Badeengel

Noen liker å starte tidlig, gjerne i februar. Det er ennå mai, og derfor på tide med årets første bad. Utstyret er viktig, og jeg ble beordret til å bære badebukse, badekåpe, armringer (fire i tallet, sånn for sikkerhets skyld) og et par svømmeegg. Storebror fikk hjelpe til med redningsflåten, denne gangen i form av enoppblåsbar kano. Den eneste som visste at lite av dette ville bli brukt, – var jeg.

Allerede på brygga begynte hun å forstå at dette kunne bli tøft. Det var kaldt i lufta, og solen var på ferie et helt annet sted. Ute i vannet plasket noen eldre jenter rundt med hyl og hvin, og da ville det være ekstra ille å måtte kaste inn håndkleet, sånn bokstavelig talt.

Vi pleide også å ha noen badestunt da vi var unge. Min personlige rekord er fra 26. mars. Men skulle det kunne kalles et bad, måtte det innebære minst tre svømmetak ut og tre svømmetak inn. Jeg unnlot å nevne det for henne, der hun satt på huk i vannkanten og kalte det for et bad.

Vel oppe og aldeles strålende fornøyd med seg selv, var det tid for en tur på brygga. Hva skjer hvis jeg faller uti her? Drukner jeg? Det merkelige er at de har en slags forhåpning i stemmen når de spør sånn, – en forventning om drama og spenning.

Det ble fort kaldt, og badekåpa fristet. Innerst ved brygga lå en svane og gresset i vannkanten. Den var så tam at det må kalles helsefarlig – for svanen, mener jeg. Da vi nærmet oss, freste den ikke, som svaner pleier å gjøre. I stedet tigde den om mat.

Gutter fryser lettere enn jenter, skjønner du, – trøstet hun broren sin. Han ville absolutt ikke bade i dag. Tvert om tok han på seg en ekstra varm jakke. Men mens de satt der, fant han det passende å minne henne om at det var ham som hadde hoppet her fra brygga i fjor sommer, – ikke hun, – og snart, bare det blir varmt i vannet, så skal han gjøre det igjen.

Stillngen er 1 – 1.

Spede spira lyt få stå

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

(Einar Skjæråsen)

Spede spira lyt få stå

Du ska itte trø i graset.
Spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du skal ikke røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
skal bli kvitring over eng.

Du skal itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du skal sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

(Einar Skjæråsen)

Stappfullt i Gamlebyen

Det er så populært å gifte seg i Gamle Fredrikstad kirke på forsommeren, at de som ønsker det antagelig rekker å bli skilt før de kommer seg opp til alteret. Noen av bryllupsgjestene sto i kø for å komme over med ferga sammen med alle oss andre i dag. Det var så fullt ombord at jeg for første gang i mitt liv sjekket hvor livvestene var. Det gjorde det ikke mindre fullt at mange av oss hadde med oss syklene våre ombord.

Været var varmt og strålende. Regnet kom først et par timer senere. Det var ikke bare bryllup i Gamlebyen i dag. Intet mindre enn en 1700-tallsfestival fant sted, og ikke før hadde vi kommet i land, så snublet vi over Kongen kommer. Vi måtte nesten braute oss gjennom alle som ville se.

Vi som representerer de innfødte har sett mye av dette tidligere. Derfor overlot vi de historiske tablåene til turistene. Selv syklet vi opp til nærmeste restaurant. Noe sa oss at det ville bli trangt om plassen senere. Og riktig nok, – vi kom før stormen. Så slo vi oss ned, tre damer rundt et bord. Smørbrød og vin ble fortært under byens største parasoll, og det ble i det hele tatt en deilig formiddag.

Gamlebyen i mai anbefales.

ANTD, – men hjelper det?

Våre elever er fjorten år, og det er klart vi må informere dem om ulike rusmidler og deres farer. Selvfølgelig må vi det. Likevel spør jeg meg alltid om våre undervisningsopplegg treffer dem de er ment å treffe, de som tilhører en eller annen risikogruppe. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje har det like god effekt de gangene samtalene i klassen tilfeldigvis kommer inn på den slags spørsmål. Da er settingen naturlig, og motivasjonen er størst.

