En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller

Det er ikke meningen å plage dere med repetisjon av gamle poster. Saken er bare den at jeg gjerne vil at disse seriene mine skal ligge kronologisk her på bloggen, og det får jeg ikke til når jeg legger dem ut som føljetonger. Om to uker drar Thv og jeg til Tyskland, og planen er at vi skal besøke noen av de stedene der onkel Carlos var i 1937. Jeg synes derfor det passet fint å samle hele Tysklandsreisen her nå.

Ønsker dere å lese kommentarene jeg fikk, er det bare å gå inn på Kategorier og finne de opprinnelige postene. Jeg lar dem bli liggende.

Og til eventuelle nye lesere: God fornøyelse!

DEL 1

Det ga mersmak å jobbe med Brev fra skipslegen, og nå er det tid for en ny reise. Denne gang går turen til Tyskland, og året er 1937. Både landet og året borger for en spennende opplevelse.

Det hele begynte da Tanten døde sommeren 2006. I løpet av vinteren, ryddet Kusinen huset hennes, og det var da hun fant denne:

forside

I våre dager får vi et støkk i kroppen når vi ser et hakekors. Svastikaen har blitt et tabusymbol som ingen av oss ville finne på å bruke som illustrasjon på noe som helst. Sånn har det ikke alltid vært. I 1937 hadde nazistene sittet med makten i Tyskland i fire år allerede, men selv om mange så konturene av det som skulle komme, lå krigen og dens grusomheter ennå i framtiden.

Tanten, Signe Møller Forsberg (født 1923), var altså min svigerfars søster. Det er til henne og deres mor han skriver de fleste brevene fra hvalfangsten. I 1947 giftet hun seg med Carlos Forsberg. Han var født i Argentina i 1919, og det er grunnen til at han fikk det eksotiske fornavnet. Hva familien gjorde i Argentina er en annen historie, men den må ligge denne gangen.

Carlos vokste opp i Fredrikstad, og ble senere journalist. Under og etter krigen var han en periode ansatt i Fredriksstad Blad. Han satt blant annet i den gruppen redaktører og journalister som skulle få avisen på bena etter krigen. I Fredriksstad Blad delte han bord med Charlie Jansson, Gjerløw og Ruth Berard. Da han og Signe var relativt nygifte, var han korrespondent i Paris i noen år, og deres yngste barn, Kusinen, ble født i denne perioden. Opp gjennom årene har Tanten fortalt oss om noe av alt det spennende de opplevde. Senere var han Aftenpostens London-korrespondent i 18 år, og barna deres, Kusinen og hennes bror, vokste opp der.

Onkel Carlos døde i 1988.

cf

Men nå skal vi altså tilbake til 1937, til den sommeren Carlos var 18 år. Sammen med fire kamerater foretok han en reise til Tyskland, – og man kan spørre seg hvordan de fikk den ideen. Carlos forteller om det selv på første side. Det hadde seg sånn at en av guttene var medlem av NS, – og det var denne karen som var invitert av Hitlerjugend til å ta med seg noen kamerater og komme nedover. Senere på sommeren skulle en gruppe tyske unggutter være med tilbake til Norge, – et slags utvekslingsprogram, altså.

At noen av krigstidens sår fortsatt er åpne, har vi sett eksempler på det siste året. Diskusjonene rundt filmene om Max Manus her hjemme og Flammen og Citronen i Danmark, har vist at det fortsatt er vanskelig å røre for mye ved den gamle historien. Jeg har derfor valgt å anonymisere den i reisefølget som var medlem av NS. Guttene var veldig unge, og vi kjenner bare litt av historien til denne karen. Kanskje kom han på bedre tanker før det var for sent, – eller kanskje holdt han fast ved sitt standpunkt. Selv om det er 72 år siden dette skjedde, kan det fortsatt være vanskelig for familien å se navnet hans på trykk i denne sammenhengen, særlig hvis dette ikke er kjent for dem. Han spiller uansett en veldig liten rolle i historien dere nå skal få lese. Jeg kaller ham Asbjørn Erle.

Men så var det de andre tre: Ansten Klev, Einar Berg og Gøsta Myhrvold. Jeg har brukt masse tid på å finne stoff om Carlos’ reisefølge, men hvis ikke denne innledningen skal bli for lang, vil jeg holde igjen litt informasjon. Sannheten er også at jeg ikke er helt i mål ennå, men jeg kan love dere en overaskelse. Alt var nok ikke helt som onkel Carlos trodde. Jeg har nå presentert dere for hovedpersonen, Carlos Forsberg, og hver søndag framover skal dere bli kjent med en av de andre i reisefølget.

Da Kusinen fant det lille heftet og så hakekorset, skvatt hun til. Hva var dette? Nå vet vi at det er Carlos reisebeskrivelse fra sommeren 1937. Da han kom hjem, satte han seg til og skrev om alt han hadde opplevd fra han sto på perrongen i Fredrikstad til han var vel hjemme igjen. Teksten bærer preg av å være skrevet litt i etterkant, men likevel så nært i tid at de fleste detaljer er med. Heftet er fullt av tekst, bilder, billetter, programmer osv. Alt vil bli gjengitt her, og jeg har ikke forandret på noe av det Carlos skrev, verken i form eller innhold.

Hvordan håndterte en ung gutt på atten somrer å møte et velorganisert Tyskland under nazistisk styre? Ble han imponert? Ble han forført?

Bli med videre, så skal du få se.

Vi blar om til aller første side:

side-1

Sommeren 1937 i ord og billeder.
1ste Del: Nedreisen til Tyskland.

Det var 5 norske gutter her fra byen som denne sommeren var blitt invitert til en måneds ophold i Tyskland. Vi skulde være Hitlerjugends gjester denne tiden, og vi utgjorde således et ledd i Hitlers propaganda i utlandet. Vi skulde komme til Tyskland og få se alt det grumme, og siden var forutsetningen at vil skulde skryte av Tyskland når vi kom hjem. Selve invitasjonen kom istand på den måten at en av mine kamerater som er N.S. fikk spørsmål om han og nogen andre norske gutter hadde lyst til å komme til Tyskland. Kameratens navn er Asbjørn Erle, og de fire andre som blev med var: Gøsta Myhrvold, Einar Berg, Ansten Klev og Carlos Forsberg. Alle sammen står avbildet nedenfor.

gutta

Det må sies at det blev en tur med et strålende utbytte for oss nordmenn, skjønnt ingen av oss blev nasjonalsosialister efter turen. Vi fikk høve til å studere det meget omdiskuterte «nye Tyskland» meget inngående, vi fikk føle hvad fett- og smørmangel vil si og vi blev øienvidner til en ultranasjonal stemning som ikke kan gjenfinnes i andre land enn i Tyskland.

Det var soleklart at vi på forhånd gledet oss svært til reisen, og tiden før avreisen gikk gruelig langsomt, da vi dennegangen slapp å gjøre slike store forberedelser som man må gjøre når man skal på sykkelturer o.l. Det var bare å pakke kuffertene, sette sig på toget og dure i vei. Det eneste som vakte litt hodebry var reiseruten. Føreren for Grung und Ausland-avdelingen innen Hitlerjugend, Herbert Sody, som viste sig å være en underlig skrue, skrev nogen ytterst forvirrende brev om båtreise til Kiel, gratis reise fra Køln, togreise over Berlin og en hel del prosent Erstattigung. Vi skjønte omtrent ingen ting og besluttet oss til å reise med toget over Berlin.

Ansten Klev og jeg hadde tenkt å reise som herrer nedover ): Reise i dresser og med sovevogn. Dessuten hadde vi tenkt å reise et par dager før de andre og vente på dem i Berlin, men da vi forstod at de andre ikke likte at vi ikke reiste sammen, lot vi det være, og det var ikke annet å gjøre enn å pakke «herrene» ned i koffertene og si farvel til sovevognene.

start1

25. juni kl 11.30. befant samtlige norske deltagere sig på Fredrikstad stasjon, og mødre og fedre var møtt frem for å vinke og si de siste formaninger. Så kom toget, og vi jumpet inn for å begi oss i vei på den 36 timer lange reise til Mannheim, som var vårt betemmelsessted i Tyskland. Det gjaldt naturligvis å finde en skikkelig kupe, og vi (fant) en moderne dobbeltkupe hvor det bare satt en eldre dame som så hyggelig ut, og et nygift svensk par som satt ved vinduet og så hverandre dypt inn i øinene. Det skulde vise sig at vi hadde fått et underlig reisefølge. Det var især dama som var noget merkelig. Enten var hun litt overdum eller så hadde hun en skrue løs, og snakkesalig var hun. Hun innledet konversasjonen med en lang lekse om gikt og trekkfulle tog og åpne vinduer osv. Hun hadde hatt gikt så at hun ikke hadde kunnet «rette finga» som hun sa. Historien om gikta gikk snart over til hennes livshistorie, som blev påhørt med undertrykt latterkrampe. Vi holdt på å få «kula» flere ganger. Til slutt fikk vi den. Det var da vi måtte kaste henne av toget på Malmø. Hun skulde til Kjøbenhavn men vilde absolutt reise over Sassnitz. Vi måtte formelig kaste henne av toget. Det var med en viss lettelse vi så toget forlate Malmö og damen, skjønt dama hadde innbudt oss til Kjøbenhavn som gjester, men vi turte simpelthen ikke.

Nu blev det tid til å få sig litt mat og hvile ut. Vi kunde strekke oss på benkene nu, for vi hadde dobbeltkupeen alene. Svenskeparet hadde gått av i Trollhättan. Efter endt middag i spisevognen, fikk vi frem snaddene og strakte oss på benkene og hadde det jævla fortreffelig, mens det elektriske lokomotivet fraktet oss med 120 km/timen langs den flate Skånekysten. Vindmøller passerte vi i massevis og av og til flakset storken forskremt op fra stranden idet toget for forbi.

Landskapet blev kjedelig i lengden, og Einar gikk for å ha noget å gjøre på opdagelsesreise i sine bukselommer. Der fant han sin grumme faders eneste bilnøkkel. Den blev pr omgående sendt tilbake til Norge pr brev. Faren hadde måttet slepe bilen fra jernbanestasjonen og hjem, c.a. 1,5 mil. Da det endelig var gjort, var vi i Trälleborg. Nu gjaldt det å komme ombord på færgen å få en skikkelig plass. Det blev en fryktelig kamp med kufferter, spark og skubb. Rundt omkring oss blev det kjeftet og smelt på alle verdens mulige og umulige sprog. Midt oppe i alt dette gjaldt det å få frem pass og biletter. Det er et mildt ord å si at det var anstrengende, men ombord kom vi da tilslutt.

