Våre elever er fjorten år, og det er klart vi må informere dem om ulike rusmidler og deres farer. Selvfølgelig må vi det. Likevel spør jeg meg alltid om våre undervisningsopplegg treffer dem de er ment å treffe, de som tilhører en eller annen risikogruppe. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje har det like god effekt de gangene samtalene i klassen tilfeldigvis kommer inn på den slags spørsmål. Da er settingen naturlig, og motivasjonen er størst.
Nå har vi i hvert fall hatt våre to temadager om alkohol, narkotika, tobakk og doping, og elevene virket fornøyde. De to dagene ble delt inn i seks økter, alle med sitt tema. Vi har forsøkt å variere undervisningsmetodene, sånn at elevene skal bli engasjerte. De har sett og diskutert en spillefilm, de har hatt dramaoppgaver, de har fått forelesninger, de har jobbet med oppgaver på PC og de har i skrekkblandet fryd hatt nærkontakt med innvollene fra døde griser.
Dette siste var nok det mest spennende for de fleste. Naturfaglærerene er flinke til å la elevene få eksperimentere, og dette er noe av det mest spennende. Grisens organer ligner på våre, og ved hjelp av et skjelett kunne de plasseres på rett sted. Det er en merkelig følelse å stå der med en ekte lunge og kjenne på tyngden og konsistensen.
Noe har skjedd med befolkningens røkevaner de siste årene, og nesten ingen av våre elever røker lenger. I min klasse er det en eller to som har begynt nå i niende klasse. Jeg tror ikke skolen skal ta æren for det. Det skyldes nok en stor dreining i befolkningen som helhet, og den igjen er selvfølgelig også et resultat av den massive informasjonen som har blitt pøst ut, røkeloven og sikkert også andre faktorer. Vi får håpe at synet av de rosa, friske griselungene gjør det enda mer uvanlig å røke, men jeg er altså slett ikke sikker.
Livet leker 