Nå har vi i hvert fall hatt våre to temadager om alkohol, narkotika, tobakk og doping, og elevene virket fornøyde. De to dagene ble delt inn i seks økter, alle med sitt tema. Vi har forsøkt å variere undervisningsmetodene, sånn at elevene skal bli engasjerte. De har sett og diskutert en spillefilm, de har hatt dramaoppgaver, de har fått forelesninger, de har jobbet med oppgaver på PC og de har i skrekkblandet fryd hatt nærkontakt med innvollene fra døde griser.

Dette siste var nok det mest spennende for de fleste. Naturfaglærerene er flinke til å la elevene få eksperimentere, og dette er noe av det mest spennende. Grisens organer ligner på våre, og ved hjelp av et skjelett kunne de plasseres på rett sted. Det er en merkelig følelse å stå der med en ekte lunge og kjenne på tyngden og konsistensen.

Alle får prøve å blåse opp lungene, og det er imponerende å se hvor store de blir når man fyller dem med luft.

Noe har skjedd med befolkningens røkevaner de siste årene, og nesten ingen av våre elever røker lenger. I min klasse er det en eller to som har begynt nå i niende klasse. Jeg tror ikke skolen skal ta æren for det. Det skyldes nok en stor dreining i befolkningen som helhet, og den igjen er selvfølgelig også et resultat av den massive informasjonen som har blitt pøst ut, røkeloven og sikkert også andre faktorer. Vi får håpe at synet av de rosa, friske griselungene gjør det enda mer uvanlig å røke, men jeg er altså slett ikke sikker.

Mariannes lange, tunge bakker

Vi som omgås her i Bloggverden blir etter hvert ganske godt kjent. Noen av oss møtes også av og til i det virkelige liv. I dag tenker jeg bare på Marianne. Hennes blogg er en av dem jeg har lest lengst, og jeg har med beundring fulgt med på hvordan hun har taklet et liv fylt med lange, tunge bakker. Hun har trasket og gått dem år etter år, – uten å klage, og nå i vår hadde hun endelig kommet opp på en topp og kunne se utover.

Det skulle ikke vare, og nå må hun til å klatre igjen.

Kamp

C skulle spille kamp i dag, og siden Thv heller ville leke med biler, ble det M og jeg som ble med. Når været er fint, er ikke en fotballbane det verste stedet man kan tilbringe en ettermiddag i mai. Cs lag er ganske fulltallig. Når sjuåringene bare har sju spillere eller deromkring på banen om gangen, måtte alle finne seg i å stå ringside store deler av kampen. Det viktigste var at alle fikk spille like lenge.

Det er ikke første gang jeg står sånn på sidelinja under en fotballkamp, men med Henrik varte det ikke mange årene før han fant seg noe annet å drive med. Hvordan det går med C gjestår å se, men han hadde det i hvert fall veldig moro i dag. Det hadde jeg også, men av helt andre grunner. Jeg sto og observerte et par av pappaene, og det som skjedde mellom dem. En liten spiller på motstandernes lag kom til å spenne en av Cs kamerater skikkelig på leggen. Det ble noen uff og au, men det gikk bra. Det er fint, – det er greit å kjøre litt hardt, ropte pappaen til den gutten som hadde sparka. Treneren og noen av foreldrene på min side stirret forundret på ham, og irritert mumling ble utvekslet: Sånn kan man vel ikke si til sjuåringer! Litt senere var det gutten som hadde sparket sin tur til å bite i gresset, og nå var det verre. Han hylte og gråt, og faren måtte løpe inn på banen og bære ham ut. I det han passerer Cs trener med den gråtende sønnen i armene, – hører jeg treneren si halvhøyt: Kanskje jeg også skulle rose min spiller for å ha kjørt hardt på.

Du verden, tenkte jeg bare. Dette er alvor!

Motstanderne hadde et lite, men godt lag. Fordi de var så få, fikk alle spille hele tiden, og hvis jeg har forstått det minste av det som skjedde, hadde de noen veldig flinke spillere. Det ble 9 – 0, – men C var like blid. Han hadde jo både sparket og løpt og vært med på skikkelige taklinger.

M var også fornøyd. Tilfeldigvis var hennes gode venninne J også på kamp sammen med mamma og storebror. Det reddet nok dagen for meg. Nå hadde jentene mer enn nok å ta seg til med å leke, klappe forbipasserende hunder, heie på brødrene sine, klatre på gjerdet, plukke blomster og alt det småjenter på seks år kan finne på.

