både stort og velutstyrt. Når vi er på sånne museer sammen, merket jeg at Thv og jeg egentlig er på hvert vårt museum. Han faller i staver over våpen, mekaniske ting og denslags. Sånt går jeg forbi. I stedet koste jeg meg med masse gamle fotografier fra Ålborg i gamle dager; bilder og historier om den gamle verftsindustrien og arbeidslivet.

Det ser ut til at alle byer med respekt for seg selv skal ha en ny og trendig water front å by på. Fredrikstad har det, Oslo har det, København har det, – og selvfølgelig Ålborg. Det kreves selvfølgelig at man har water i byens nærhet. Tilsett noen gamle, nedslitte industriområder et gammelt verft, – og vips så har du eksklusive tomter å bygge leiligheter på.

Ikke alle som gjerne vil bo i dette området har økonomi til å flytte inn i en leilighet. Men så er det altså noen som ikke er rådløse. Nede ved vannet tett på Marinemuseet ligger Fjordbyen. Vi har lest om Fjordbyen tidligere, og nå ville vi se. Dette skulle være en slags miks av en kolonihage og en fristad. Det var det vel også til en viss grad. Likevel slo det oss at noe må ha skjedd her etter at vi første gang hørte om stedet. Riktig nok var stedet preget av små skur og hytter, gamle menn med skyggelue og et litt shabby utseende. Det var likevel påfallende mange nye og meget velstelte hus å se; og foran dem sto biler i en prisklasse som harmonerte dårlig med stedets image. Nå som compact living og simple living har blitt trender, ser jeg for meg at Fjordbyen om ikke lenge vil bli dominert av folk med høy utdanning og sterk økonomi. Vi snakker om dette da vi syklet rundt der i går, og da jeg leste på stedets hjemmeside kunne den fortelle at dette er en riktig observasjon.

Senere på dagen dro vi for å se på en annen type alternativ husbygging. Vi ville forbi gamle tomter, bokstavelig talt, i Årestrup, -og da stakk vi innom Himmerlandsbyen. Dette er en relativt ny landsby for dem som vil bygge økologisk. Det var stille og rolig blant husene, og det var litt dumt. Vi ville jo gjerne ha snakket med noen og fått vite litt mer. Vi har lest mye om økobygging, og særlig delen med at man skal forsøke å bygge uten å sette seg i gjeld, er tiltalende. Halmhus kan vi også litt om, – men hvorfor i all verden hadde de lagt blåskjell på takene. Dette må vi finne ut av.

Akkurat som i Norge er elevene i Danmark også ferdig med sin eksamen etter videregående skole i disse dager. Her har de imidlertid ingen russefeiring. I stedet venter de til de faktisk er ferdige og vet at de faktisk har bestått, før de feirer. Sympatisk spør du meg. Feire gjør de ved å samles på lasteplanet til en bil eller en annen doning, og så kjører de rundt og hilser på foreldrene sine, får en øl, spiser lunsj og ser ut til å ha det veldig morsomt. Men jeg kunne ikke dy meg for å kommentere denne doningen. Riktig nok er de Danmarks framtid (- på godt og vondt), – men de måtte ha en norsk fjording til å trekke seg fremover.

Nå er vi i Århus, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal bruke dagen til. Thv har reist på billøp, været er fint og jeg kan gjøre hva jeg vil. Kanskje sykler jeg ned til byen, kanskje sykler jeg en tur i skogen rundt vandrerhjemmet, kanskje blir jeg her og legger meg i sola med en bok.

Det er ferie, – og man skjønner at man har kommet til sydlige egne når det går kameler rundt i gatene.

Alle veier fører til Ferie

Vanligvis når vi skal til Gøteborg eller København eller deromkring, raser vi nedover E6 for å komme fram så fort som mulig. I går gjorde vi det annerledes. Vi hadde god tid, og for å få skikkelig feriefølelse, snirklet vi oss gjennom landskapet sør for Vänern i Sverige. Det er det mest idylliske området jeg kan tenke meg, og i går var været på vår side og gjorde det til en utrolig deilig kjøretur.

