The last real taste of innocence

Jeg har lest en bok, og denne gangen var det jammen på tide. Nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne for å få fortalt deg om dette.

Det hele begynte med filmen Stand by me fra 1986. Filmen bygger på romanen The body av Stephen King. Handlingen finner sted i en søvnig amerikansk by i 1959. Fire kamerater i trettenårsalderen legger i vei langs en jernbanelinje for å finne en gutt som har blitt drept av toget. Fortellerstemmen tilhører en av guttene, Gordie. Han blir senere forfatter, og det er gjennom ham vi blir presentert for det som utspant seg et par hete septemberdager i 1959. På denne reisen avdekkes guttenes historier. Det sterke kameratskapet mellom dem, og deres kompliserte forhold til eldre brødre og foreldre er skildret på en fantastisk måte. Hele veien er filmen krydret med musikk fra 1950-tallet.

Jeg har vist denne filmen for klassene mine flere ganger siden den kom i 1986.

I 2005 kom en ny film, – også den bygger på en roman, denne gangen av Håkan Nesser: Kim Novak badade aldrig i Genesaret sjö fra 1998. Det slo meg med en gang at denne filmen hadde mange paralleller til Stand by me. Også her møter vi gutter i et sterkt kameratskap. Filmens handling er lagt til Sverige på begynnelsen av 1960-tallet. Erik og Edmund skal tilbringe sommeren sammen med Eriks storebror, Henry, i et sommerhus på landet. Igjen spinner historien rundt et tragisk dødsfall, guttenes kompliserte forhold til en eldre bror og foreldre som sliter med å få sine liv til å henge sammen. Parallellen er et funn for meg som lærer, og nå lar jeg elevene mine se begge filmene før vi jobber grundig med dem i etterkant.

Regissørene heter henholdsvis Rob Reiner og Martin Asphaug, og jeg skulle gjerne spurt Asphaug om hvor påvirket han har vært av Reiners film. Kanskje er det tilfeldig, men de er så like at det må kommenteres. Vi snakker altså om oppvekstfilmer med motiv fra overgangen mellom femti – og seksttallet. I begge filmene skildres sterkt kameratskap mellom gutter i puberteten, unge menns brutalitet, sterke følelser mellom yngre og eldre brødre, påfallende fraværende foreldre, grov barnemishandling, en uløst kriminalgåte … jeg kunne fortsette og fortsette.

Begge filmene har en retrospektiv fortellermåte. Noe trigger hukommelsen til en voksen mann, en av hovedpersonenen i filmen, og han begynner å fortelle historien i tilbakeblikk. Språket i replikkene er brukt som et viktig virkemiddel for å skape karakterene til guttene i begge filmene. En av guttene i Stand by me, Teddy Duchamp, sliter psykisk på grunn av traumer faren har påført ham; og i et forsøk på å rettferdiggjøre faren, gjentar han stadig at faren deltok i kampene på the beaches of Normandy. Replikkvekslingen mellom guttene er også med på å gi dem en humoristisk snert. I Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen strør Edmund om seg med veslevoksne ord og uttrykk: Delt sorg er halv sorg eller Mennesket spår, bare Gud rår, og til tross for de tragiske historiene er begge filmene veldig morsomme. Det er noe med hvordan guttene har en fot i det naivt barnslige, samtidig som de kommer med sine filosofiske betraktninger om livet. Hvis du måtte spise det samme hver dag i resten av ditt liv, spør en av guttene i Stand by me. Hva skulle det være? Og så følger en alvorlig samtale om dette. Erik og Edmund har en seriøs diskusjon om hvorvidt det er mulig at to mennesker kan delta i den samme drømmen. Erik mener at det ikke er noe som taler direkte imot det, at det kunne være en slags rasjonering i drømmefabrikken; men så knipent tror ikke Edmund det er i drømmeverdenen. Det er bare i vår møkkaverden at man må drive og spinke og spare. Skulle man ikke engang få ha drømmene for seg selv?

