Vi har vært på tur i dag. De to små klarte med sine bedende øyne og innsmigrende tunger overtale oss til å dra på en ny tur til Tanumstrand. De ville så gjerne bade, og kanskje kunne de komme et plask nærmere målet: Å bli svømmedyktige før sommeren. Og jammen klarte de ikke å svømme ganske langt i dag, – under vann!
Da vi igjen sto på tørt land, var det vi voksne som skulle bestemme neste mål. Kursen ble lagt mot helleristningsmuseet på Vitlycke (- og pleier du ikke klikke på lenker, så gjør et unntak denne gangen), – en godt gjemt perle i Tanumshede. Selv snublet vi over museet ved en tilfeldighet da ungene våre var små. Hver gang jeg kommer dit, føler jeg en slags irritasjon mot min egen kommune. Her i vårt område finnes nemlig mengder av helleristninger, så mange at vi faktisk har en veirute som heter Oldtidsveien. Strengt tatt hører våre ristninger sammen med dem i Tanumshede. Men har vi noe museum av den grunn? Tvert om, må jeg nesten si. Våre felt er så nedslitt at man anbefales å holde seg unna. Tilførselsbryggene er råtne og det meste ser loslitt ut.
Ikke sånn i Vitlycke. Der står et stort flott museum og skinner i all sin velstelthet. Museet kan til og med reklamere med gratis adgang. Bygget er stort og moderne, og denne formen for arkitektur tiltaler meg på mange måter. Her er det masse lys både fra siden og fra oven, og det honningfargede treet i vegger og gulv forsterker det lyse inntrykket.
Vi startet besøket med en brødskive i kafeen, – Europas vakreste. Jeg følte meg litt dum der jeg gikk og strøk på de vakre bordplatene. Jeg tror de er i ek, og de er myke som fløyel å ta på.
Rundt bordet sto stoler med skinnsete, og i sofabenkene lå det puter og pøller i vakre naturmaterialer. Alt er så forseggjort som om det var i et privat hjem. Legg bare merke til tinnknappene i pøllen som lå i vinduet.
Etter at de hadde spist en brødskive, fikk ungene spise så mye kake de ville. Det ble noen turer bort til disken for å kjøpe gulrotkake med Filadelfiakrem. De øver seg på å handle med penger helt alene de to små.
Med mette mager gikk vi inn i utstillingen. Det er ikke så mye å se, så her rekker ingen unger å bli museumslei før det hele er over. I stedet var det noen som fikk et og annet å tenke på. Riktig nok begynner man å bli stor gutt, men bronsealderens utstyr kan virke noe uoppnåelig for en liten gutt på sju år.
Et helleristningsmuseum har nødvendigvis hovedattraksjonene sine utendørs, men vi brukte faktisk ikke så mye tid på ristningene i dag. Det skal vi ta neste gang. I stedt ruslet vi bort til Bronsealdergården.
Og igjen irriterer jeg meg over at vi ikke har noe tilsvarende hjemme hos oss. Hvorfor sløser vi bort mulighetene vi har til å virkelig vise fram den kulturarven vi vasser i til knes hjemme i Østfold? Da ungene våre var små, dro vi til Danmark nesten hvert år. Der kjørte vi fra det ene fortidssenteret til det andre, – og over alt krydde det av turister. Med andre ord er det også økonomisk mulig å drive sånne steder. Det siste stykket før vi kom hjem fra ferie, gikk ferden langs Oldtidsveien, og hver gang undret vi oss over at det bare fikke ligge der i fred for alle typer interesse.
På Vitlycke er det til og med barnehage, og området er spesielt tilrettelagt for familier med barn. Senteret åpnet for sesongen i dag, og ennå var det ingen dyr å se på Bronsealdergården. Vi får komme igjen senere i sommer. På veien bort til husene forsøkte Thv å forklare for ungene at dette var en gård sånn som folk bodde på her hos oss for lenge, lenge, lenge siden. Det er ikke så lett dette tidsperspektivet, i hvert fall ikke for den som er seks: OK, – bodde kanskje Jesus her, spurte M høflig interessert. Vi ga opp å forklare mer. Det kommer flere anledninger.
Vi avsluttet besøket inne i museumsbutikken. Der er det utrolig mye fint for den som liker denslags, og jeg er en sånn. I dag nøyde vi oss med å kjøpe noe til de to små. Begge fikk hvert sitt selvkomponerte smykke laget av en ekte bronsealderlærrem med ekte bronsealderperler. Thv laget ekte regulerbare bronsealderknuter på dem, og hadde han sagt at det lærte han som barn av sin onkel den gang tilbake i bronsealderen, så ville ingen av ungene protestert.
Livet leker 