The last real taste of innocence

Jeg har lest en bok, og denne gangen var det jammen på tide. Nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne for å få fortalt deg om dette.

Det hele begynte med filmen Stand by me fra 1986. Filmen bygger på romanen The body av Stephen King. Handlingen finner sted i en søvnig amerikansk by i 1959. Fire kamerater i trettenårsalderen legger i vei langs en jernbanelinje for å finne en gutt som har blitt drept av toget. Fortellerstemmen tilhører en av guttene, Gordie. Han blir senere forfatter, og det er gjennom ham vi blir presentert for det som utspant seg et par hete septemberdager i 1959. På denne reisen avdekkes guttenes historier. Det sterke kameratskapet mellom dem, og deres kompliserte forhold til eldre brødre og foreldre er skildret på en fantastisk måte. Hele veien er filmen krydret med musikk fra 1950-tallet.

Jeg har vist denne filmen for klassene mine flere ganger siden den kom i 1986.

I 2005 kom en ny film, – også den bygger på en roman, denne gangen av Håkan Nesser: Kim Novak badade aldrig i Genesaret sjö fra 1998. Det slo meg med en gang at denne filmen hadde mange paralleller til Stand by me. Også her møter vi gutter i et sterkt kameratskap. Filmens handling er lagt til Sverige på begynnelsen av 1960-tallet. Erik og Edmund skal tilbringe sommeren sammen med Eriks storebror, Henry, i et sommerhus på landet. Igjen spinner historien rundt et tragisk dødsfall, guttenes kompliserte forhold til en eldre bror og foreldre som sliter med å få sine liv til å henge sammen. Parallellen er et funn for meg som lærer, og nå lar jeg elevene mine se begge filmene før vi jobber grundig med dem i etterkant.

Regissørene heter henholdsvis Rob Reiner og Martin Asphaug, og jeg skulle gjerne spurt Asphaug om hvor påvirket han har vært av Reiners film. Kanskje er det tilfeldig, men de er så like at det må kommenteres. Vi snakker altså om oppvekstfilmer med motiv fra overgangen mellom femti – og seksttallet. I begge filmene skildres sterkt kameratskap mellom gutter i puberteten, unge menns brutalitet, sterke følelser mellom yngre og eldre brødre, påfallende fraværende foreldre, grov barnemishandling, en uløst kriminalgåte … jeg kunne fortsette og fortsette.

Begge filmene har en retrospektiv fortellermåte. Noe trigger hukommelsen til en voksen mann, en av hovedpersonenen i filmen, og han begynner å fortelle historien i tilbakeblikk. Språket i replikkene er brukt som et viktig virkemiddel for å skape karakterene til guttene i begge filmene. En av guttene i Stand by me, Teddy Duchamp, sliter psykisk på grunn av traumer faren har påført ham; og i et forsøk på å rettferdiggjøre faren, gjentar han stadig at faren deltok i kampene på the beaches of Normandy. Replikkvekslingen mellom guttene er også med på å gi dem en humoristisk snert. I Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen strør Edmund om seg med veslevoksne ord og uttrykk: Delt sorg er halv sorg eller Mennesket spår, bare Gud rår, og til tross for de tragiske historiene er begge filmene veldig morsomme. Det er noe med hvordan guttene har en fot i det naivt barnslige, samtidig som de kommer med sine filosofiske betraktninger om livet. Hvis du måtte spise det samme hver dag i resten av ditt liv, spør en av guttene i Stand by me. Hva skulle det være? Og så følger en alvorlig samtale om dette. Erik og Edmund har en seriøs diskusjon om hvorvidt det er mulig at to mennesker kan delta i den samme drømmen. Erik mener at det ikke er noe som taler direkte imot det, at det kunne være en slags rasjonering i drømmefabrikken; men så knipent tror ikke Edmund det er i drømmeverdenen. Det er bare i vår møkkaverden at man må drive og spinke og spare. Skulle man ikke engang få ha drømmene for seg selv?