Ombord merket vi først for alvor at vi var utaskjærs. På toget hadde vi kunnet forstå det svenske som var blitt snakket og hadde også kunnet gjøre oss forståelige med norsk. Her hjalp det imidlertid svært lite med norsk. Rundt omkring oss blandet tyske, engelske, franske og polske gloser sig sammen til en eneste uforståelig suppe. Vi var for alvor i utlandet.

ferge

Det første vi måtte gjøre ombord var naturligvis å bese båten. Den var temmelig stor, og var den største færge jeg nogen gang har reist med. Båten seilet under svensk flagg og var svært flott innredet. Selv på 3dje klasse, som vi reiste med, var det usedvanlig komfortabelt. Færgen hadde en stor åpning akterut hvor tog og biler blev kjørt inn og forsvarlig fastsurret. Togene stod således tjoret i en slags tunnel i selve båten. Fra denne tunnelen førte det ganger op til de forskjellige klassers bekvemmeligheter. Vi reiste med nattfærge, og alle ombord var mer eller mindre trette, derfor kunde vi snuse omkring nesten overalt. Kontrollørene var for trette til å snakke til oss. Vi hadde sett nesten alt som var noe å se da vi hørte båten tute, og merket den lette ristingen som kjennetegnet at maskinen har begynt å arbeide. Vi styrtet op på dekket for å se Sverige forsvinne. Med store, kraftige lyskastere lette båten seg frem ut i gjennem det trange løpet, og snart blev lysene fra Trälleborg uklare for til slutt å forsvinne helt. Det var bare natt og sjø omkring oss. Vi blev stående en stund på dekket. Det blåste ganske stivt, og røken fra de to skorstenene blåste flatt langs havflaten. Snart begynte båten å hive sig i sjøen, og vi hørte hvorledes jernbanevognene ved hver overhaling rykket og drog i sine fortøininger. Det frisknet stadig på og båten rullet mer og mer. Nede hos vognene steg levenet til det reneste dommedagsleven. Snart fikk vi den første reale bølgeskvetten over oss. Da fortrakk vi til de indre gemakker. Her var det som ventelig var overfylt, og folk lå, satt og stod og sov i de utroligste stillinger. Vi fant oss nogen soveplasser under og oppe på et stort bord og sovnet snart blidelig inn, og blev kun vekket når en eller annen grønblek sjøsyk banet seg vei ut. Da vi hadde sovet et par timer, begynte det å bli urolig i forsamlingen og vi fostod at vi nærmet oss land. Mavene våre fortalte oss av vi var sultne og vi fikk oss en kopp sterk kaffe og litt mat, og trettheten var som blåst vekk, og humøret var helt på topp.

Passasjerene stimlet sammen ved rekken for å få det første glimt av Tyskland der vi i god fart nærmet oss land i sommernatten. En smal kystlinje steg frem fra disen. Det var Tyskland, Europas og verdens mest omtalte og omdiskuterte land, landet hvis gjester vi skulde være i en måneds tid. Det var et gammelt jødepar med båten. De var de første som stod ved rekken da vi nærmet oss land, og det var med tårer i øinene, gledestårer, at han så landet stige op over horisonten. Det var det landet som hadde fostret ham, landet som han hadde kjempet for med alt sitt mot under verdenskrigen, uten hensyn til at han selv ble invalid for livet, krigen hadde nemlig kostet ham hans ene arm. Men utakk er verdens lønn. Han var jøde av første klasse og Tyskland trengte ham ikke mer. Han var forjaget og skulde nu bare få lov til å dra på 14 dagers sommerferie i sitt elskede fedreland. Den første mottagelse han fikk var en kjempeplakat hvorpå det stod: «Juden sind hier unerwunscht!» Da snudde han sig og gikk stille vekk. Det var ikke fritt for at denne lille episoden jaget vekk litt av det gode humøret for en stund, men det var så meget å se på at snart var historien glemt.

De norske guttene er på plass i Tyskland, men reisen har så vidt begynt.

Nå håper jeg ikke Carlos og jeg har kjedet deg, og vil du være med videre, kan du stikke innom her neste søndag ettermiddag.

Fortsettelse følger!

ex

DEL 2

Når jeg skal presentere Carlos Forsbergs reisedagbok fra sommeren 1937, føler jeg en slags lojalitet. Alt i boken er jo ikke like spennende, og jeg er redd du kan komme til å kjede deg litt. På den annen side ville det være feil å stryke noe av bekvemmelighet. Det fortjener ikke historien, – og heller ikke han som skrev den.

I første del av reisedagboken leste vi at de fem Fredrikstad-guttene hadde ankommet Tyskland, så vidt. Og allerede før de satte sin fot på tysk jord, fikk de oppleve at en medpassasjer, en jøde, ikke ble ønsket velkommen til det tyske riket. Det er godt å lese Carlos’ kommentar til dette. Foreløpig er han ikke videre imponert av det tyske systemet.

I begynnelsen av reisen er Carlos mest sammen med Ansten Klev. Vi har spurt både familien og andre i kretsen rundt guttene, og det ser ikke ut til at han hadde noe særlig kontakt med de tre andre etter denne sommeren. Ansten skulle han imidlertid fortsette å treffe. Som familiefedre fikk de flere år senere sommerhus like ved hverandre, og de opprettholdt kontakten. I Brev fra skipslegen finner du et brev fra Ansten og hans kone. Hun lever fortsatt og bor her i Fredrikstad.

Ansten studerte senere medisin, og i november 1943 var han i den gruppen av 1200 studenter som ble arrestert av tyskerne på universitetet i Oslo. Han satt først på Stavern. Der satt han sammen med min svigerfar, men i motsetning til Thorvald, ble Ansten senere sendt til Tyskland og konsentrasjonsleir sammen med 600 andre studenter. Der satt han til krigens slutt. Det skulle han visst, Ansten, da han satte foten på tysk jord sommeren 1937, at han skulle komme tilbake fire år senere under ganske andre omstendigheter.

Ansten Klev døde i 2007.

ak

Da vi kom så nær land at vi kunde skjeldne enkelthetene, fikk vi visshet for de ord som sier at Tyskland er uniformenes land. Jeg for min del syntes at nesten alle mennesker bar uniformer. Og snakk om flotte uniformer. En mann som jeg trodde var general, viste sig å være bybud. På bryggen gikk en skildvakt av 6 politimenn med revolvere i beltet og «totenschlägere». Vi følte på oss at vi var kommet til en diktaturstat, og med det samme vi trådte i land var det som det la sig noget knugende over oss. Vi tenkte med oss selv at her kunde vi ikke si «Hitlerfaen» høit, ikke kunde rope «Rød front» uten å få ubehageligheter av det selv om vi bare spøkte. Men denne følelsen av noget knugende, som jeg sa fortok sig foresten siden. Det var især ved grensen hvor det blev holdt et skarpt øie med alle som kom og dro at vi merket det. Det var foresten på mer enn en måte at det føltes knugende å sette foten på tysk jord, for hadde det vært trengsel når vi skulde ombord i færgen så var det fem ganger værre nå. Det var ikke endskap på tråing på tær og spisse albuer i mellemgulvet. Men vi var jo 5 kraftige fyrer og laget snart vei i vellingen. Det gjaldt å kjempe sig gjennem en liten og trang dør inn til tolderen.
Tolderen var en rund fyr med en flott uniform og hvalrossbart. Han plasserte sine fleskete hender oppå tøiet i kufferten og la sine 100 og flere kilo på. Jeg tenkte med gru på stomatoltuben som lå uten kapsel i jakkelommen. Resultatet av tolderens gymnastiske øvelser så ut til å være tilfredsstillende, for ham i et hvert fall, for han smelte kufferten igjen med et grin idet han spurte: «Haben sie Hermetik dabei?» «Nein!» skyndte jeg mig å forsikre. «Schade!» sa han; han visste jeg var fra Norge.

Det var da jeg skulde kjøpe biletter at sprogvanskelighetene meldte sig for alvor. Jeg skulde ha en tur-returbilett til Mannheim, men kunde ikke få uttrykt mig på tysk. Jeg brukte et slags mellemting mellem tysk, engelsk, svensk og norsk. Jeg sa: «Ich vil sehr gern have a ticket till Mannheim.» Mannen så ut som et levende spørsmålstegn. «Hier ist nur Fahrkarten verkauf!» sa han. «Ja,» svarte jeg og satte op mitt intelligenteste smil. Så blev vi stående å se på hverandre på hver vår side av messinggitteret. I køen bak mig begynte en utålmodig mumling å spre sig. Jeg begynte å svette, men fikk ikke frem et ord. Uroen i køen tiltok. Da grep jeg i min fortvilelse fatt i gitteret som skilte oss og støtte eller rettere sagt hylte ut: Mannheim! Mannen for tilbake av forskrekkelse, men det gikk et forklarelsens smil over hans ansikt, og resultatet blev nedenstående billett.

Biletten blev puttet i innerlommen, og vi ilte sjanglende med en tung kuffert i hver hånd ut til toget for å skaffe oss en skikkelig plass. Den umaken kunde vi like godt ha spart oss; for det fantes ikke en skikkelig plass i hele toget. Vognene var eldgammel kuvogntype, skitne og fæle, skranglete og trekkfulle. Ute på perrongen gikk en ukuelig optimist og solgte «Schlafenkissen». Jeg så aldri han solgte noen. Det var nærmest latterlig å tenke på å sove i disse skrangelkassene.

Toget satte sig i gang, og vi blev for første gang utsatt for alle en tysk 3dje klasses pinsler. Det er synd å si at toget satte sig igang med et rykk; det satte sig i gang med et hopp på en 10 – 20 meter bortover skinnene, og så begynte det å gå uendelig langsomt. Det pep og skurret og skranglet så en fikk frysninger på ryggen. Lokomotivet arbeidet sig op i ekstase og langsomt men sikkert øket toget farten, og ulydene gav sig efter hvert som farten blev større. Til slutt var det bare skranglingen igjen. Da kom konduktøren, og det viste sig å være uhyre høitidelig med bilettene. Vi måtte skrive navnene våre på baksiden, og konduktøren satte blyantstreker og ordnet og grupperte.

Det varte ikke lenge før vi blev enige om at det var uutholdelig å sitte på disse pinebenkene og at de nok ikke var noget fremtidig opholdssted for oss, norske gutter med opdrift i kroppen. Det var 1ste klasses myke, polstrede seter som øvde sin tiltrekning på oss. 5 miutter efter satt vi på 1ste klasse med 3dje klasses biletter. Det gjorde forresten mindre for vi hadde betalt 20 Mrk for meget på biletten, det opdaget vi efterpå. Vi hadde glemt at man fikk nok 60% ved å reise 1000 km. Det var derfor med forholdsvis god samvittighet vi sovnet i plyschen. En times tid efter kom koduktøren, vi blev vekket og jaget. Barten sitret av forbitrelse og innestengt sinne. Einar utstøtte nogen norske kraftuttrykk og gikk. Konduktøren blev stående og måpe. Da vi imidlertid kom tilbake til våre gamle plasser, hadde Tysklands nydannede hær intatt dem med en overlegen mine. Det så minst ut som de innbildte sig å ha erobret Schleswig-Holstein eller sine gamle kolonier. Dette sa vi da også til dem; på norsk. Men plassene var og blev besetzt, og vi hadde ikke annet å gjøre enn å vende tilbake til 1ste klasse. Vi ordnet det slik at en mann holdt vakt mens de andre sov, for å varsle når konduktøren kom. Det gikk over all forventning bra. Vi sov c.a. 3 timer hver på den måten. At vi ikke gikk glipp av noget ved å sove; for nordtyskland er det kjedeligste som finns; uendelig meget kjedeligere enn til og med Skåne. Det er så flatt der at en kan se en stork på en mils avstand, og man kan tydelig se flere byer på en gang når man kjører over denne sletten. Det eneste som var noe å se på var veiene. For det første var de usedvanlig flotte og for det annet var det plantet trær på hver side av veien så de nærmest lignet uendelige lange alleer. Det virket nokså pussig, for det fantes ikke et tre ellers på sletten. Men alt i alt svært lite å se på. Da vi sov gikk tiden nokså fort, og det varte ikke så lenge før vi blev vekket av vakthavende ved ordet Berlin.