Vanligvis bruker vi noe under tre timer fra Fredrikstad til Gøteborg. I går tok det åtte. Vi somla med andre ord. Men hva skal man gjøre når det dufter jasmin langs veien, grusen knastrer under bilhjulene og sola steker fra skyfri himmel? Man stopper bilen, går ut, kikker litt her, lukter litt der og roper åh hver gang man ser et rådyr i åkeren.

Og så er det et heft med alle disse vakre torpa og gårdene som denne delen av Sverige er full av. De må ha en velutviklet estetisk sans de som bor her. Det er så ryddig og pent over alt, og velstelt som om de venta besøk av et interiørmagasin hvert øyeblikk. I stedet var det bare Thv og jeg som kom forbi.

Om jeg fant noen forlatte steder å snoke i? Pussig du skulle spørre om akkurat det. Selvfølgelig fant jeg et hus, – et gammelt ishus, faktisk. Senere hadde det vært brukt som hønsehus, lager og til slutt var sprekkene i veggene blitt så store at de bare egnet seg som hvile for et lite fuglerede.

Selv om Thv og jeg for det meste har de samme preferansene, så hender det også ta de spriker litt. Åh, – se på det torpet, roper jeg. Åh, – se på det bilvraket, ropet Thv, og vips så har han stoppet bilen utenfor noe som jeg aldri ville registrert på egen hånd. Der er det bilvrak av alle slag, gamle og nye, – og jammen fant han ikke en garasje full av Cadilacker, Forder fra 1949 og 2CVer under nennsom restaurering. Og da jeg tømte kameraet mitt om kvelden, hadde jammen en guttunge på en steilende moped sneket seg med. Hvor kom han fra?

Men mest av alt besto gårsdagen av roser og idyll. Og så godt som de lukter, sånne gamle roser.

Vi kom fram til Gøteborg til slutt, sultne og fornøyde. Da vi bestilte fergebiletten for et par dager siden, oppdaget vi at man fikk halv pris på middagsbuffet ombord om man forhåndsbestilte, så da gjorde vi vel det. Og etterpå spilte vi Ludo.

Vi er på tur,- endelig er det ferie. Det er lenge siden vi har vårt på sånn bilferie som dette: Ut i det blå uten noe helt klart mål. Kanskje drar vi hit, kanskje drar vi dit. I baksetet har vi kjølebaggen, mat og klær, så vi er ikke avhengige av noen. Og vi sov godt i sengene på vandrerhjemmet i natt.

Suppe på en hale

Vi er midt i selskapssesongen, og det blir mye lekker mat. I går var jeg for eksempel i sekstiårslag, og maten var både god og eksklusiv. Da kan det være godt med noe helt enkelt dagen derpå.

Da jeg var i Ultra her om dagen, snublet jeg i en liten oksehale. Det er sjelden denslags overlever helt fram til ferskvaredisken, men det hadde altså denne gjort. Jeg husker at mamma laget supergod lapskaus på oskehaler da jeg var liten, og jeg har også prøvd det selv.

Vanligvis bruner man sånne haler før man koker dem, men jeg nøyde meg med å legge dem i en gryte med vann og koke den lenge og vel sammen med en neve byggryn og litt salt.

Mens halene ble avkjølt, tilsatte jeg noen grønnsaker og lot dem koke i kraften. Kjøttet ble plukket fra benene, og vips hadde vi en tykk og god suppe, – helt perfekt til søndagsmiddag ute i hagen.

Det er så fort gjort å lage ei sånn suppegryte, at jeg lurer på hvorfor så mange sverger til bokser og poser. Jeg brukte neppe mer enn 20 minutter på hele greia.

Og godt er det, for jeg hadde annet å bruke tida mi på en søndag i juni. Det har vært et praktfullt vær i dag, og vi har vært ute i hagen mesteparten av tiden. Thv har fikset og ordnet, mekket bil og justert noen stener. Jeg har strøket litt klær, – riktig nok innendørs, og ellers sittet og lest midt oppe i alle de pene blomstene mine.

En fortreffelig dag, – og nå er det Poirot på TV.

