Barndomshjemmet mitt ligger klistret inntil byens kirkepark, og jeg hadde rom oppe på loftet. Om våren satt jeg der oppe og leste til vårens mange prøver og tentamener. Utenfor blomstret kastanjetrærne, og dem var jeg allergisk mot. Likevel måtte jeg ha vinduet åpent for å slippe inn litt luft. I mange år hekket et duepar i takrenna rett utenfor vinduet mitt. Den la seg til på det samme stedet hvert år, og like sikkert som at den fikk unger, like sikkert var det at regnet tok knekken på dem. Dette var nemlig et hjelpetrengende duepar. Hadde det vært i våre dager, ville barnevernet garantert grepet inn på et tidlig tidspunkt. De plasserte nemlig redet sitt rett under der hvor takvannet fosset ned, og de lærte aldri. Hvert år skjedde det samme, og det eneste som kunne redde ungene var en tørr forsommer.
De siste årene har jeg nesten aldri hørt den koselige kurrelyden til duene. Det er nemlig kurringen jeg husker aller best, – en lyd som virkelig tar meg ned Memory Lane og bringer fram både eksamensnerver og kastanjeduft. Siden mine barndomsduer var så usannsynlig upraktiske, hadde det kanskje ikke vært rart om de hadde latt seg utrydde, – begått et slags artsmessig kollektivt selvmord under rennende takrenner.
Men nå er de her igjen. For noen uker siden hørte jeg den deilige kurrelyden, og i går så jeg dem høyt der oppe på ledningene. Kanskje det er et enkelt par som har funnet et sted å hekke her i nærheten.
La oss håpe det ikke er i takrenna.
Livet leker 