I Berlin skulde vi umsteigen. Vi måtte flytte over fra Stettiner Bahnhof til Anhalter Bahnhof og derfra ta toget videre til Mannheim. Mitt første intrykk av Berlin var uendelig trist. Jeg gløttet ut av vinduet og så inn i en grå bakgårdstilværelse. Store leiegårder på 8 -10 etasjer vendte sine baksider, kjemisk frie for sol og lys, mot oss, og vi kunde skue inn i skitne kjøkken. Berlin kunde ikke gitt oss en tristere mottagelse. Det var slik at en uvilkårlig måtte tenke: Er det slik det «fremragende tyske folk» lar store deler av sin befolkning bo. Det blev imidlertid for liten tid til filosofering, for snart var vi inne i selveste Berlin, og vi trådte ut av jernbanestasjonen ut i en storby i typisk morgenstemning. Vi kapret en av Berlins grønnhvite drosjer for å kjøre til Anhalter Bahnhof. Drosjen ormet sig frem mellem melkekjørere og postvogner, Storbymorgestemning består jo som bekjent av melkekjørere og postvogner. Det var for tidlig til å få noget annet intrykk av byen. Da vi kom til Anhalter Bahnhof satte vi inn kuffertene våre, for vi hadde en 3 – 4 timer i vente til toget gikk videre. Gøsta og Einar vilde her gå ut og se sig om litt, Ansten og jeg vilde spise og Lerke vilde ingenting.

Ansten og jeg vandret inn i restauranten på jernbanestationen. Her stod det på de forskjellige bord de forskjellige nasjoners flagg, og vi trimmet bort til det norske. Vi grep hver vår tyske avis og lot som vi leste. Der Ober kom og ramset op en hel haug på tysk. Vi så uforstående ut. Han gjentok ramsen. Jeg spurte Ansten: «Sa’n no?» «Ja,» sa Ansten. «Å,» sa jeg. Der Ober smilte som han forstod og rakte oss menyen. Jeg lukket øinene og satte fingeren midt mellem to retter. Ansten lukket øinene og traff. Der Ober forsvandt og kom tilbake ikke med tannpirkere, men med pølser og potetsalat. «Bier» sa vi da begge som en. Der Ober smilte forståelsesfullt, men spurte:»Helles oder dunkles?» «Ja!» svarte vi. Der Ober forsvant og kom tilbake med en av hver sort. Dette var godt – Tysk øl, tyske pølser, tysk potetsalat. Den ene porsjon pølser blev til to, den halve liter øl blev til en; og vi blev i godt humør. To minutter før toget skulde gå kom vi settende. Humøret var glimrende, plassene vi fikk nærmest det motsatte. Ansten og jeg kom så sent at vi ikke kunde få plass sammen med de andre, men måtte sette oss i en kupe for oss selv. Her var vi henvist til nogen kjedelige menneskers selskap i mange timer. De kjedelige bestod av nogen tyske jenter, grove med hårtull, som heldigvis stakk meget av fra våre deilige norske piker. Dessuten satt det et fjellvandrerpar i kupeen, en gammel mann med korte skinnbukser og hårete knær og hans viv i vindjakke og rumpesekk. Tilværelsen kunde ikke bli kjedeligere, og vi hadde ikke annet å gjøre enn med melankolske blikk å følge en flue som banet sig vei mellem hårene på det nyss omtalte kne. Dessuten talte vi nedsettende om våre medpassasjerer – på norsk.

Vi satt ikke ved noget vindu, så vi kunde ikke finde nogen som helst adspredelse i å kikke ut. Jeg gjorde det en enkelt gang, men fikk mig en skrekk i livet. Det jeg fikk se var nemlig to storker som dasket i vei – nordover. Jeg gransket samvittigheten. Den var forholdsvis ren, men jeg turte ikke se ut mer.

Utover dagen blev det forferdelig varmt. De trange kupeene var hermetiske, og eftersom vi alle svettet mer og mer, blev luften mer og mer ubeskrivelig. Efter hvert begynte vi også å føle reisetrettheten i kroppen, vi blev slappe i fisken, hodet verket og humøret sank ned på null. Var det en ting som ikke sank, så var det temperaturen. Den steg jevnt og sikkert. På en stasjon leste jeg av 37 grader C i skyggen. Ikke et vindpust, all ting stod stille og sitret av varme. Jeg var svett og skitten over hele kroppen. Jeg var lei av å sitte, for trett til å stå, og å ligge var umulig. Jeg trodde jeg skulde bli gal. Tankene var et eneste kaotisk tull. Da kom jeg til å kaste et blikk bort på Ansten. I en stilling á la «Grubleren» i Nasjonalgalleriet satt han og sov de uskyldiges søte søvn, mens toget slang umedlidende mellem en gammel, fet kone og en ungmø. Så varte det ikke lenge før jeg også sov.

Utpå eftermiddagen våknet jeg med en dundrende hodepine, og jeg fikk akkurat tid til å vaske mig å ta mig en kaffiopstiver før vi var fremme i Mannheim. Og så rullet toget inn på Hauptbahnhof i Mannheim, hovedstaden i Baden. Det må ha vært et forskrekkende syn for våre tyske venner å se oss komme. Selv stod de stramme i giv akt på stasjonen og skulde motta oss, og så kom vi feiende med hatten i nakken, kappen åpen som et frisk fritt pust fra det frieste land i verden, Norge. Tyskerne måpet, men de fikk da sanset sig til å rekke frem hånden til nevetak. For første gang hørte vi jernbeslåtte hæler klappe sammen til et innstudert ???

riv

Tyskerne presenterte sig, og på den måten fikk vi vite at det var Herbert Sody, Manfred Theillacken, Hans Gessner, Sattinger, Herbert Bingler som var møtt frem.

navn

Einar og Asbjørn skulde bo hos Sody, Ansten hos Sattinger og Gøsta og jeg hos Gessner. Gessner bodde ikke i selve Mannheim, men i en liten by 13 km borte. Byen het Schwetzingen og viste sig senere å være en meget koselig by. På stasjonen fikk vi tak i en bil, lempet kuffetene inn og bilen manøvrerte sig langsomt ut av fabrikkbyen, Mannheim sentrum ut på det flate «Rhein…??».

rheinebene

Vi fikk føle at det ikke var nødvendig å holde igjen på farten på disse rette flate veiene, og snart skimtet vi kjempeplakaten med Schwetzingens velkomsthilsen i det fjerne:

plakaten

«Schwetzingen die wehlberümte Spargelstadt, Schwetzingen hat den schønsten Schlifgasten Deutschlands» (?) lyste mot oss med store røde bokstaver. To minutter efter stanset vi opp foran vårt tyske hjem, Brückhäuserstrasse 3, Schwetzingen.hus

Det første vi måtte gjøre var naturligvis å hilse på familien. Jeg har bestandig satt lit til førsteinntrykket, dennegang var det godt. Jeg skulde ha eget værelse, mens Gøsta måtte ligge på en sofa i stuen. Det var egentlig fra først av meningen at bare jeg skulde bodd i Schwetzingen, men for at ikke jeg skulde kjede mig glugg i hjel blev det ordnet slik at Gøsta skulde bo hos oss. Derfor var det at Gøsta måtte ligge i stuen, mens jeg fikk mitt eget værelse hvor jeg kunde regjere og innrette mig. Jeg gikk straks igang med å foreta en omfattende toilett, barberte mig, og nyvasket og fin gikk jeg nedenunder for å hengi mig til bordets gleder Det var med bange anelser jeg kastet mine hungrige blikk utover alle de merkverdigheter bordet var dekket op med. Min moder hadde fortalt mig om alle de kriminelle retter vi kunde riskikere å få i Tyskland, så jeg bestemte å forsyne mig med måte. Der stod f. eks en bloddryppende kake. Den viste sig å være en slags postei av syltetøi og tynne fleskeskiver. Så var det blåbærkake. Det var almindelig butterdeig som var belagt med blåbær og derpå stekt. Den smakte ikke så værst. Også fikk vi melk, nei kaffi, nei ikke kaffe heller, men en ubestemmelig blanding av begge deler. Det var nogne pisslunkne, kvalme greier. Jeg gjorde rede for at jeg foretrakk å drikke melk og kaffe hver for sig, og det fikk jeg lov til siden. Men vår sult var stor, og alt dette underlige mixmax bød oss ikke noget særlig imot.

family

Ved bordet gikk samtalen ivrig på tysk. Vi fortalte om reisen og Norge og meget annet, og selv om våre tyske venner holdt på å få krampelatter av våre grammatiske feil så forstod de oss, og det var det viktigste.

Ankomstaftenen arrangerte Schwetzingen B.D.M. fakkeltog til ære for Gøsta og mig, det var en sesongsportsfest ??? i byen og i den anledning var det fakkeltog. Under faklenes blafrende skjær vandret Tysklands deiligste piker frem samlet under hakekorsfanen mens de sang sine nasjonalsanger. Toget tok sig vakkert ut i den bløte sommernatten, pikene likeledes i sine uniformer, hvite bluser og mørkeblå skjørt. Det var rart for oss kjølige nordboere å se tyskerne, unge som gamle, med tårer i øinene strekke hånden ut for å hilse sin fane og sin ungdom. Vi kunde ikke fått en mer karakteristisk mottagelse i Tyskland 1937 enn den vi fikk. Og ved å se inn i alle disse hundrede av ungpikeøine som hadde mistet meget av sin mykhet og istedet fått noget fanatisk stirrende ved sig, blev jeg angrepet av et filosofisk anfall. Var det riktig slik som her å forvandle ungdommen til en marsjerende ensrette masse? Vilde ikke denne påvirknig frata ungdommen noget av dens utvikling? Vilde den ikke alltid forbli en slik saueflokk som retter all lit til og legger alt ansvaret på en fører, uten evnen til selv å gjøre noget positivt? Tiden vil vise det.

Skjønt grepet av stundens alvor, må jeg innrømme at Gøsta og jeg gledet oss til å stifte bekjentskap med alle disse tyske blomster. Vi trodde dette kunde ordnes allerede samme aften, men «den gang ei», sa Tordenskjold. Så snart paraden var slutt, måtte pikene paradere til sine herberger og gå til køis, og efterpå gikk vakter i gatene for å påse at ingen fant på noget tøis. Det var aldri godt å vite hvad som kunde skje når det var så mange piker i byen. Da situajonen stod klart for oss, øvet sengene en meget stor tiltrekning på oss, og vi krøp i våre tyske loppekasser for første gang.

vater

Og her kan det passe å holde en pause. Carlos er på plass hos sin vertsfamilie, og han har opplevd og kommentert sin første parade. Jeg synes slutten her illustrerer hvor ung han er, bare atten år. På den ene siden gjør han seg noen kloke betraktninger over ensrettingen av den tyske ungdommen, samtidig gleder han seg til å komme nærmere innpå pikene, eller blomstene som han kaller dem. Jeg kan huske at min svigerfar også kalte unge, søte jenter for blomster. Det må ha vært en del av tidens sjargong.

Det skulle bli en hel bukett blomster etter hvert.

(Det er ord jeg ikke klarer å tyde her, – navn og setninger på tysk. For å få litt hjelp, har jeg satt inn bilder av det som var vanskeligst. Kan du hjelpe, blir jeg glad.)

Vi reiser videre neste søndag sånn i tretida.

Velkommen!

DEL 3

I første del av denne reisen lovte jeg å presentere hver og en av de fem guttene som reiste til Tyskland sommeren 1937. Carlos begynne vi å kjenne nå, – og Ansten Klev fikk noen ord sist søndag. I dag er det Gøsta Myhrvold som står for tur.

