Daily Archives: 26.04.10

Pensjonert rød penn

Rettesesongen er innledet. Ja, for du vet vel at jeg bedriver sesongarbeid? Du skal aldri synes synd på lærere som klager over at de har mye å gjøre. Sånne klager kommer gjerne når de sitter med oppgaver til oppover øra og tidsfristene er korte. Det er ikke noe å bry seg om. Det går over. Antagelig trenger de bare å få det ut når det stormer som verst. Saken er nemlig den at vi lærere ikke har mer å gjøre enn andre folk, men det tar faktisk noen timer å tjene inn juni, juli, august og deromkring. Det blir som når bakeren klager over at han må stå opp grytidlig, men glemmer å fortelle når han går hjem.

rette.jpg

I klassen min er det altså 57 fjortenåringer. De fleste, men ikke alle, skriver tekster til meg. I tillegg til tentamen i bokmål og nynorsk, skal de også levere en tekst til før 17. mai. Etter den datoen har jeg aldri verken prøver eller innleveringer; så vondt vil jeg verken meg selv eller ungene. Jeg har regnet ut at jeg har grovt regnet 160 tekster å rette før jeg må sette meg ned og sette karakterene sammen med mine små. Innimellom der skal vi også ha en stor historieprøve.

Jeg blir ikke arbeidsledig.

Mine relativt nyutdannede kolleger påstår at de bruker 30 minutter på en besvarelse. Det betyr 80 timer som skal være tilbakelagt før den første uka i juni er over. Det er da vi har deadline. I retteperioden går jobben som vanlig, og det er ikke mulig å fire på noe. Det betyr lange dager, sene kvelder og fulle helger. Jeg er så gammel og erfaren at jeg har blitt en skikkelig turboretter, – likevel spiser nok en besvarelse sine 20 minutter for meg også. Det betyr altså over 50 timers arbeid.

Det skal nok gå! Det skal faktisk gå aldeles utmerket!

Heldigvis liker jeg å jobbe med elevtekster. Jeg liker å se hva gullungene har fått til, gi kommentarer, forsøke å veilede dem så det kan bli enda bedre neste gang.

I tjueåtte år har den røde pennen og tekoppen vært mine følgesvenner når jeg har rettet. Jeg har sittet ved bordet og jobbet meg gjennom en tjukk bunke. Denne bunken har vært med meg i skytteltrafikk mellom skolen og hjemme.

Denne våren har jeg for første gang bedt elevene levere tekstene sine direkte i Fronter. Ikke en gang en sikkerhetskopi på papir har jeg unnet meg. Jeg var litt spent på hvordan det ville være å rette på skjerm. Ville jeg få den samme følelsen for teksten? Ville det ta lenger tid å kommentere? Hvordan ville øynene mine håndtere det?

Øynene har i grunnen vist seg å være det største problemet. Jeg blir sliten og trøtt, og jeg merker at jeg må blunke mer og mer jo flere tekster jeg leser. Men i dag fikk jeg sms fra Specsavers: Mine nye briller er klare til å hentes i morgen. Da håper jeg det problemet er ute av verden.

Ellers har det gått over all forventning. Jeg går fint å lese på skjerm; jeg synes jeg får den samme nærheten tils toffet. Det er dessuten utrolig effektivt å skrive kommentarer på denne måten. Når jeg skriver for hånd, hender det selvfølgelig at jeg skriver feil, og så må jeg fram med retteblekk og fikse og ordne.

Det aller beste er at jeg slipper stabelen med papir. Nå er det ingen ting å glemme eller forlegge, og jeg kan rette hvor som helst. Det eneste jeg trenger er en PC med nettilgang, og det har jeg alltid. Jeg behøver ikke lenger bla meg gjennom bunken for å finne hvor langt jeg har kommet før jeg kommer i gang. Det er bare å åpne innleveringsmappa i Fronter og kjøre på.

Før delte jeg ut tentamen i klassen, og da brukte jeg ofte en del tid på å snakke om hvordan klassen som helhet hadde gjort det. Akkurat den biten kan bli litt borte nå. I stedet får hver enkelt elev sin tekst med kommentarer og karakter tilbake med en gang jeg har gjort den ferdig. Ingen kan krølle sammen en tentamen de er misfornøyde med for å kaste den i søpla i håp om at de voksne der hjemme ikke skal se kommentarer og karakterer. Nå kan alle foreldrene gå inn på nettet og sjekke hvordan det gikk. Stakkars unger, vil kanskje noen si.

Jeg hadde aldri trodd at min røde penn skulle pensjoneres før meg, men sånn kan det gå. I nostalgiens navn burde jeg sikkert sørge over den, men det gjør jeg ikke. Framskritt viser seg ofte å være nettopp det: Framskritt.

Nei, nok prat. Jeg må rette!