Tid for et nytt prosjekt?

Det er bare fire dager igjen før ferien braker løs over hodene våre, og innen den tid skal ikke mindre enn tre fester avvikles. Sent onsdag kveld er det slutt, og torsdag morgen legger Thv og jeg ut på en liten ferietur.

Rundt meg forteller alle meg hvor deilig det er. Endelig ferie! Endelig hvile. Endelig tid til å gjøre det jeg egentlig liker. Det er ikke grenser for forventningene de har til ferien: Det skal leses, reises, grilles, besøkes, bades, – og sånn kunne jeg lage ei liste herfra til 15. august. Dette er egentlig min liste også. Jeg skal også lese, reise og grille, og jeg gleder meg til det alt sammen. Likevel kjener jeg den første lille tornen i brystet; den lille depresjonskloa som lager et lite sår i brystet. Den kom da jeg var ute på hytta på onsdag. Det er ikke en depresjon som i deprimert som i syk. Det er mer en følelse av utilfredshet, en følelse av å være utmeldt av livet og det som betyr noe.

Det merkelige er jo at jeg er født lat og slett ikke har kommet meg siden. Jeg elsker å lese, reise og grille. Jeg elsker å ha god tid, sove til jeg våkner av meg selv og alt det der, – men i små porsjoner. Det eneste som er bedre enn helger er langhelger. Kanskje handler det om at jeg er oppdratt til å yte før jeg kan nyte. Jeg liker best å gjøre fritidstingene etter at jeg har gjort en god jobb, og det har jeg gjerne gjort når helgene kommer. Jeg har aldri denne følelsen av tristesse så lenge arbeidsåret krever meg.

I fjor klarte jeg å holde sommerferiebluesen sånn noenlunde fra livet. Jeg brukte en del tid på å pusse opp annekset på hytta. Sånt liker jeg, og etter mye grubling har jeg kommet til at jeg antagelig må ha noen prosjekter på gang for å føle meg tilfredsstilt. Jeg trenger ferie, men ikke fordi det er i ferien jeg kan gjøre det jeg selv vil. Jeg gjør det jeg selv vil når jeg er på jobb. Jeg liker å jobbe, og jeg liker til og med de negative sidene ved jobben. Når det stormer og smeller litt rundt meg, føler jeg meg skikkelig i live, og på sånn dager er det helt fantastisk å komme hjem for å gli ned i sofaen å gjøre ingen verdens ting resten av dagen.

Jeg må med andre ord skaffe meg et prosjekt. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg hatt unger hjemme om sommeren, og å ha unger er det beste prosjektet jeg kan tenke meg. Da skjer det noe hele tiden, og det er noen som trenger meg. Som kjent har vi fortsatt å ha unger som prosjekt her i huset, og det har vi tenkt å fortsette med, men jeg må ha mer! Planen for hyttesommeren i juli er å sy noen klesplagg, male en vegg, forberede neste skoleår, skifte noen råtne bord … og så vet jeg ikke riktig hva vi skal finne på.

Thv og jeg diskuterer helt seriøst om vi skal kjøpe oss et skikkelig stort prosjekt, for eksempel et lite hus vi må pusse opp. Vi vil ha et prosjekt som trigger oss og får opp blodomløpet. Noe som krever planlegging, fysisk arbeid, sparsommelighet, – noe som garantert vil gi oss både gleder og sorger. Vi har brukt flere år av vårt liv på å pusse opp huset vårt, montere hagen og bygge hytte. Det var hektiske år, men vi likte det. Begynner vi med et tilsvarende prosjekt nå, slipper vi stressfaktoren. Vi vil pusle med et hus vi ikke må bo i, et hus som ikke må bli ferdig innen en viss tid, et hus som ligger så langt borte at vi ikke føler oss forpliktet til å jobbe på det når vi kommer fra jobben og er slitne, et hus vi kan selge igjen hvis vi går lei, – et tiårsprosjekt. Det kunne være verdt et forsøk. Problemet er bare at vi jeg har medlemsskap i Trygghetsnarkomanes landsforening. Jeg er så redd for å kaste meg ut i noen nytt. Jeg vet hva jeg har, – og gudene vet hva jeg får, har vært min vei her i livet. Det er er ikke den dummeste veien man kan følge. Den demmer opp for mye unødvendig fortvilelse. Men nå tror jeg altså at jeg er klar for litt spenning igjen, – snart, – ikke ennå.

