Ut i verden

Når man er seks år, – nesten sju, er det på tide å komme seg ut i verden på egen hånd. Vi bor i et rolig og trygt område. Da våre egne unger var små, slapp vi dem ganske tidlig ut i nabolaget på egen hånd. Med C og M er det annerledes. Det er et stort ansvar å låne andres barn. Foreldrene stoler på at vi passer på dem, og tanken på at det skulle skje noe mens de er hos oss er helt uutholdelig.

Likevel er det på tide at vi slipper dem litt nå. I dag ville M gå til en venninne som bor i den andre enden av vår gate. Det er 200 meter å gå, det er fortau og bare en liten vei å krysse. Jeg ringte venninnes mamma og sa at jeg hadde sendt M av sted. Da hun trippet i vei, sto jeg og så etter henne til hun var nesten framme.

Selv om jeg vet at det er riktig å la henne gå, får jeg en sånn tenk om-følelse. For det hjelper jo ikke at vi bor i et trygt område hvis en eller annen gærning kommer forbi. Tenk om noen tar henne. Tenk om noen skader henne. Sånn vil jeg antagelig tenke til hun er tjue.

Etter et par timer ringte venninnens mamma. Nå går de herfra, sa hun, og så gikk jeg ut i veien og så etter dem. To, små jenter som kom hoppende og dansende bortover veien, glade og fornøyde over sin nyvunne frihet.