GM

Av en eller annen grunn har jeg blitt veldig interessert i denne fyren. Carlos forteller altså at det er Asbjørn Erle som er medlem av N.S. og den som opprinnelig var invitert til Tyskland av Hitler Jugend. Om Gøsta Myhrvolds politiske oppfatning sier han ikke et ord, og jeg gjør meg noen tanker om årsaken til det. Når vi leser reisedagboken, forstår vi at Gøsta og han tydeligvis er veldig gode venner, og Carlos setter ham helt tydelig høyt. Kan han ha ønsket å skjerme Gøsta og hans sympatier? Synes han det er flaut at Gøsta, en av hans beste kamerater, har valgt feil side? Er han så lei seg for at Gøsta er nazivennlig at han velger å glemme det? Det er ikke godt å si. En annen grunn, og kanskje den mest sannsynlige, kan selvfølgelig være at Gøsta Myhrvold ennå ikke hadde tonet flagg, – vi er bare i 1937. Guttene er unge, Gøsta bare 17 år, og det er fortsatt langt fram til krigen.

Det har ikke vært vanskelig å finne informasjon om Gøsta Myhrvold. Han er blant annet nevnt i Egil Ulateigs bok Veien mot undergangen. Den som har hjulpet meg mest er imidlertid den gamle frontkjemperen Bjørn Østring. Etter at jeg hadde ringt ham en fredagskveld, satte han seg ned og fant fram alt han hadde av informasjon. Uken etter fikk jeg en tykk konvolutt som fortalte den delen av Myhrvolds historie som hadde med krigen å gjøre. Jeg ser lite til den tyske Gründlichkeit i de tyske kildene. Her skrives navnet hans med og uten h om hverandre, – han blir født både 9. september og 8. august og er født både i 1918 og 19. Heldigvis er den slags informasjon lett å kontrollere.

Gøsta Myhrvold ble født i Fredrikstad 9. august 1919. Han het egentlig Gøsta Ragnar Myhrvold, og hans foreldre var Hildebrand og Betzy Myhrvold. De bodde på Byens Marker utenfor Gamlebyen, og Gøsta var enebarn. Hildebrand Myhrvold (13.10.1880.) var offiser i Gamlebyen. Ettersom jeg kan se, meldte Hildebrand seg til tjeneste for okkupasjonsmakten i 1941.

I de kildene jeg har fått av Bjørn Østring står det at Gøsta Myhrvold meldte seg til tjeneste zum norwegichen Heer i løpet av skoletiden, og han deltok i kampene mot tyskerne i april 1940. Senere var han i arbeidstjeneste, og i denne perioden tok han det standpunkt at han ville bekjempe kommunismen på nazistenes side. I 1942 meldte han seg som frivillig til den norske legion. I motsetning til Asbjørn Erle, finner vi ikke Gøsta Myhrvolds navn i Hjemmefrontens N.S.- register, – i hvert fall ikke den delen av det som jeg har fått tilgang til.

offiser1

Gøsta Myhrvold ble straks sendt til SS Junkerschule Tölz der han ble utdannet offiser. 1. mai 1943 ble han utnevnt til SS-Oberscharführer FA og 1. september til SS-Untersturmführer.

offiser2

I løpet av krigen fikk Gøsta Myhrvold Jernkorset av første klasse. Det betyr at han må ha utmerket seg minst to ganger. I stedet for å gjenfortelle det jeg har lest, lar jeg dere selv lese hva hans gode venn Untersturmführer Brynestad forteller. Det er noe med språket i denne teksten som levendegjør tidsånden og innstillingen til disse frontkjemperne, et veldig lite tiltalende språk sett med våre øyne.

medalljeskryt

Alt dette og mye mer står å lese i artikkelen Mann gegen Panzer – SS-Unterstürmführer Gøsta Myhrvold som sto i Der Freivillige 29. mai 2005. Der kan man lese alle detaljer om hans militære karriere, men jeg velger å hoppe fram til avslutningen.

akrk1

27. februar 1944 fikk Myhrvold en hodeskade ved Narva, og han ble lagt inn på sykehuset i Reval (Nå Tallinn i Estland). 9. mars angrep sovjetisk flyvåpen sykehuset, og i et forsøk på å redde en norsk frontsøster, ble han selv drept. Den norske frontsøsteren het Grete Gasmann. Hun giftet seg senere med en polakk og emigrerte til USA.

Gøsta Myhrvold ble begravet på æreskirkegården i Reval.

gravenetil g

Gøsta Myhrvold gikk middelskole og gymnas i Fredrikstad, og vi gjetter på at det var der han ble kjent med Carlos. Utover det Carlos forteller i sine reisebrev, vet jeg lite om Gøsta Myhrvolds ungdomstid. Det vi vet, er at han var forlovet da han døde. Det kan vi blant annet lese i nekrologen over ham. Hans forlovede het Joran (?) Kiær, – og det må da være noen der ute som kan fortelle hennes side av denne historien.

omgøsta1

Lokalhistorikeren Svein Skahjem fra Fredrikstad fortalte meg at han har møtt en dame som kjente Gøsta Myhrvold som ung. Jeg skulle gjerne ha snakket med henne. Jeg har blitt så nysgjerrig på denne karen. Hvordan var han? Hva tenkte han på? Det faktum at Carlos som tok et så tydelig standpunkt mot nazismen kunne framheve Gøsta som en god kamerat og en flott fyr, gjør at jeg gjerne skulle blitt nærmere kjent med ham.

Foreløpig får det ligge. I stedet tar vi turen til den lille byen Schwetzingen i Tyskland en stekhet søndag morgen i slutten av juni 1937.

Neste dag var det søndag og gudsjammerlig varmt. Frokosten viste sig til vår store glede og overraskelse å være temmelig norsk, men naturligvis savnet vi egg og bacon og melk. På grunn av fettmangelen så vi svært lite til disse produktene her nede. Fettmangelen i Tyskland er ingen nød. Enhver får det fett han trenger, men heller ikke mer. Men herom nærmere siden. Det var som sagt søndag og B.D.M.s Ringsportsfest skulde ha sin avslutning med en opvisning på sportsplassen i byen. Programmet for opvisningen står på foregående side.
sportsfest

Naturligvis måtte vi overvære denne opvisningen. Først skulde vi imidlertid høre på en kappsynging på slottsplassen. Det er noe av det merkeligste og mest komiske jeg har sett. Kjukke dundrer stod ved siden av små spjelinger og sang til de var rødviolette i ansiktet. Både Gøsta og jeg hadde vondt for å la være å le. Nu skal det sies at nogen av dem sang ganske pent; men det var også nogen som sang skjærende falskt. De fleste la mest an på takten. Under hele kappsyngingen var det en infernalsk hete. Temperaturen var 35 gr C i skyggen og luften ikke så meget som rørte sig. Gjennomvåte av svette overvar vi kåringen av seierherren i sangkonkurransen med Siegerschwung og gode greier etter olympisk mønster. Og så var det marsjering, marsjering, marsjering.

Kl 3 begynte den egentlige sportsfesten på byens stadion. Sammen med byens Hitlerjugend hadde vi slått oss ned i skyggen av nogen løvrike trær, og betraktet fra vårt svale tilholdssted de tyske blomster holde gymnastikk efter musikk. For første gang påhørte vi Horst-Wessel sangen med armen i været, og for første gang hørte vi Hitler-Jugend sangene sunget av taktfaste tyske røster. Skal jeg si min opriktige mening, og det er meningen med denne boken, så må jeg si at jeg blev ikke særlig imponert av de tyske pikenes gymnastiske prestasjoner. Turnforeningen i Fredrikstad er meget flinkere. Og det som interesserte mig mest var håndballkampene og stafettløpene. De var det i alle fall litt futt i.

På stadion var det også jeg blev kjent med Johanna Schwartz, en riktig svart, brunøyet skjønhet. Jeg hadde lagt merke til henne allerede under gymnastikken på grunn av at hun var så fin i kanten og smilte litt til henne og fikk et smil igjen. Da hun var ferdig med opvisningen kom hun helt overraskende bort til mig og tilbød mig te av feltflasken sin. «Gift?» spurte jeg med en dobbelt betydning. Hun ristet på hodet. Jeg drakk og sa takk, hun tok flasken ut av munnen på mig og drakk idet hun gav mig et blikk som fikk mig til å skjelve i knærne og få frysninger på ryggen. Bekjentskapet var i orden. Slik var de tyske pikene. Likte de en gutt fløy de efter ham like ivrig som gutter gjør her i Norge. Jeg likte de tyske pikene svært godt. Efter opvisningen gikk Johanna og jeg sammen hjem, men først kom Oberbürgermeisteren bort og ønsket mig velkommen og jeg steg ytterligere i hennes autoritetstilbedende aktelse Før vi nådde hennes haveport var vennskapet nesten blitt farlig. Vi hadde alt avtalt at hun skulde vise mig alt som var så se i Schwetzingen og mere til. Det var imidlertid ikke så ofte jeg fikk anledning til å se Johanna men nogen ganger var det da, og da var det «hyggelig». Hun gikk nemlig på skolen og det til og med i Mannheim. Jeg hadde spurt Johanna om vi ikke kunde møtes om kvelden, men hun hadde ikke anledning. Hun hadde lekser og B.D.M.-arbeide. Det var nok derfor bare rimelig at vi kom til å tilbringe kveldene innenfor hjemmets fire vegger! Vi spilte kort og diskuterte smørmangel og fireårsplan. Vi fikk høre om Hitlers store tanke om Tysklands selvhjelp på alle fronter og fikk den forklaring som vi savnet på smørmangelen. Smørmangelen er kun forbigående og et ledd i 4-årsplanen. I løpet av fire år skal Tyskland kunne skaffe sig selv alt det smør det trenger. Tidligere innførte nemlig Tyskland 60 – 70 % av alt smør nu må det klare sig med sine egne 30 % inntil de kan produsere alt selv. Smøret skal de skaffe sig ved å sette på stadig flere kuer, for for har de nok av.

Jeg hadde lagt merke til en stor haug med stomatoltuber og sølvpapir oppe på værelset mit. Nå fikk jeg forklaringen på den. Enhver tysker betraktet det som sin plikt å gjennemføre fireårsplanen til punkt og prikke. Derfor samlet de på sølvpapir, stomatoltuber, gamle aviser kort sagt alt som kunde tenkes å anvendes på nytt. Vi måtte innrømme at det var en storstilet plan som vi ikke hadde sett maken til hjemme; men tilføiet vi med et snev av stolthet, vi trenger det ikke heller. Vi hadde en ting å innvende mot denne planen, nemlig at Tyskland i løpet av disse 4-årene vilde tape meget av sin utenrikshandel på grunn av sin isolasjon, og det vilde bli vanskelig siden å erobre markedet tilbake igjen. Tyskerne svarte bare: Vi stoler på der Führer. Det han gjør er riktig!

Først mandag kan vi si at vårt ophold i Tyskland begynte for alvor. Alt hittil hadde vært bare mottagelse og spekulasjon i at førsteinntrykket skulde bli det varige. Først nu begynte det. Idag skulde våre tyske verter på skolen og det stod oss fritt for å gjøre hvad vi vilde. Vi visste at vi skulde opholde oss fjorten dager i Schwetzingen, men samtidig skulde vi benytte anledningen til å se alle severdighetene i denne del av Tyskland. Efter 14 dagers forløp skulde vi dra på fottur i Schwartzwald, og de siste 7 dagene skulde vi benytte til båtturer på Rhinen.

Den første dagen besluttet vi oss til å bese Schwetzingen. Det viste sig på tross av bare 10 000 innbyggere å være meget å se i Schwetzingen. Når vi gikk igjennem denne byen, en sydtysk blanding av nytt og gammelt, var det en ting som slo oss; nemlig det store antallet Bierstuber. Skulde vi ha undersøkt alle disse innvendig vilde det ikke ha vært lenge før veien slingret. Nu gjorde vi ikke det; men moret oss med et par av dem som så mest insmigrende ut. Alle tyske Bierstuben har navn på Zum et eller annet: eller en eller annen Hof. Vi lesket f. eks våre tørstende struper i Pfälzer Hof, Badener Hof, Zum Kurfürsten, Zum roten Ochsen u.s.w. Flere av disse var veldig koselige, med tønner som bord, stearinslys og øl frisch vom Fass. Herlige minner! For å illustrere mengden av slike Bierstuben kan jeg fortelle at i Schwetzingen (10 000) var det over 40 Bierstuben foruten de cafeer og restauranter som serverte øl. Allikevel så jeg bare to fulle under hele opholdet i Tyskland. Øvelse gjør i sannhet mester, for drakk gjorde de som nogen svamper.

