I dag trenger jeg litt hjelp. Ikke det at jeg pleier å få så mange kommentarer her på bloggen, men noen gidder sikkert å komme med noen synspunkter.
I den forbindelse måtte jeg lete fram et gammelt bilde av huset vårt fra den sommeren vi flyttet inn, sommeren 1986. Marthe var ett og et halvt år gammel og jeg midt i tjueåra. Det er med andre ord lenge siden. Da jeg bladde i albumet, ble jeg minnet på at vi faktisk kjøpte ei rønne. Alt var fullstendig utslitt, og vi hadde lite penger. Det tok mange år før vi var ferdige. Selv om jeg husker at det var slitsomt, var det mest av alt morsomt, og gleden over å eie sitt eget hus overskygget alt vi måtte gjøre.
Først startet vi med kjøkkenet. De gamle kjøkkenbenkene var lave, og rommet var rett og slett fælt. Den gangen tok vi så få bilder, og det er synd. Det hadde vært moro å se hvordan det faktisk så ut, for det kan jeg ikke huske. Jeg husker at det lå sorte og hvite fliser der vedovnen hadde stått, og så husker jeg det lave kjøkkenvinduet. Vi ble raskt enige om at det ikke var plass til kjøkkenbord. I stedet ville vi ha kjøkkenbenker under vinduet. Problemet var bare at vinduet sto alt for lavt på veggen. Det ville komme under benken. Ikke noe problem, sa pappa. Jeg bare hever hele vinduet! Hadde det ikke vært for all den hjelpen vi fikk av pappa, hadde vi neppe kunnet påta oss den store oppgaven.
Hele huset så ut som en byggeplass, og midt oppe i kaoset bodde vi faktisk. Store deler av inventaret ble revet ned. Døra i bakgrunnen står nå mellom kjøkken og spisestue. Der var det nemlig en plastikkfoldedør da vi flyttet inn. Denne døra var kottdør i andre etasje, og da var valget lett. Det tok meg en hel 1. mai å skrape den ren. Den dagen husker jeg godt. Marthe gikk i første mai-tog med mormor og morfar, mens Thv og jeg jobba.
Vi jobba i grunnen hele tiden, Thv med sitt og jeg med mitt. Mitt område var alt som hadde med innvendig skraping og maling å gjøre. Hvert eneste vindu i huset ble tatt ut. Ved hjelp av en varmepistol smeltet jeg malingen og skrapet den av. Så ble vinduene malt et strøk, sendt til glassmester for kitting, og da de kom hjem igjen malte jeg dem to strøk til. Noen av dem var i så dårlig forfatning at en venn av pappa, en flink snekker, høvlet til nye rammedeler og satte inn. Jeg lurer på om noen ville gjort en sånn jobb nå i dag, og jeg føler meg som en fossil når jeg tenker tilbake på det.
Utpå høsten startet vi opp med badet. Ja, – for det var et bad i andre etasje. Do var det ikke. Den fant vi i kjelleren. Oppe var det altså et bitte, lite bad og et ditto kjøkken. De to rommene ble slått sammen, og vips så hadde vi et stort rom. Jeg kan huske at pappa syntes vi var ekstravagante som skulle ha fliser og varmekabler. I hans barndom gikk man på utedo, og da kunne det da ikke være nødvendig med varme i gulvene. Akkurat det har vi aldri angret på. Når det er kaldt og frøsent ute, så kryper jeg gjerne opp på det varme badegulvet. Det har til og med hendt at jeg har sovet middag der.
Huset er bygd i 1927, og da vi flyttet inn, var det omtrent som den dagen det ble bygd. Vi måtte ha ny stigeledning, nytt elektrisk opplegg i hele huset og ny vannledning inn i huset for å få normalt vanntrykk. Her legges det ny vannledning. Jeg ser at det sitter en dame på trappa, men jeg kan faktisk ikke se om det er meg eller mamma som sitter der.
Da vi trodde vi var ferdige med alt som kostet penger, – så røk et kloakkrør. Sånn er det jo bare. Vi hadde ikke flere penger, så pappa og Thv fant røret, og det var bare å ta spaden fatt og grave for hånd. Røret ble fikset, og det holdt.
Huset ble møblert, og det ser ikke særlig annerledes ut i dag enn det gjorde den gangen. Den stolen jeg og Marthe sitter i her, har vi fortsatt. Den hadde vi fått av mine foreldre, og hvis jeg husker riktig, hadde mamma kjøpt den på et loppemarked for 50 kroner. Jeg har bare ikke hjerte til å kaste den, så den står på samme sted ennå.
Men nå prater jeg meg bort, som vanlig. Dagens problem handler altså om en tuja. Se godt på dette bildet. Det er tatt rett etter at vi kjøpte huset, og jeg kan huske at vi syntes tujaen foran porten var diger. Det var den også, og nå er den altså 24 år eldre og ser sånn ut. Hjelpes meg som den har vokst. Jeg tror nesten den har blitt dobbelt så høy!
Den består av seks, sju stammer, og under en høststorm for noen år tilbake, knakk en av stammene og falt i bakken. På bildet under har Thv plassert en brusboks i bildet, sånn at du kan se hvor stor den er. Tujaen produserer en vanvittig mengde avfall, og det blåser rundt og gjør det stygt både hos oss og naboene. Døde blader samler seg i takrennene og tetter dem til, og fordi tujaen ligger innpå vindskiene, blir de fuktige og råtner.
Du skjønner sikkert hvor dette bærer hen: Vi vurderer å hugge hele greia! Men det føles ikke lett. I likhet med alt det andre her i huset, har vi et kjærlighetsforhold til denne tujaen. Den har stått der bestandig og den er stor og flott. Rent praktisk ville det være en kjempefordel å bli kvitt den. Det blir lysere i oppkjørsla, vi slipper bosset, faren for at den velter over bilene våre elimineres og ikke minst: Søplekassene våre kan overta plassen og vi får det ryddigere.
Hva synes du?
Skal vi hugge den?
Livet leker 