Pirking og peting i personlige tekster

I dag ble jeg ferdig med å rette elevenes nynorsktentamener. Det har vært en blandet fornøyelse på mer enn en måte. Oppgaven var den samme som ble gitt til eksamen for et par år siden: Avskjed. Jeg har altså lest 57 tekster som alle handler om å ta farvel med noen. Det har vært spennende å se hvor mye forskjellig de har fått ut av det. Jeg vet ikke hvordan det var da jeg hadde elever som skrev denne oppgaven til eksamen. Da fikk ikke jeg lese dem. Eksamensoppgaver sendes bort til ekstern sensurering.

Det er utrolig hvor mye forskjellig man kan legge inn i begrepet Avskjed,- og jeg synes de hadde vært kreative. Her var det avskjeder i både konkret og overført betydning av ordet. Oppgaven åpner blant annet for den personlige, private teksten,- og relativt mange hadde valgt denne vinklingen. Noen av dem skrev nok fiksjon, men en håndfull elever skrev om alvorlige, personlige opplevelser. Flere av mine elever har mistet en av sine foreldre i den nærmeste fortid, – og alle disse ungene skrev om denne opplevelsen på en eller annen måte. Noen av elevene som har kommet til Norge som flyktninger skrev også om sine egne, dramatiske opplevelser. En ekstern sensor ville antagelig tro historiene var oppdiktet. Jeg vet at alle disse tekstene er dypt personlige og bygger på sørgelige og til dels voldsomme hendelser, noen av dem har skjedd relativt nylig.

Det er fint for meg å få lese elevenes beretninger, og noen av dem grep meg sterkt. Antagelig er det også fint for ungene å få satt ord på både opplevelser og følelser, og det er nesten utrolig hva de har opplevd. Som jeg skrev til en av dem: Du har stoff nok til en roman, – og du bør absolutt skrive denne historien flere ganger, gjerne fra andre synsvinkler.

Det som ikke føles fint er å rette dem. Tvert imot føles det veldig, veldig feil, – og nå lurer jeg på om jeg skulle latt være. Elevene er bare fjorten år gamle, og de har skrevet på nynorsk, et målføre som er nesten helt nytt for dem. Det betyr nødvendigvis at jeg har mye å korrigere på den språklige fronten. I tillegg sliter mange elever med å få flyt i språket. De kløner med ordstilling, tegnsetting og ordvalg, ting som vil falle på plass etter hvert. Vanligvis er det helt greit for meg å skrive en kommentar der jeg forsøker å veilede dem på disse tingene. Det er jobben min, og det er nødvendig hvis de skal komme videre.

Men denne gangen føltes det altså veldig feil, og det endte med at jeg også måtte beklage overfor elevene at jeg må pirke og pete i tekstene deres. Den som åpner seg på denne måten, burde vært forskånet for å bli pirket på i etterkant. Når en fjortenåring for første gang forteller noen om hvordan det var da mammaen hans forlot ham i Mogadishu da han var to år gammel, – da føles det rett og slett respektløst av meg å påpeke at han har satt komma på feil plass.

Kanskje jeg kunne gjøre det på en annen måte?

Jeg må tenke!

Advertisements

6 responses to “Pirking og peting i personlige tekster

  1. Hei, interesserte refleksjoner, bare litt språklig pirk, men viktig å påpeke synes jeg, siden du er lærer: …. «og de har skrevet på nynorsk, et målføre som er nesten helt nytt for dem». Nynorsk er en målFORM (slik som bokmål er en målform). Målføre = dialekt!

  2. Takk for at du korrigerer meg, Oda. Dette vet jeg, men når man skriver rundt 365 bloggposter i året, så går det av og til ei kule varmt. Det eneste jeg kan garantere er at du vil finne andre feil også her på bloggen min, – lærer eller ikke lærer 🙂

    Velkommen hit, forresten.

  3. Oi, for et dilemma. Håper du finner en god løsning. Og at du forteller om den på bloggen 🙂

  4. Det er relativt sjelden jeg kommer opp i denne problematikken. Jeg kunne spørre de elevene som skriver veldig personlig om de vil at jeg skal rette som vanlig, eller om de bare vil ha en kommentar på innholdet.

  5. Er det ikke måten det korrigeres på som vil gjøre forskjellen ? Det kan kanskje tas med i kommentarene dine, at du synes det er litt vanskelig eller feil eller hva, å pirke på «småtterier» når tekstens innhold er så «stort» ? Jeg ville vel føle meg litt lurt om du slapp gjennom skrivefeil og dårlig språk, «bare» fordi du ble berørt av innholdet i det jeg skrev. Bjørnetjeneste og snillisme, kanskje. For dersom de skal tørre å fortelle sine historier, bør de et sted ha lært å skrive best mulig norsk. Tenker jeg. Og dersom du putter inn den klokskapen jeg synes du har, ja, da får elevene i både pose og sekk. 🙂

  6. Jeg er vanligvis en råtass til å rette enhver feil jeg måtte finne. Ungene mine ser jo ikke sine egne feil, og det er derfor viktig at jeg påpeker dem. Gjør jeg ikke det, har de vondt for å forstå den sluttkarakteren de får. Dilemmaet her er at jeg vet at enkelte gikk over en høy terskel denne gangen, og jeg følte meg rett og slett uhøflig da jeg petet på disse småtingene. Uansett kommer jeg til å snakke med dem om det.

    Takk for kommentaren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s