Hver lørdag og søndag vandret familien ut i en Bierstube og satt og drakk øl. Store som små, unge som gamle bestilte sin halve liter «helles» oder «dunkles» og tilbragte en munter aften med sang, musikk og latter isammen. Dette var imidlertid noget vi fikk opleve senere. I dag var det ikke lørdag, men tvertimot mandag og attpåtil midt på dagen, så Bierstubene lå omtrent folketomme. Men vi kunde i alle fall allerede da skryte av at vi hadde sett en ekte tysk Bierstube.

slottet

Det var imidlertid meget annet å se på i Schwetzingen bl. a nogen gamle trange smug, med rennesten og griser midt i gaten. Men best av alt var Schlossgarten. Hver liten tysk by har har en eller annen bygning som innbyggerne kaller for Schloss, ofte er disse slott efter norsk mening slett ingen slott, men i Schwetzingen var det virkelig et praktfullt et. Slottet i Schwetzingen var omgitt av en enorm park som efter sigende skulde være den vakreste i Tyskland. Personlig tviler jeg ikke et øieblikk på dette. Den var uten tvil den vakreste park som tenkes kan. Billedene på pag 17 og 20 er tatt fra Schlossgarten; men gir allikevel ikke noget fyldestgjørende billede av parken. Den var så vakker at den kan ikke beskrives i billeder og ord, den må sees. Kommer jeg nogen gang senere på de kanter i mitt liv så er det første jeg skal se Schlossgarten i Schwetzingen. Parken bestod av en eneste deilig blanding av romantiske alleer, løvganger, grotter og idylliske små vann. Rundt omkring i parken var opført forskjellige bygninger såsom en tyrkisk moske, romersk vannledning o.s.v. og herlige skulpturer var også oppsatt forskjellige steder i parken.

bilett til hagen

Jeg glemmer aldri den natten Mathilde Scwharz, Johannas søster, viste mig Schlossgarten. Riktignok hadde jeg sett den før, men å bli vist omkring av en kjent fra byen var en oplevelse på mere enn en måte. Det var nesten umulig å ikke bli forelsket for en natt. Men dette er en historie fom hører til et annet kapittel, nemlig Sommernächter im Schlossgarten.

hagen

Da vi gikk hjemover fra Schlossgarten bemerket jeg et høit rundt tårn, og jeg studerte på hvad i allverden det skulde være godt for. Senere fikk jeg vite at det var et såkaldt Wasserturm. I alle byene på Rheinebene finnes det et slikt Wasserturm. Det er nødvendig for å få trykk på vannet. Disse tårnene er ofte svært pene, særlig var Wasserturm in Mannheim svært pent og flott utstyrt med parkanlegg rundt o.s.v.

Jeg vil ikke dele op boken slik at jeg skriver et kapittel for hver dag tilbragt i Tyskland; men skrive alt om Schwetzingen under ett, undtagen Volskfesten og Sommernachtsfesten som blir egne kapitler.

Om eftermiddagene reiste vi ut til Rhinen og badet eller vi gikk til Schwetzingen svømmebad. Det hendte forresten også ofte at Gøsta og jeg syklet ut til Rhinen om formiddagen, men det var ikke så livlig der ute da. Vi oplevet meget morsomt der ute ved Rhinen, og vi var ofte derute sammen med Schwartz-pikene og Irmgard. Vi tok mange fotografier og var omsvermet av pikene.

vademendnavan

Det var morsomt å bade her ved Rhinen. Langs elvebredden gikk en sti, og på den spaserte vi i bare badedraktene 1 km’s vei opover elven. Derefter lot vi oss drive med strømmen nedover. Det gikk i fykende fart og var liddelig moro. Det hendte at en av de store stimbåtene kom, med en 5 -n6 lektere efter sig. Da var det å huke sig fast i en lekter og komme ombord og sitte på et stykke opover. Disse stimbåtene var noget nytt for oss nordmenn. Det var svære hjulbåter, flate og rare med høie skorstener. De var øiensynlig kraftige, for de slepte en 5 – 6 søkklastede lektere efter sig. Vi la også merke til at alle båter som gikk på Rhinen hadde nummer, til og med kajakker. Det var forresten mange som var på kajakktur. De passet på å få henge på med stimbåtene opover, og så lot de sig drive nedover igjen. En yderst behagelig måte å dra på tur på.

bøse

Det eneste som ikke var fullt så hyggelig her ute ved den berømte elv, var all kleggen. De satt på oss som klegger med det samme vi kom op av vannet, og gav sig ikke før vi fikk smurt oss inn med solbadolje. Det kunde de nemlig ikke fordra. Å røke hjalp også ganske bra, men det var egentlig forbudt. Det vil si: Det var forbudt å røke i skogen eller i dens umiddelbare nærhet. Og Rhinen var efter tyskernes mening berørt av denne bestemmelse; men vi blåste i denslags hysteri og røkte ivei. Det blev ingen som helst brann av det, likeså sikkert som det snart vilde bli brann hvis tyskerne fikk tillatelse til å røke. Tyskerne er nødt til å bli regjert av en eller annen form for diktatur. De trenger en mann som sier at det og det skal dere gjøre, det skal dere ikke gjøre. Slik har de hatt det, og følgen av det er blitt at slik må de ha det. Jeg nevner et eksempel: Så å si overalt i Tyskland er det forbudt å tende op bål i skauen. En dag kom vi til et sted hvor det var tillatt. Følgen blev at tyskerne tendte op et så digert bål at det var et under at ikke hele skauen blev svidd av. Det var ikke for ingenting at jeg den første natten jeg sov i Tyskland drømte at jeg var dømt til fengsel i et rum tapetsert med plakater hvorpå det var trykt: «Nicht gestattet».

uskarpt

Vi måtte sykle en 5 – 6 km for å komme ut til Rhinen, og det blev ofte litt vel meget i varmen. Det var derfor heldig for os at det lå et svømmebad i Schwetzingen. Dit fortrak vi når det var alt for varmt eller vi var altfor late. Badet var langt fra å være imponerende, og innbyggerne undskyldte sig da også med at det var avsatt byggefond til et nytt. Ikke desto mindre var badet meget brukelig, og vannet var slett ikke verst.

badebilett

Om aftenene av og til var vi borte på idrettsplassen og trenet; men det mistet vi fort lysten på. Treningsforholdene var nemlig nærmest slette. Gresset grodde kraftig midt i løpebanen og dusj fantes slett ikke. Det var forresten ikke nødvendig med nogen dusj for tyskerne trenet ikke så de blev svette engang. De diltet rundt og lot som de støtte kule. Ikke en trenet i sprint som er grunnlaget for alt. Men så blev resultatet at jeg slog dem i alle øvelser. Jeg fikk lov til å starte utenfor konkurranse i klubbmesterskapet på 100 m. Da la jeg mig staks i teten og «spaserte» ved siden av første mann inntil det gjenstod 15 m. Da strakk jeg litt på bena og vant med 5 meter. Jeg er sikker på at jeg kunde vunnet med 10. Tiden blev dårlig, 12,0 sek. Allikevel klarer Tyskland å stille et respektabelt landslag på benene. Grunnen til dette opdaget jeg også dernede. Rikssportsstyret sender nemlig en mann rundt i hele Tyskland for å opdage begavelser, og det er klart at i et folk på 70 millioner må det finnes over 200 begavelser. Disse begavelsene blir samlet i statens treningsleir og har intet annet å tenke på enn å trene på sin bestemte gren. Da er det rimelig at man kan stille flere enn et habilt landslag på benene. Men er det snakk om bredde i idretten så bør tyskerne helst ti stille hvad så enn Aftenposten skriver.

Så fikk han sagt det også, den unge mannen på 18 år, som selv skulle ha Aftenposten som sin arbeidsgiver nesten hele sitt liv. Jeg skulle forresten gjerne visst hva det var Aftenposten skrev om tysk idrett den gang i 1937, men det har jeg ikke tatt meg tid til å finne ut – ennå.

Det er morsomt å lese dette siste Carlos skriver. Han gjør noen observasjoner av forholdet mellom breddeidrett og eliteidrett, – og i samme vendingen får han presentert seg selv som representant for den sterke, sunne nordmannen – han som løper fra alle tyskere på flatmark. Nå skal det sies, at om han kan høres litt skrytete ut, så var han veldig god i idrett.

Mye av det Carlos kommenterer av tyske forhold, blir skrevet med en ironisk snert. Det kan virke som om han hadde bestemt seg på forhånd, – Carlos Forsberg skulle neimen ikke la seg forføre av noe som helst på denne turen. Han kommenterer også mye av det han ser med en litt nedlatende distanse, og sammenlignet med Norge faller det meste i Tyskland gjennom i hans øyne, – til og med jentene skal det vise seg, etter nærmere ettertanke.

Fortsettelse følger neste søndag, – henger du med?

DEL 4

Wenn jemand eine reise tut, dann kann er was erzhählen. Og noen er flinkere til å fortelle enn andre. Jeg kjenner at jeg får lyst til å få med meg Thv og reise i Carlos fotspor. Det måtte være utrolig morsomt å ta med adresser og bilder for å se om det gjør det samme sterke inntrykket på oss i dag som det gjorde på onkel Carlos i 1937. Ved hjelp av google map har vi allerede konstatert at huset i Schwetzingen der han bodde hos familien Sody sommeren 1937, – det huset står der ennå, – og de fleste av severdighetene han nevner er også på plass. Vi får se, – kanskje en gang.

I dag er det Einar Berg som skal presenteres, men det blir dessverre ikke en skikkelig historie, lik den jeg presenterte av Gøsta Myhrvold sist søndag. Kanskje skal jeg heller skrive heldigvis enn dessverre. Så vidt jeg vet holdt Einar seg på den rette siden, – så fikk han trolig et lettere og lengre liv enn Gøsta. Det eneste jeg vet om Einar Berg er at han kom fra Onsøy, og at hans far var lærer. Da jeg ringte Rigmor Brynhildsen, kunne hun fortelle en historie om ham. Hun husket ham som en veldig vilter krabat. Under krigen ble det visstnok fortalt at han og en kamerat hadde stjålet en ku på Huseby gård i Onsøy – men det er også alt jeg vet om ham, – og det er ikke en gang sikkert det er sant.

eb

I dag blir det store kontraster. Her gir Carlos seg de store, romantiske følelsene i vold, – og senere beskriver han nøkternt et besøk på en tysk fabrikk.