Jeg må ha litt mer tid. Det må tenkes og planlegges og letes og risikovurderes og kjennes riktig, riktig godt etter: Er det dette jeg vil? Men bare tenkingen, planleggingen, letingen og risikovurderingen er med på å gjøre meg i bedre humør.

Vi har noe på gang!

Det er litt uro!

Ukeslutt

Det har vært ei aktiv uke med lange dager. Planen var å tilbringe kvelden alene i sofakroken. Sånn ble det også, – nesten. Men først var jeg en liten tur i Gamlebyen. Det var det mange andre som var også, – veldig mange.
Nå er jeg alene i sofakroken, og jeg klager ikke.

Fluer og blomster

Hvis jeg hadde hadde hatt behov for å ha en prydhage der alt er ryddig og frisert, – da hadde jeg ikke hatt noen hage. Hele poenget med å eie en grønn flekk på jorden, er nettopp prosessen. Hagen er et sted der vi rusler rundt, klipper litt her, binder opp litt der, – og når vi ikke gidder mer, så setter vi oss i skyggen eller går inn.

Akkurat nå har Thv fått stendilla. Han har oppdaget at det er både lett og moro å legge sten, – så da gjør han det. Men det er også en prosess, og vi stresser ikke. Konsekvensen av det er at deler av hagen ser ut som en byggeplass, og siden det blir lagt i gjennomsnitt fem sten i uka, vil det antagelig ta hele sommeren før han er ferdig med årets prosjekt. Men det blir fint.

Så lenge hovedsubstansen i en hage er levende vekster, vil det uansett ikke gå an å temme alt som skjer der ute. I vinter døde mange av rosene våre, og de nye sliter ennå med å finne fotfeste. Dessuten sår jeg en del frø, og noen av dem kommer ikke til å blomstre før på sensommeren. Midt i hagen står for eksempel et høyt stativ. Planen er at erteblomster skal slynge seg oppover stativet, – men erteblomstene forhaster seg ikke. Foreløpig er de noen små og lubne blader, – men bare vent om noen uker. Da skal dere få se.

Ellers forsøker jeg å begrense meg litt når det gjelder sommerplanter i potter. De er svindyre, så i år har jeg forsøkt meg på en stor potterose. Planen er å ta den inn i kjelleren om vinteren, sånn at vi får glede av den neste sommer også. Det gjenstår å se hvordan det prosjektet fyker av. I utestua har jeg fortsatt en del sommerplanter. Det er så hyggelig å ha dem stående der, og så trives de så godt med det lune rommet i ryggen.

Litt rot er det også plass til. Denne ovnsdelen i klebersten har stått der ute i årevis. Den kommer fra Thvs barndomshjem, og jeg tror han hadde planer om å bruke den til et eller annet, – men det ble med planene. Nå står den bare der.

Hagen er virkelig min plass på jorden. Jeg kan rusle rundt der ute i timesvis. Da skulle man jo tro at jeg hadde et visst minimum av kunnskap om det jeg driver med. Sånn er det ikke. Jeg kan ikke navnene på en brøkdel av plantene. Peoner er peoner, og roser er roser, – men jeg kan ikke navnene på de ulike slagene. Hvert år lærer jeg ett nytt navn eller to, og det får holde.

En hage er på mange måter dressert natur. Samtidig er det fortsatt natur. Her om dagen satt jeg i skyggen under plommetreet og drakk en kopp kaffe. De få minuttene jeg satt der, la jeg merke til alle insektene. En flue er en flue, tenkte jeg, men sånn er det jo ikke. Bare på de få minuttene så jeg flere ulike slag. Først kom en stor, sortbrun lubben sak og slo seg ned på hellene ved siden av meg. Litt etterpå fløy en bitte liten svart fyr inn og klatret til tops på et gresstrå. Til slutt landet en av disse med grønn metallik-lakk på kneet mitt. Tre ulike fluer på tre minutter. Det yrer av liv der ute.