Jeg kan dessverre ikke så mye om film, og jeg merker at jeg mangler ord for å kunne presisere hvordan disse filmene ligger oppå hverandre, men det gjør de altså. Det er noe med stemningen, musikken, lyset, parallellhistoriene – alt!

Jeg sa visst ikke noe om skuespillerne, og det kan i grunnen få ligge, – nesten. Jeg vi bare nevne at ser du begge filmene får du både glede av Helena af Sandberg og en veldig ung River Phoenix, – nå vel, sistnevnte rakk vel aldri å bli noe annet enn veldig ung, men likevel.

Sist jeg kjørte filmene i klassen min, slo det meg at jeg aldri har lest romanene de bygger på. Det måtte jeg gjøre noe med, og nå har jeg altså lest Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Det var en opplevelse på flere måter. For det første er det en nydelig bok. Om mulig opplevde jeg skildringen av forholdet mellom guttene og den vanvittige historien de ble en del av enda sterkere enn da jeg så filmen. Film og bok var så i harmoni, at mens jeg leste boka snurret filmen som en illustrasjon oppe i hodet mitt. Da jeg leste Edmunds veslevoksne kommentarer, kunne jeg høre stemmen hans fra filmen inne i hodet mitt: Lese, sove og drikke. Av disse løv vever jeg min legedom.

I etterkant har jeg forstått at Håkan Nessers roman muligens bygger på en virkelig historie, og at han har brukt denne hendelsen som motiv i flere av sine tekser. Det er spennende idé, og det betyr at jeg har flere leseopplevelser foran meg før jeg er ferdig med denne kjeden av litteratur og film.

Brytningstiden før voksenlivet, tretten – fjortenårsalderen, har blitt presentert så mange ganger både i litteraturen og på film, at jeg ikke en gang gidder å lage noen liste. Du kjenner dem sikkert selv. Skal vi tro det vi får presentert, er dette en spesielt filosofisk alder, en alder da vi avslører livets første, store hemmeligheter og ofte skjer det noe som gjør at alt forandrer seg. Det blir som en siste smak av uskyld før voksenlivet begynner. Erik i Kim Novak … oppsummerer det han foreløpig har oppaget er det sentrale i livet i et mantra han stadig messer for seg selv: Kreft – Kjærlighet – Knulle – Døden, – og sånn kan man jo også si det.

Og ennå har jeg ikke lest den romanen Stand by me bygger på: The body av Stephen King. Mens jeg leser den, kan jo du hive deg over de to filmene.

Advertisements

3 responses to “The last real taste of innocence

  1. Huff, det er pinlig å innrømme det – men jeg har faktisk ikke sett noen av filmene (eller lest bøkene). *rødme*
    Enda store deler av læreplanen i mediekommunikasjon handler om film og filmanalyse. *dobbeltrødme*
    Men nå skal jeg sannelig se dem, og kanskje jeg kan bruke dem som grunnlag for en av analyseoppgavene til neste år? Jah, sannelig! Tusen takk for særdeles nyttig bloggpost. 🙂

  2. Jeg har ikke sett filmene eller lest bøkene, men nå har jeg lyst til begge deler. Leser akkurat Håkan Nessers «En annen historie». Flott fortellerkunst.

  3. Jeg synes disse to filmene passer godt i skolesammenheng, Hanne. Det er lettere for elevene å se det filmtekniske, fortellerteknikk osv når de kan sammenligne dem. Hvis du velger å se dem selv, så ta Stand by me først, – og husk at det er en relativt gammel film. Kim Novak er bare aldeles nydelig på alle måter. Kos deg.

    Morsomt at du leser «En annen historie» akkurat nå, 9na. Det er bok nummer to om Gunnar Barbarotti. Jeg leste den likevel først, før jeg forsto at det var en progresjon her. Den første heter «Menneske uten hund», men den har du sikkert lest. Den siste er «Fortellingen om herr Roos». Den er avgjort den beste. En nydelig historie som grep meg skikkelig. Både Thv og jeg har nettopp lest dem som lydbøker. Nå er visst Nesser i gang med en fjerde bok, og den kommernå i 2010.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s