Jeg gir Carlos ordet:

I en så liten by som Schwetzingen var det naturligvis lett å bli kjent, og det var ikke gått mange dagene før vi kjente den som vår egen bukselomme, og med respekt å melde før vi begynte å kjede oss. Det var da heller ikke meningen at vi skulde gå og tørke bort i Schwetzingen. – Det første vi reiste til var Eberbach, en liten, gammel by 40 – 50 km opover i Neckartal. Vi reiste med bil ut fra Schwetzingen på flotte kjøreveier, i en elegant bro over autostradaen Adolf Hitler Strasse og for første gang gjennem den vidunderlige by Heidelberg. Så slynget veien sig op igjennem den vakre Neckartal. Bratte skråninger på hver side, dekket av nål- og løvtrær. På toppen av skråningene lå det hist og her gamle ridderborger. Nogen av dem var bebodd privat, nogen tjente som ungdomsherberger, og atter andre stod der kun som minnner fra en fjern og stor fortid. Over oss svevet rovfugler stille og sorte og hadde det ikke vært for at toget duret forbi i det samme kunde en ha følt sig hensatt til den dunkle, mystiske og romantiske middelalder. En og annen sigøinervogn virket også til å bevare stemningen. Her hadde de store riddere kjempet og levd, hatt sine turneringer og fester, med skjønne kvinner og frisk vin fra de fruktbare skråningene. Her hadde de beilet, seiret og lidt nederlag, her hadde troubaduren sunget sine kjærlighetssanger akkompagnert av suset fra elven og klirret i rustningene. Her hadde menneskene elsket som bare riddere kunde det. – Det var visserligen en deilig tid, men et tilbakelagt stadium. Og jeg blev revet tilbake til nutiden av rustningenes klirr. Det var imidlertid en litt annen form for rustning. Min tyske vert ropte nemlig: Wehrmacht! og holdt på å ta av sig hatten av bare ærbødighet. Det var en stor militær bil malt i beskyttelsesfarver som føk forbi. Jeg smilte, og det smilet likte han visst ikke, for han spurte om jeg var kommunist. Jeg forsikret dyrt og hellig at jeg ikke var, men gjorde ham opmerksom på at vi nettop hadde kjørt forbi en ny krig. Han svarte ikke.
Eberbach var en merkelig by. Den lå ved Neckar der hvor denne berømte elv gjør en av sine svinger. Dette var jo i og for sig ikke merkelig. Det var den underlige blanding av gammelt og nytt som virket så pussig. Denne blanding av vakkert og stygt, rent og skittent, gammel ridderstil og funkis virket veldig charmerenede. På den ene side av elven lå den gamle bydel, med trange gater, så trange at bilen nesten skrubbet skjermene mot husveggene. Her og der forkyndte et sirlig utformet skilt at her lå en ekte Bierstube. Over en elegant betongbro svinget vi over i den annen del av byen. Denne var nærmest å betrakte som et villakvarter av elegante funkisvillaer.

badek

Et stykke borte forkyndte en veiviser hvor Eberbach Luft- und Sonnenbad lå. Det var egentlig dit vi hadde tenkt oss. På porten sto et opslag: In diesem Bade treffen Sie keine Juden. Tyskerne smilte fornøiet og tenkte ganske sikkert: det var da hyggelig. Personlig tenkte jeg at tyskerne vel var like svarte på bena som jødene, så det kunde bli det samme for mig hvem jeg badet sammen med. La mig med en gang si at badet var meget flott. Det bestod av en funkis hovedbygning hvor det var avkledningsbåser med restaurant. På taket var det og restaurant med musikk. Selve badet var gravet oppe på land, og vannet var helt klart og rent. Bunnen og sidene var belagt med lyseblå fliser slik at vannet hadde en meget innbydende farve. Ellers var alt holdt i funkis og hvitt-lyseblått. Rundt bassenget var en gressmatte med alle slags gymnastikk apparater, og bortenfor gressmatten lå et par tennisbaner og en fotballplass. Dessuten lå badet ualmindelig vakkert til med utsikt over hele den gamle bydel. Den gamle byen lå ved foten av en bratt skråning og på toppen ruvet en gammel ridderborg. Det er lett å si at det var meget vakkert, men det var faktisk mer enn hvad man i almindelighet legger i dette uttrykk.

Mest gledelig overrasket blev jeg imidlertid over pikene her i Eberbach. Ikke nok med at de var vakre i ansiktet, men de hadde også en kropp som man skal lete lenge efter. Pikene i Eberbach var uten tvil de deiligste vi så i hele Tyskland. I grunnen så var de tyske pikene ikke så lite av en skuffelse, desto bedre var det jo at vi fikk se disse i Eberbach. Det var imidlertid så sørgelig med det at da vi endelig var blitt kjendt med hver vår smellvakre, og det begynte å se lovende ut så måtte vi reise hjem. Jeg bandet over at jeg ikke var på sykkeltur så kunde jeg blitt der i nogen dager. Men da vi satt hjemme ved middagsbordet hadde ergrelsen gitt sig. Det var heldigvis nok jenter i verden.

page

En annen dag gikk turen til Speyer, die alte Kaiserstadt am Rhein. Vi drog fra Mannheim tildlig en morgen med en stimbåt i strålende vær. Båten arbeidet sig tungt frem mot strømmen, men selv om det gikk langsomt skal en ikke klage over at det var kjedelig ombord. Det var ikke landskapet som var skyld i dette, det var nærmest flatt og kjedelig, men livet ombord. Hver eneste passasjer så ut til å være i besiddelse av et glimrende humør, de var med andre ord alle sammen i form og da var det ikke underlig at det kunde bli livat ombord. Under øldrikking, skråling og sang arbeidet vi oss opover forbi småbyer like op til Speyer.

domen

Speyer er en by med historiske minner og en vakker dom. I denne domen ligger seks av Tysklands keisere fra middelalderen begravet. Den er kjempestor. Vi var oppe i et av de midterste tårnene. Bare dit var det 350 trappetrin. Selvfølgelig var vi også nede i gravhvelvingen. Det var temmelig nifst som man kan se av billedene. Det sto plasert et lite alter med et brennende stearinlys som eneste belysning. Da vi gikk under søilene gav det gjenklang langt inn i gravene. Langt borte fra hørte vi en prest som messet med en uhyggelig monoton stemme. Det var ikke fritt for at jeg frøs litt på ryggen da jeg gikk gjennem den lave tunge porten som førte inn til en krypt så trang at vi bare kunde gå en og en og hvor kistene stod på begge sider. Her lå de gamle keisere og sov den evige søvn. Den ene var kanskje gått rett i helvete, den annen var kanskje blitt salig. Men her lå begges jordiske restet og luktet lik for flere tusen turister og kroner om året. I kirken fantes også et ganske smukt utvalg av gamle keiserlige og prestelige skjorter og klædebon.

sikt2

Det må sies at kirken var et kunstnerisk mesterverk og monumentalt byggverk. Et kulturhistorisk minne for det tyske folk. Hvad har ikke dette byggverk sett av godt og ondt gjennem tidene, hvor meget maktsyke, ærgjerrighet, sorg og lykke har den ikke vært vidne til. Hvor mange hykleriske prester har ikke preket under dens tak; bygget i 1030 som den er, 937 år gammel. Og der vil den stå å bli 1000, 2000 år gammel, kanskje forandre maske; men aldri røbe noen av sine utallige hemligheter. Domkirken er bygget i enkel romansk stil med tre langskib, tverrskib, to kupler og fire tårn av keiser Konrad ll fullendt under Henrik lV (død 1106).

kirke2

Det indre av domen var rikt smykket, såvidt jeg husker i marmor og gull. Domen var omgitt av en gammel park med flere severdigheter bl. a en rest av den gamle bymur. Utsikten fra kuplene er en sak for sig. Jeg håper at billede så nogenlunde kan forklare denne.

sikt

Vi hadde forresten en morsom oplevelse oppe i klokketårnet. Herbert Bingler var en vilter krabat som fant det meget interessant og øve sig i klatring i stativet som de kjempestore klokker hang i. Plutselig mens han hang der oppe, begynte klokkene og ringe. Og de ringte og ringte. Det var et helt klokkespill som var satt igang. Slagene fra de svære klokkene gikk oss gjennem marg og ben og truet med å slå trommehinnene våre i filler. Men gjennem hele klokkespillet hørtes Herbert Sody’s rasende stemme som skjelte Bingler huden full.

bor2

Stakkars Herbert Bingler han måtte velge mellem opholdet blandt de kjempestore klokkene og den rasende Sody. Han valgte å gi sig Sody ivold, og resultatet blev en saftig lusing og efter tysk mønster kunde han ikke ta igjen, men motta juling av kameraten uten å kny. Da Sody således hadde gitt sine følelser luft var det at det morsomste av alt sammen kom. Det var den alltid tørvittige Einar Berg som bemerket: Es ist 12 Uhr.

Mannheim var den by som vi besøkte oftest og som vi derfor efter Schwetzingen kom til å kjenne best. Det var bare rimelig eftersom den lå så i nærheten og inneholdt våre kjære norske kamerater og dessuten var hovedstaden i Baden. Det sentrale midtpunkt i Mannheim var Wasserturm. Det var også alle mannheimeres stolthet. Utfra dette Wasserturm gikk byens eneste hovedgate Planken. Byen var ypperlig regulert og gatene hadde efter amerikansk mønster navn efter alfabetet f.eks. A6, B7, o.s.v.kun i ytterkanten av byen hadde gatene almindelige navn. Byen har c.a. 300 tusen innbyggere, ): litt større enn Oslo, men virket ikke på langt nær så storbyaktig. Dog hadde vi mange morsomme oplevelser i Mannheim, både lærerike og festlige.

Eftersom Mannheim var en fabrikkby slumpet det sig slik at vi fikk se etpar fabrikker, nemlig Sunlicht og Lang. I Mannheim lå også hovedkontoret for Hitler-Jugend Bann171 (?), Tysklands største, og vi fikk en glimrende anledning til å studere tysk organisasjon og hvordan tysk ungdom opdrages.

kartet

På kartet på denne side betyr krysset ved E7 at Ansten bodde der. Einar og Asbjørn bodde i krysset ved Hafenstrasse. Den første gangen vi var i Mannheim, var vi der for å bese byen. Vi kom fra Hauptbahnhof, utenfor var en stor plass som glimret med nogen store hotell. Vi vandret opover Kaiser-ring til Wasserturm. Det var et meget smukt sådant og alle mannheimeres stolthet. Rundt om var anlagt et meget stilig parkanlegg, med mange springvann og fontener. Den største av disse er hver søndag illuminert slik at vannet antar alle mulige farver og frembyr da et herlig skue. Mannheim er ellers en industriby og nokså skitten. Den virker også kjedelig i lengden med sine snorrette gater. Nogen virkelig vakre bygninger kan jeg ikke si jeg så, det måtte da være slottet. Det var innrettet som museum. Fra Wasserturm går byens ene hovedgate mellem O og P, D og E, og langs A1, B1, C1, o.s.v. går den annen.

freikarte

Mannheim er rik på parker, og i disse gikk det livlig for sig under Volksfestene. Særlig oplevde vi meget rart i Friedrichsgarten. Her var det almindelig skikk og bruk når kvelden kom å sitte å klemme sin flamme på en av de mange benker. Det var en oplevelse å sitte der med sitt hjertes utkårede mens vuggende tangorytmer fløt sakte gjennem luften og en mild, berusende, rheinluftning hvisket selsomme ting i trærnes løvrike kroner. Og piken du elsket hvisket ennå selsommere ting.

Et par glir inn mellem stammene og forsvinner i mørket, i dette deilige, myke mørket, inn i stillheten. Ingen skal forstyrre deres unge kjærlighet. De gamle trærne skjønner dette og skjuler dem under sine grener. Det eneste jeg så i dette fløielsmørke, var et par øine som var skjønne fordi de var forelsket. Har jeg nogensinde vært lykkelig da var jeg det i disse timene da alt i mig bruste av kjærlighet og livsglede.