Timeplandagen – marerittdagen

I løpet av et skoleår er det bare en eneste arbeidsdag jeg ikke liker, og den kommer i morgen. Når elevene har gått hjem, skal vi lærere sette oss ned for å planlegge neste skoleår. Dagen følger en viss prosedyre, og den varer til klokka sju.

Først spiser vi pizza, skravler og hygger oss. Så legger sjefene våre fram premissene for timeplanen. For et par uker siden hadde vi første runde i denne prosessen. Da kom vi med ønsker om doble og enkle timer, fag som skal deles opp mot hverandre, hvilke dager vi vil ha tunge teoriøkter og mye, mye mer; og det er nettopp dette mye, mye mer som er utfordringen. Det er så mye å ta hensyn til, så mange ønsker og behov å innfri, så få rom å bruke, så få timer på timeplanen.

Vi menige lærere slipper heldigvis å delta prosessen mellom disse to arbeidsøktene; dem er det sjefene våre som står for. De har sittet i timesvis og plottet inn fag som må ha spesialrom, tatt hensyn til ønskene til lærerne i 8A og 10C og alle de andre teamene, plassert klassene på ulike rom, klødd seg i hodet for å finne løsninger som gjør at rett lærer møter riktig elevgruppe til rett tid på riktig rom neste år. Det er et puslespill uten like, – men de er superflinke til det, antagelig de beste som finnes.

I morgen er det altså vår tur. Etter pizza og pep-talk fra ledelsen, går alle 50 lærerne til de ni arbeidsteamene som representerer alle klassene på skolen. Med oss har vi en timeplan der noe over halvparten av uketimene er plassert. Resten skal vi ordne opp i. Vanligivs gir det seg selv hvordan vi skal fylle disse hullene, men ikke alltid. Det hender det er et helsikes puslespill. Først og fremst skal timeplanen fungere rent praktisk. Deretter skal den være praktisk for elevene. Til sist forsøker vi også å få den til å være vennlig mot oss som skal jobbe. Disse tre punktene henger som regel sammen.

Og hvorfor er det så jeg hater denne jobben? Det er det mange grunner til. Jeg er ikke så flink til å se mulighetene i sånne planer. Man må liksom se hele uka som et bilde inne i hodet, og så må man klare å fylle på med alle variablene. Det er jeg dårlig på. Jeg får rett og slett maur i hodet av det! Noen ganger vikler vi oss inn i noen skikkelige knuter. På mange måter minner det om en sudoku. Anders skal undervise i kroppsøving i 8. klasse, han må ha de timene på fredag, alt annet er opptatt, men på fredag har han naturfag med klassen vår. Arrrgh!!!! Sånne problemer oppstår hele tiden, og så må vi begynne på nytt.

Samtidig er det en forsiktig drakamp mellom oss som skal jobbe sammen. Vi er gode venner og vel forlikte. Alle vil hverandre vel, men samtidig vil vi gjerne ha en optimal timeplan. Det betyr at vi må være forsiktige med å komme med egne ønsker, og egne krav er en umulighet. Hvis jeg plutselig oppdager at jeg får alle norsktimene mine på slutten av dagene, blir jeg for eksempel ganske oppgitt. Elevene er betydelig tyngre å dra mot slutten av en arbeidsdag, og det kan bety ekstra slitsomme dager. Samtidig vet jeg at hvis mine fag skal flyttes, kan det hende en annen lærer får en tyngre hverdag. Det er denne prosessen jeg liker aller dårligst.

Visst finnes det dataprogrammer som lager timeplaner i en rasende fart, men dem vil vi helst ikke bruke. De stiller nemlig ingen spørsmål, tar ingen hensyn og har ingen følelser for hvordan hverdagen vår er.

Det er med andre ord ingen vei utenom. Morgendagen må gjennomføres, – og så er det ferie, – nesten.