Jeg kan dessverre ikke så mye om film, og jeg merker at jeg mangler ord for å kunne presisere hvordan disse filmene ligger oppå hverandre, men det gjør de altså. Det er noe med stemningen, musikken, lyset, parallellhistoriene – alt!

Jeg sa visst ikke noe om skuespillerne, og det kan i grunnen få ligge, – nesten. Jeg vi bare nevne at ser du begge filmene får du både glede av Helena af Sandberg og en veldig ung River Phoenix, – nå vel, sistnevnte rakk vel aldri å bli noe annet enn veldig ung, men likevel.

Sist jeg kjørte filmene i klassen min, slo det meg at jeg aldri har lest romanene de bygger på. Det måtte jeg gjøre noe med, og nå har jeg altså lest Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen. Det var en opplevelse på flere måter. For det første er det en nydelig bok. Om mulig opplevde jeg skildringen av forholdet mellom guttene og den vanvittige historien de ble en del av enda sterkere enn da jeg så filmen. Film og bok var så i harmoni, at mens jeg leste boka snurret filmen som en illustrasjon oppe i hodet mitt. Da jeg leste Edmunds veslevoksne kommentarer, kunne jeg høre stemmen hans fra filmen inne i hodet mitt: Lese, sove og drikke. Av disse løv vever jeg min legedom.

I etterkant har jeg forstått at Håkan Nessers roman muligens bygger på en virkelig historie, og at han har brukt denne hendelsen som motiv i flere av sine tekser. Det er spennende idé, og det betyr at jeg har flere leseopplevelser foran meg før jeg er ferdig med denne kjeden av litteratur og film.

Brytningstiden før voksenlivet, tretten – fjortenårsalderen, har blitt presentert så mange ganger både i litteraturen og på film, at jeg ikke en gang gidder å lage noen liste. Du kjenner dem sikkert selv. Skal vi tro det vi får presentert, er dette en spesielt filosofisk alder, en alder da vi avslører livets første, store hemmeligheter og ofte skjer det noe som gjør at alt forandrer seg. Det blir som en siste smak av uskyld før voksenlivet begynner. Erik i Kim Novak … oppsummerer det han foreløpig har oppaget er det sentrale i livet i et mantra han stadig messer for seg selv: Kreft – Kjærlighet – Knulle – Døden, – og sånn kan man jo også si det.

Og ennå har jeg ikke lest den romanen Stand by me bygger på: The body av Stephen King. Mens jeg leser den, kan jo du hive deg over de to filmene.

Hvordan dagen har vært? Ingen kommentar!

Tuja eller ikke tuja?

I dag trenger jeg litt hjelp. Ikke det at jeg pleier å få så mange kommentarer her på bloggen, men noen gidder sikkert å komme med noen synspunkter.

I den forbindelse måtte jeg lete fram et gammelt bilde av huset vårt fra den sommeren vi flyttet inn, sommeren 1986. Marthe var ett og et halvt år gammel og jeg midt i tjueåra. Det er med andre ord lenge siden. Da jeg bladde i albumet, ble jeg minnet på at vi faktisk kjøpte ei rønne. Alt var fullstendig utslitt, og vi hadde lite penger. Det tok mange år før vi var ferdige. Selv om jeg husker at det var slitsomt, var det mest av alt morsomt, og gleden over å eie sitt eget hus overskygget alt vi måtte gjøre.

Først startet vi med kjøkkenet. De gamle kjøkkenbenkene var lave, og rommet var rett og slett fælt. Den gangen tok vi så få bilder, og det er synd. Det hadde vært moro å se hvordan det faktisk så ut, for det kan jeg ikke huske. Jeg husker at det lå sorte og hvite fliser der vedovnen hadde stått, og så husker jeg det lave kjøkkenvinduet. Vi ble raskt enige om at det ikke var plass til kjøkkenbord. I stedet ville vi ha kjøkkenbenker under vinduet. Problemet var bare at vinduet sto alt for lavt på veggen. Det ville komme under benken. Ikke noe problem, sa pappa. Jeg bare hever hele vinduet! Hadde det ikke vært for all den hjelpen vi fikk av pappa, hadde vi neppe kunnet påta oss den store oppgaven.