Gikk en i parken om dagen, fortalte benker og trestammer sin tydelige historie om lykkelig og ulykkelig kjærlighet, og det var ikke fritt for at de barnepleiende nonner, som da ferdedes i parken, leste disse innriss med en brennende lengsel i blodet, som fikk dem til å rødme av skam når de kom til å tenke på hvilken «syndig» tanke de hadde hatt.

skogen

Vi var naturligvis et glimrende evne for avisene, og det stod litt om oss hver dag. Dette hadde tilfølge at vi blev tilsendt innbydelser og fribiletter til mange ting. Vi var således en dag i Nationaltheater og så operetten «Gasparone», en dag var vi i Ufa-palasset og så Anne-Marie. Teateret i Mannheim er særlig berømt for at det hadde førsteopførelsen av Schiller’s die Räuber. Schiller bodde nemlig en tid i Mannheim. En statue av ham står foran teateret. Ellers synes jeg ikke teateret var særlig pent, og det lå svært uheldig til. Operetten som vi så var morsom. En ting som jeg la merket til i forbindelse med theater var at skoleungdommen i Tyskland hadde svært mange skoleteaterforestillinger. Stykket vi så i Ufa, var ikke rart. En helt igjennem slett film.

kinoen

Så mye som vi var på farten var det naturlig at vi måtte ta trikken endel. Jeg la spesielt merke til at på trikkene og stoppestedene var opsatt egne papirkurver til å kaste bilettene. 4-årsplan intet skal gå tapt.

102

Mannheim ligger mellem Neckar og Rhein, og det går broer over begge elver. Det er bybegbyggelse også på den annen side av disse elver, men denne hører ikke med til Mannheim. Ved Neckar heter byen Neckar-Stadt, og på den annen side av Rhein heter byen Ludwigshafen. Disse byer består nesten bare av fabrikker og kullstøv. Vi blev innbudt til å se en par – tre fabrikker. Den første fabrikk vi så, var Sunlicht. Denne fabrikk lå inne nærmere Schwetzingen ved Rheinau.

light

Allerede flere hundre meter fra fabrikken kjente vi den skarpe lukten av såpe. Fabrikken var tipp-tipp moderne, og vakmesteren trykket på en knapp og snakket inn i et rør så kom ingeniøren som skulde lede oss rundt. Vi vandret så igjennem fabrikken og så alt fra lagerhus med syrer og fett til kassene med ferdig såpe. Såpen blev kokt i kjempemessige beholdere, og jeg var glad jeg ikke var oppe i den boblende mørjen. Jeg skal si det var varmt inni disse kokerummene. Langs vegger og tak gikk glohete rør med kokende fettstoff, og det oste og dampet fett så det la sig belag på gulv og vegger. Vi gled i fett. Vi så rummet hvor såpen skulde størkne. Her luktet det såpe så det sved i øine og nese. Det var en kriminell lukt, som Gøsta sa. Til enhver slik fabrikk hører natuligvis et laboratorium. Dette fikk vi også lov til å se. Det var tipp-topp moderne. Ved hvert sitt bord satt kjemikerne og arbeidet med sine reagensglass og reaksjoner. Endel læregutter tasset rundt på filten, fullstendig lydløst. Det var ikke en lyd som brøt stillheten her inne. Av og til bare et lite klir fra et glass, et lite smell fra en gassflamme. Men så kom vi og lagde et lite avbrekk i arbeidsroen. De så et lite øieblikk op fra sitt arbeide, så arbeidet de uforstyrrelig videre. Nysgjerrig gloende folk var de vant til. Her i kjemi-laboratoriet var på en måte kjernen i bedriften. Her blev all den såpe som fabrikken produserte undersøkt. Her blev det bragt på det rene om de forskjellige såpeslag inneholdt de rette kvanta av de forskjelllige substanser. Fra laboratoriet blev vi ført ned i bedriftens flotte spisesal. Her blev vi traktert med kaffe og wiener-brød, og fikk utdelt et minne et såpestykke hver og en Sparbüchse. Ingeniøren holdt derefter en liten anslående tale, og efterpå stillet vi ham nogen spørsmål. Vi snakket om arbeidernes lønninger og mange andre ting, og vi kom til det at rent økonomisk har arbeiderne i Tyskland det like godt som de norske, men hvad frihet anbelager … Riktigheten av ingeniørens uttalelser fikk vi senere da vi fikk lov til å gå rundt å snakke med arbeiderne. Det fikk jeg også nærmere sanne siden både i Schwetzingen og på de andre fabrikkene vi var.

Og flere fabrikkbesøk skulle det bli, – men de får vente til neste søndag.

DEL 5

Den siste av guttene i reisefølget er ham jeg har valgt å kalle Asbjørn Erle. Som medlem i NS var det ham som var invitert til Tyskland av Hitler Jugend. Det er ikke mye jeg vet om ham, og det er grunnen til at jeg har valgt å anonymisere ham. Det eneste jeg har funnet ut er at han står i arkivene over NS-medlemmer, – og det gjør også hans foreldre. Hans far var visstnok ordfører en periode, – i Onsøy, tror jeg. Hvis noen skulle kjenne igjen den atten år gamle gutten på bildet fra 1937, tar jeg gjerne imot informasjon. Jeg lurer jo på hvordan det gikk med ham.

aerle

I dag skal det også bli store kontraster i reisebrevet. Dette er den delen jeg fryder meg mest over. Carlos har sine klare meninger om Hitler Jugend og tyskernes oppdragelse av nye generasjoner, og han uttrykker det med snerten ironi. Men han lar seg også imponere over flotte fabrikker og nybyggervirksomhet. Vi skal først til fabrikken Lanz, og jeg anbefaler dere å klikke på lenken. Jeg lot meg nesten friste til å legge inn noen ekstra bilder av gamle traktorer anno 1937, men lot det være. Dette er Carlos tekst, ikke min.

Også denne gangen skal vi møte mengder av søte piker, forelskelse og svulstig romantikk, – og jammen skal ikke gutten rekke å bli moralsk forarget også. Jeg smiler for meg selv, og tenker at han kanskje hadde sin mor, Elsa Forsberg, i tankene når han kommer med sine små moralske forsikringer om at han alltid hadde god samvittighet. Da som nå måtte man alltid ha flere mottakere i hodet når man skulle skrive sine memoarer.

Er du klar? Da hopper vi rett inn i et nytt bedriftsbesøk:

En annen fabrikk vi var på, var Lanz. Det var en bedrift for framstilling av alle slags landbruksredskaper og maskiner. Bedriften var kjempestor og beskjeftiget 8000 mann. Vi måtte bruke en hel dag for å se på denne herligheten. Først blev vi ledet inn i et slags utstillingslokale hvor vi blev presentert for et eksemplar av hvert av fabrikkens produkter. Dessuten blev det rent videnskapelig foregitt oss at alt hvad fabrikken brukte av rå-varer var prima – prima.
Den mest interessante avdeling var smien hvor de forskjellige maskindeler o.s.v. blev smidd. Det var en egen stor bygning hvor dette foregikk. Det var ingen smie i almindelig forstand. I kjempemessige beholdere med brennende kull blev jernet opvarmet til det blev hvitglødende. Fra denne ovnen blev det så bragt ut på form-maskinen. Form-maskinen bestod i det vesentligste av en form som ved å falle ned fra stor høide presset det glødende jern i den form det skulde ha. I det øieblikk formen traff jernet stod gnistregnen høit til værs, og det var ikke bra for klærne å komme for nær disse apparatene. Det er unødvendig å fortelle at det var varmt her inne. Arbeiderne arbeidet i bare buksen. For at de skulde klare å holde ut varmen, var det anledning til å få leskedrikker. Seltersvognen kjørte rundt, og hver arbeider hadde lov til å ta et visst antall flasker pr dag. Det som overskred dette antall blev naturligvis trukket i lønningen. Det skulde også være unødvendig å si at det var mye bråk her. Det var et helvedes spetakkel som man sier. Elektriske biler suste avgårde med glødende jern, elektriske hammere slo det de kunde, langs taket kjørte veldige kraner avgårde med store maskiner, ofte hele treskeverk. Var det bråk her, så var det imidlertid ingenting mot det rum hvor de ferdige maskiner blev prøvekjørt. Her stod en 20 – 30 traktorer og duret, en 10 – 12 treskeverk og ellers allehånde maskiner.

Man kan tenkte sig hvilket leven disse frembragte. Det er klart at på en slik stor fabrikk kan en komme bort i mange rare mennesker. Vi traff blandt annet et par som hadde vært i Norge. De var begge svært begeistret. Den ene hadde vært med på en KDF fart, den andre hadde hvert på studiereise. Som avslutning blev det holdt en liten tale for oss, og vi fikk utdelt hver vår fine kniv. Dagen efter stod det i alle Mannheim-avisene at die Norweger hadde besett Lanz, og de hadde vært meget imponert.

Det var den direkte årsak til at Stächel sendte oss en innbydelse til å se Soda & Anilin. Stächel var ingeniør i dette fima og gift med en norsk dame. Det viste sig senere at det var vanskelig å få se fabrikken, men så blev vi i steden invitert hjem til Stächel’s, og vi hadde en hyggelig aftermiddag der. Vi fikk skikkelig norsk kaffe, og det skal jeg si smakte bra. Under samtalens løp viste det sig at fru Stächel og jeg hadde felles kjente. Hun hadde nemlig truffet farmor. Fru Stächel hadde en niese på besøk, ganske søt, Jeg planla å invitere henne på Volksfest; men det kom andre i veien. Det var lidderlig moro å høre norske dame-stemmer igjen. Det var som deilig musikk. Alle var enige om at det var en hyggelig stund hos Stächel.

Av alt det andre vi så, var det særlig morsomt å besøke en modellfly-klubb. Vi så hvordan gutta filte og limte og hvordan resultatene blev smekre fly. Lederen sa at dette var grunnlaget å finne til alle de store opfinnelser på flyvingens område. Meget sandt i det. Mens jeg snakker om flyvning, ligger det nær å nevne Mannheims flyveplass. Den var nemlig flott, og det eneste sted i Mannheim som hadde internasjonalt – og storbypreg. På restauranten her ute, som forresten var en av de beste i Mannheim med et godt orkester, samledes utlendinger av alle nasjonaliteter mens de ventet på ruteflyenes avgang. Vi var ute for å ta oss en flyvetur en dag, men det viste sig at det ikke lot sig gjøre. Ansten og Einar fløi senere en gang.

En annen ting vi så, var de såkalte Siedellungen. Det er hele villabyer hvor arbeiderne får hver sin lille villa med have for en billig penge og på rimelige avbetalingsvilkår. Vi dro i en sightseeing-buss, og turen tok flere timer, men så så vi også adskillig. Jeg må si jeg blev imponert, og jeg sendte uvilkårlig forholdene hjemme i Norge en tanke. Disse Siedellungen er noe vi kan misunne tyskerne. Men allikevel, vi har det bedre her hjemme. Friheten framfor alt. Den norske arbeider vil ikke bytte.

