Jeg satte et spørsmålstegn etter overskriften i dag. Det går nemlig an å spørre om i hvor stor grad torsdagens arbeidstime i 9C brukes til arbeid. Et par ganger i uka har alle våre 57 elever en felles arbeidstime. Ungene sitter ved sine felles gruppebord, og vi er tre voksne som skal assistere dem. Det blir nesten 20 unger per voksen.
I disse timene er det meningen at elevene skal jobbe med ukas arbeidsplan, og de har mer enn nok å gjøre, – særlig på denne tiden av året. I morgen har de naturfagprøve, og i neste uke er det årets store historieprøve som står for tur. De får velge selv hva de vil konsentrere seg om, vi gir bare råd og anbefalinger.
Når startskuddet går, er det mange som hiver seg over arbeidet. Bøker finnes fram, noen leser for seg selv, andre sitter i grupper og hører hverandre mens atter andre skriver så det spruter for å få unna noe det haster med å få ferdig. I dag var det til og med noen som fant fram strikketøyet. De nærmer seg slutten på en periode på tekstilformingen. Vi har noen elever som er utrolig effektive. De planlegger arbeidet sitt og gjør lite skolearbeid hjemme. Likevel får de veldig gode karakterer.
Men det er ikke lutter idyll. Med så mange unger i et rom, må det nødvendigvis bli litt lyd. I dag ble det mye av slaget. De småprater, så stiger volumet, noen tøyser med hverandre, noen diskuterer, noen blir sure, noen ler høyt – til slutt er det ikke lyd, men støy som fyller rommet. Vi voksne veksler på å korrigere dem. De hører på oss, det blir stille, – men så stiger lydnivået igjen. Choose your battlefields, er det noe som heter, – og dette er ikke arenaen for benytte den groveste ammunisjonen.
Spredt rundt i klassen sitter det også elever som absolutt ikke jobber med noe som helst. De orker ikke, gidder ikke, vil ikke, er slitne, er ferdige, har vondt i hodet, skal gjøre det hjemme, – og i stedet tar de seg en fristund og prater om likt og ulikt. Man må ikke være fjorten år for å forstå slikt. Vi gjør det selv en gang i blant, når vi sitter på arbeidsrommet og har en halvtime eller mer før vi skal på neste møte. Da hender det at vi også legger bort arbeidet, og heller hengir oss til en hyggelig kollegaprat før det braker løs med mer jobb, – og vi har også masse å gjøre, arbeid som vi da må ta med oss hjem, akkurat som elevene må.
Jeg liker ikke arbeidstimene, – det må jeg bare innrømme. Det er ikke noe moro å gjete unger som heller vil gjøre noe annet. Gi meg heller en vanlig lærerstyrt undervisningstime. Da er de både positive og motiverte, og de sier det selv: Vi liker forelesninger. Da sitter de stille og følger med, noterer fra tavle eller skjerm, stiller spørsmål, kommenterer og av og til kommer noen humoristiske innspill som gir oss en god latter midt i arbeidet. Sånne timer har en dynamikk vi er sammen om. Da drives klassen framover i felles tempo, det skjer noe og alle parter er noenlunde fornøyde. Etter sånne timer er jeg ofte full av energi og godt humør.
Etter arbeidstimene derimot, – da er jeg bare sliten!
Livet leker 