Hele huset så ut som en byggeplass, og midt oppe i kaoset bodde vi faktisk. Store deler av inventaret ble revet ned. Døra i bakgrunnen står nå mellom kjøkken og spisestue. Der var det nemlig en plastikkfoldedør da vi flyttet inn. Denne døra var kottdør i andre etasje, og da var valget lett. Det tok meg en hel 1. mai å skrape den ren. Den dagen husker jeg godt. Marthe gikk i første mai-tog med mormor og morfar, mens Thv og jeg jobba.

Vi jobba i grunnen hele tiden, Thv med sitt og jeg med mitt. Mitt område var alt som hadde med innvendig skraping og maling å gjøre. Hvert eneste vindu i huset ble tatt ut. Ved hjelp av en varmepistol smeltet jeg malingen og skrapet den av. Så ble vinduene malt et strøk, sendt til glassmester for kitting, og da de kom hjem igjen malte jeg dem to strøk til. Noen av dem var i så dårlig forfatning at en venn av pappa, en flink snekker, høvlet til nye rammedeler og satte inn. Jeg lurer på om noen ville gjort en sånn jobb nå i dag, og jeg føler meg som en fossil når jeg tenker tilbake på det.

Utpå høsten startet vi opp med badet. Ja, – for det var et bad i andre etasje. Do var det ikke. Den fant vi i kjelleren. Oppe var det altså et bitte, lite bad og et ditto kjøkken. De to rommene ble slått sammen, og vips så hadde vi et stort rom. Jeg kan huske at pappa syntes vi var ekstravagante som skulle ha fliser og varmekabler. I hans barndom gikk man på utedo, og da kunne det da ikke være nødvendig med varme i gulvene. Akkurat det har vi aldri angret på. Når det er kaldt og frøsent ute, så kryper jeg gjerne opp på det varme badegulvet. Det har til og med hendt at jeg har sovet middag der.

Huset er bygd i 1927, og da vi flyttet inn, var det omtrent som den dagen det ble bygd. Vi måtte ha ny stigeledning, nytt elektrisk opplegg i hele huset og ny vannledning inn i huset for å få normalt vanntrykk. Her legges det ny vannledning. Jeg ser at det sitter en dame på trappa, men jeg kan faktisk ikke se om det er meg eller mamma som sitter der.

Da vi trodde vi var ferdige med alt som kostet penger, – så røk et kloakkrør. Sånn er det jo bare. Vi hadde ikke flere penger, så pappa og Thv fant røret, og det var bare å ta spaden fatt og grave for hånd. Røret ble fikset, og det holdt.

Huset ble møblert, og det ser ikke særlig annerledes ut i dag enn det gjorde den gangen. Den stolen jeg og Marthe sitter i her, har vi fortsatt. Den hadde vi fått av mine foreldre, og hvis jeg husker riktig, hadde mamma kjøpt den på et loppemarked for 50 kroner. Jeg har bare ikke hjerte til å kaste den, så den står på samme sted ennå.

Men nå prater jeg meg bort, som vanlig. Dagens problem handler altså om en tuja. Se godt på dette bildet. Det er tatt rett etter at vi kjøpte huset, og jeg kan huske at vi syntes tujaen foran porten var diger. Det var den også, og nå er den altså 24 år eldre og ser sånn ut. Hjelpes meg som den har vokst. Jeg tror nesten den har blitt dobbelt så høy!

Den består av seks, sju stammer, og under en høststorm for noen år tilbake, knakk en av stammene og falt i bakken. På bildet under har Thv plassert en brusboks i bildet, sånn at du kan se hvor stor den er. Tujaen produserer en vanvittig mengde avfall, og det blåser rundt og gjør det stygt både hos oss og naboene. Døde blader samler seg i takrennene og tetter dem til, og fordi tujaen ligger innpå vindskiene, blir de fuktige og råtner.

Du skjønner sikkert hvor dette bærer hen: Vi vurderer å hugge hele greia! Men det føles ikke lett. I likhet med alt det andre her i huset, har vi et kjærlighetsforhold til denne tujaen. Den har stått der bestandig og den er stor og flott. Rent praktisk ville det være en kjempefordel å bli kvitt den. Det blir lysere i oppkjørsla, vi slipper bosset, faren for at den velter over bilene våre elimineres og ikke minst: Søplekassene våre kan overta plassen og vi får det ryddigere.

Hva synes du?

Skal vi hugge den?