Noen liker å starte tidlig, gjerne i februar. Det er ennå mai, og derfor på tide med årets første bad. Utstyret er viktig, og jeg ble beordret til å bære badebukse, badekåpe, armringer (fire i tallet, sånn for sikkerhets skyld) og et par svømmeegg. Storebror fikk hjelpe til med redningsflåten, denne gangen i form av enoppblåsbar kano. Den eneste som visste at lite av dette ville bli brukt, – var jeg.
Allerede på brygga begynte hun å forstå at dette kunne bli tøft. Det var kaldt i lufta, og solen var på ferie et helt annet sted. Ute i vannet plasket noen eldre jenter rundt med hyl og hvin, og da ville det være ekstra ille å måtte kaste inn håndkleet, sånn bokstavelig talt.
Vi pleide også å ha noen badestunt da vi var unge. Min personlige rekord er fra 26. mars. Men skulle det kunne kalles et bad, måtte det innebære minst tre svømmetak ut og tre svømmetak inn. Jeg unnlot å nevne det for henne, der hun satt på huk i vannkanten og kalte det for et bad.
Vel oppe og aldeles strålende fornøyd med seg selv, var det tid for en tur på brygga. Hva skjer hvis jeg faller uti her? Drukner jeg? Det merkelige er at de har en slags forhåpning i stemmen når de spør sånn, – en forventning om drama og spenning.
Det ble fort kaldt, og badekåpa fristet. Innerst ved brygga lå en svane og gresset i vannkanten. Den var så tam at det må kalles helsefarlig – for svanen, mener jeg. Da vi nærmet oss, freste den ikke, som svaner pleier å gjøre. I stedet tigde den om mat.
Gutter fryser lettere enn jenter, skjønner du, – trøstet hun broren sin. Han ville absolutt ikke bade i dag. Tvert om tok han på seg en ekstra varm jakke. Men mens de satt der, fant han det passende å minne henne om at det var ham som hadde hoppet her fra brygga i fjor sommer, – ikke hun, – og snart, bare det blir varmt i vannet, så skal han gjøre det igjen.
Stillngen er 1 – 1.
Livet leker 