Om å presse og stresse elever

Elevene våre er inne i en skikkelig innspurtperiode nå. Om halvannen uke eller deromkring er det hele over, og etter det blir resten av skoleåret rolig og fredelig. Jeg har aldri innleveringer i etter 17. mai, og de andre lærerne roer også ned på tempoet nå. Allerede den første uka i juni setter vi terminkarkter sammen med elevene, og så er akkurat den delen av løpet kjørt. Vi jobber helt fram til ferien, og det er lite klipp og lim hos oss. Vi bare legger ned stresset og jobber jevnt og trutt på skolen.

Til fredag skal elevene ha semesterets største prøve i samfunnsfag, – den om Andre verdenskrig. Vi har jobbet med dette siden i februar, og nå skal de testes. Jeg forsøker å hjelpe dem så mye jeg kan. Alle mine PowerPoint-forelesninger ligger på nettet. De har fått klare læringsmål og detaljerte repetisjonsspørsmål. I helga brukte jeg noen timer på å lage et digitalt drillprogram til dem. Du vet et sånt hvor du får et spørsmål, og så kan du velge mellom tre svaralternativer. Trykker de feil, får de opp et stort, rødt ark som forteller at de må prøve igjen. Svarer de riktig, får de ros og en liten tekst som gir et fyldig svar på spørsmålet. På skolen repeterer vi på alle mulige måter. De spiller med repetisjonskort, øver på årstall ved hjelp av et sirkeldiagram med historiske hendelser, – og sånn holder vi på.

Samme dag som prøven har vi to timer hvor jeg igjen repeterer stoffet sammen med dem. Jeg tror alt dette er nyttig. For hver historietime vi har, merker jeg at de ikke bare lærer mer, men de forstår også mer.

Likevel er ungene stresset. Jeg legger nok et visst press på dem, forteller at jeg har forventninger, at de burde kunne gjøre det bra og sånne ting. Det er faktisk jobben min. Jeg gjør antagelig akkurat det samme som fotballtreneren deres gjør: Jeg insruerer, roser, skjenner, demonstrerer, dytter og drar, – og målet er at de skal bli flinke.

Det er ikke dette jeg har dårlig samvittighet for.

Samme dag som de har historieprøven, skal elevene levere årets siste tekst i norsk. Det er tilfeldig at dagen for prøven og innleveringen av teksten havnet på samme dag. Oppgavene til norskteksten fikk de rett etter påske, og sammen med dem fikk de en tirade om at dette hadde en hensikt. Dagen for historieprøven var også fastsatt, og nå hadde de mulighet til å øve seg på å planlegge og porsjonere ut arbeidet sitt. I tiden etterpå har jeg minnet dem på denne teksten et par ganger i uka. Hver uke har jeg skrevet på ukeplanen at de ikke måtte glemme at de også skal lever en tekst.

Det er en del av både skolelivet og arbeidslivet å ha perioder med litt for mye å gjøre, litt for mye stress. Jeg tenker at det er greit at de får noen sånne opplevelser nå som de er fjorten år. Hensikten er jo å gi dem noen erfaringer som lærer dem å planlegge sånn at arbeidsoppgavene blir overkommerlige.

Jeg mener egentlig at det er riktig.

Likevel får jeg dårlig samvittighet. På skolen maser og klager de over at det er så mye å gjøre denne uka. Mange har ikke begynt på teksten de skal skrive, og det kan bety at de blir sittende med både tekst og prøveforberedelser på torsdag kveld.

Klart jeg synes synd på dem. ¨

Som vanlig er ikke verden rettferdig. En ganske stor andel av elevene ser ut til å ha full kontroll, og det høres jo flott ut. Saken er bare den at det veldig ofte er foreldrene som har denne kontrollen. Noen foreldre leser ukeplanen hver helg, og så legger de opp løpet sammen med ungene sine, – eller de rett og slett bestemmer. I dag fortalte ei at hun hadde vært nødt til å øve seg ferdig til prøven i løpet av denne helga. Det hadde mamma forlangt. Andre har foreldre som har hengt over dem og dyttet dem fram til tastaturet sånn at teksten på det nærmeste er ferdig. Disse elevene er rolige og føler at alt er på stang. De kommer antalgelig ikke til åpne en bok på torsdag, og likevel får de gode resultater. Det er likevel ikke sikkert de er noe flinkere til å organisere arbeidet sitt enn de andre elevene.

Jeg leser tekster og retter hver dag nå, og jeg har nok å gjøre i neste uke også. Nynorsktentamen ligger og venter på meg. Det betyr at ungene i prinsippet kunne ventet til neste uke med å levere denne siste teksten. Problemet er bare at mange da legger den tilbake på is, og så blir de akkurat det samme stresset en gang til i neste uke, og da har de matematikktentamen.

Midt i neste uke starter en endeløs rekke av dager uten skole. Kristi himmelfartsdag, planleggingsdag, 17. mai, arbeidsuke og pinseferie gjør at niende klasse ikke skal på skolen fra 13. til 24. mai.

Likevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg presser dem. Jeg er ikke en gang overbevist om at det er nødvendig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s