ørn

Eftersom vi jo var på besøk hos Hitler-Jugend, kom vi naturligvis nøie inn i denne organisasjonen. Vi fikk lov til å gå fritt omkring i organisasjonshuset og studere alt sammen. Det var noe som ikke var forundt enhver. De resultater jeg kom til var at jeg var glad jeg ikke var H.J. Det var nok meget som var vel og bra, men dette militære, denne kommandotonen som gjennemsyret hele organisasjonen likte jeg ikke. Tenk bare å gå der å bli befalt av sine egne kamerater. Dessuten var det en slik mengde sjalusi og misunnelse så en skal lete lenge for å finne maken, og en sleking uten like. Toppen av tvang og diktatur nådde H-J gjennem den såkalte Streifendienst. Det var et snikende korps som lusket omkring og snuste efter om noen av medlemmene viste sig å mene noe annet enn der Führer, eller sa noe om hakekorsflagget, eller andre «grove» forbrydelser. Hadde en gjort sig skyldig i noe slikt en gang blev han satt på en svarteliste; gjentok det sig, var han ferdig i H.J., og da kunde han like godt si takk og adjø. Alle muligheter blev stengt for ham. Det er unødvendig å si at disse sakene gjorde at ikke alle var like begeistret for H.J. som førerne. De som ikke var idealister måtte være medlem i H.J. Det het sig imidlertid at det var frivillig.

streifend

B.D.M. er en avdeling av H.J. for piker. Vi blev innbudt til en sportsopvisning der og satt på en hederstribune sammen med høihetene. Det var stas. Opvisningen var god, men omtrent den samme som vi hadde sett i Schwetzingen. Denne var imidlertid litt flottere med trumpetfanfarer og flott innmarsj. Pikene gymnastiserte under full musikk og i takt med musikken, de fleste i alle fall, men hvad smidighets-gymnastikk angår så ser vi det mye bedre her hjemme. Stadionen som det hele foregikk på vær særlig flott, og jeg klødde i bena efter å få springe på den gode løpebanen. Vi blev kjent med nogen B.D.M. her, og vi avtalte å møte dem siden i Waldpark, men da vi to ganger kom forsent til våre stevnemøter, var pikene der ikke den tredje. Og glade tror jeg både de og vi bør være.

Waldpark er som navnet sier en skogpark. Det vil si en park hvor alt får lov til å gro fritt. I denne parken var det små stier og spaserveier som egnet sig ypperlig til skal vi si elske, og blev da også flittig benyttet i dette øiemed. Waldpark ligger utenfor byen i syd, og aller sydligst i Waldpark ligger Strandbad.

badet

Dette er et flott bad som vist på de to fotografier. Her ute var vi og badet noen ganger. Det var et enestående badeliv her ute, og badelivet hadde dessuten et innslag av noe jeg ikke hadde sett på slike steder før. Rundt omkring på gressplenene lå forelskede og forlovede og klinte. Denslags foregikk forøvrig svært åpenlyst nede i Tyskland. På restauranter og cafeer, i trikker og tog var det således ingen sjeldenhet å se piker og gutter sitte på hverandres fang og ni-kysse. Ellers tror jeg det var udmerket jaktterreng for G.H., B.D.S. og S.W. der ute. Folk som kom dit ut hadde gjerne penger, og Waldparken med sine grotter, benker og lune mosebakker lå like ved. I alle fall blev vi «overfalt» av enhver som vi selv kvalifiserte til S.W., men som jeg senere har kommet til ikke kunne være annet enn G.H. I sine stramtsittende, våvede badedrakter lå de og prøvde å friste oss på alle mulige måter. Vi, som ikke hadde mange pengene med oss, kunde gjerne innlate oss på et lite eventyr. Men vi gikk aldri over streken. Vi slapp å snyte dem for penger.

badesti

I utkanten av Waldpark lå også et nyanlagt Jugendherberge. Det var liddelig flott og vel så bra som flere nye hotell.

storside

Ofte holder H.J. om søndagene Morgenfeier. Vi fikk anledning til å overvære en særlig stor sådan. Vi satt på noen av de første benkene sammen med storhetene og blev knipset. Forestillingen begynte med at en 40 – 50 trummer lagde et forferdelig bråk samtidig med at et ditto antall trumpetister blåste skingrende fanfarer. Så var det blodig sang og blodige taler, riktig til å sette humøret op en søndags mrogen. Vi fikk høre ord for dagen av der Führer. De står efter tyskernes mening fullt på høide med bibelens ord. Morgenens clou var talen Obergebietsführer Friedhelm Kemper holdt. Da blev det heiling og jubel.

navnet

Vi nordmenn stod uforstående til dette vanvittige skuespill. Frisk ungdom som jublet sig inn i en krig. Det må være et eller annet galt fatt med dem. De er blitt for inntørket, for ensrettet, for upersonlige. Ingen av de meninger de kommer med er suget av deres eget bryst. Alt er slagord og citater. De er opdratt i tanken: Tyskland og tyskerne er alle andre overlegen på alle områder: Deutchland, Deutchland über alles! Desto smerteligere for dem å lide så mange nederlag. Det var en sann fryd å peise dem i idrett.

Efter forestillingen var det avmarsj, og den avmarsjen synes jeg var den flotteste av alt sammen. En ting kan nemlig tyskerne og det er å marsjere.

plakat

Vi måtte naturligvis også ofte ta initiativet selv for å se noget. Således var vi en dag oppe i et stort (glemt ord, trolig tårn) hvor vi gjennem et periskop kunde se Mannheim på et stort bord. En av de bygninger vi kunde få stillet tydeligst inn i periskopet var jesuitkirken, og den så så interessant ut at vi besluttet å ofre noen timer på den. Når vi kom inn i kirken stod det på hver side en stor vannbeholder med vann. Det var vievann. Katolikkene dyppet fingrene sine i det. Kirken var meget stor, og det var veldig høit under taket. Langs veggene var små utbygninger, lik skilderhus, hvorpå det stod forskjellige navn. Inni disse satt prestene under gudstjenesten. Det var merkelig å se folk komme inn fra gaten og legge sig på kne å be. Det var noe vi ikke var vant til hjemmefra. Det kunde være en rik forretningsmann som skulde være på kontoret, eller en gatefeier som skulde bort å feie. Her lå de side om side og bad. Rart var det; men vakkert.

Utallige var naturligvis de kroer o.s.v. vi besøkte i Mannheim. Av dem skal jeg bare nevne kroen i kjelleren på Automaten. Her var det morsomme inskripsjoner på veggene, som f.eks:

Es blühet nie vergebens, ein Blümlein auf der Flur, so nütz die Zeit des
Lebens, denn einmal lebt man nur. Der Wein erfreut des Menschen Herz,
drum gab uns Gott den Wein, auf lasst bei Redesaft und Scherz, uns
unseres Daseins freun. Gesegnet sei der Gerstensaf, so er gebraut mit
Meisterschaft. Bei Bier und Wein ist gut zu sein.

citat

En kveld vi kom ned her satt en del høierestående H.-J.-karer dernede, og vi blev naturigvis invitert bort til deres bord. Dampende på cigarer og med hvert sitt ølkrus satt spissene her og drøftet H-J problemer. Det blev servert mye politisk ølsnakk her nede, men vi skjønte med en gang at det var gamle tomter som blev betrått. Ingen sa noget som han ikke visste der Führer eller nogen lignende hadde sagt tidligere. Det var på en måte en slags gjeng som holdt til der nede, og hver ny som ankom til de forskjellige gjenger blev mottat med begeistrede utrop og spørsmål. En stol blev karret frem. Den ankomne fikk satt sig, og så var han liksom ett med selskapet. Et øieblikk var han alles midtpunkt, centrum for alles opmerksomhet, i neste øieblikk var han optatt av alle de andre. Denne formen for kneipe-liv var noe nytt. Det var noe mere sundt humør over det vi før hadde sett. Der hadde det vært impulsiv livsglede som hadde gitt sig utslag i fest. Her var det noget annet. Stemningen var noget hul. Her var det snarere livslede som hadde bevirket øldrikkingen. Det ensformige H-J livet? En karakteristikk på alt sammen fikk vi igrunnen best da vi skulde gå. En av gjengen reiste sig idet han sa: Jeg tror jeg tar følge med dere ut. En blir så tung i hodet av alt øllet og røken. Dessuten er det på tide å stikke bort i 19 Avenue å se efter en halvblods. De er bedre enn ingenting. En av bordkammeratene hørte dette og ropte: Husk at jeg skal ha Lillo i kveld, – Jeg aner heldigvis ikke hvem som fikk Lillo. Kanskje en annen hadde vært ennu tidligere ute.

Nei, da var Sommernachtfesten i Schwetzingen av langt friskere art. Helt fra morgenen av festdagen var det likesom en helt annen stemning i byen. Folk smilte og lo og tross de 37 gradene i skyggen vandret de trøstig i vei i solsteken. Ellers pleide man å snike sig langs husveggene bortover for i alle fall å ha tærne i skyggen. Men i dag gav man polen i alle ting. Det var som alle hensyn alle tanker måtte vike for noe som opfylte alles sinn. Jeg som ikke skjønte noget av all denne ståheien, gikk bort og spurte en mann was los war. Og i det et stort glis bredte sig over hans fete ansikt svarte han: Sommernachtsfest. Jeg syntes formelig det kom uttrykt i de fete foldene som sannsynligvis var ansiktet hans. Det var klart at jeg måtte på denne festen.

rust

Klokken var c.a. 8 da vi i kveldsmørket vandret gjennem slottsporten og ut i Schlossgarten. Her møtte oss et vidunderlig syn. Langs alle gressplener og i trærne var plassert farvede lykter. Inne i løvtunnelene og i grottene var sørget for ultra-romantisk belysning, og alle de forskjellige bygninger inni parken var belyst på en måte som ikke kan beskriver. Det hele var som en drøm, et eventyr som må sees for å kunne fattes. Vi fant snart frem til moskeen. Den skulde på en måte være ungdommens tilholdssted. Først var det en variete, hvor flere kunstnere optrådte. Scenen var bygget midt inni tempelgården og innunder søilegangen var bordene plasert. Vi hadde blitt kjent med nogen tyske piker og fikk erobret et bord. Da varieteen var ferdig, kom plutselig et flott orkester frem i smokings, et lite podium blev bygget ved enden av scenen og så var det hele forandret til et dansegulv. En lyskaster kastet sin strålebunt utover orkesteret. Det blinket i blanke instrumenter og lyste hvitt i skjortebrystene. Dirigenten hevet taktstokken, og så fant den første smektende melodi veien op mellem de runde kuplene og døde langsom bort mellem kjempemessige kastanjeblader. Lyset på dansegulvet skiftet langsomt over i dunkel-rød nyanse, og så var det umulig å la være å bli forelsket. Vi var forelsket både hun og jeg, det tør jeg påstå.

Jeg foreslo for de andre å gå en tur. De aksepterte. Lyktene var begynt å slukne bortimellem trærne, og desto flere lykter som slukket desto tettere gikk vi. Heldigvis får en vel nesten si, var det nogen lykter som overlevde natten. Mens vi gikk der, fikk vi også syn for at det ikke bare var ungdommen som kunde feste. Gamlingene var for størstedelen samlet i en av slottsfløiene hvor en stort hornorkester spilte Rhinmelodier. Her var det et leven uten like. De fleste sang med og schunkelte, flere hundre i rekke. Opblåste og røde i ansiktet hevet de sine skumtoppede ølkrus: «Prosit!!» I en annen del av parken foredrog et gitar- og trekkspill-orkester sentimentale Volkslieden. Vår forelskelse som hadde kjølnet litt i øldunsten, kom dobbelt farlig igjen.

Hvordan det var og ikke var (var) vi på en eller annen måte kommet bort fra de andre. De måtte visst være forelsket de også.

Slik som forelskede flest, søkte vi hen til øde veier og ensomme stier. Vi vandret i løvtunneller, satt i små grotter og templer hvor alt likesom bare var forelskelse. – Tenk jeg skjønner ikke at jeg lever. – I en krok i et gammeldags rart tårn (visstnok fra romertiden) fant vi tilslutt en benk hvor vi blev sittende. Gjennem natten nådde en og annen sped tone oss gjennem et skår i den tykke stenveggen. Av og til knaset det forsiktig under langsomme skritt. Det var andre som var Amors bytte. – Den kulørte lykt i taket blev stadig svakere, så blaffet den et par ganger og døde ut. Heldigvis husker jeg ikke mer, men god samvittighet kan vi begge ha. Dagen efter forstod jeg ingenting av det hele. Amor hadde hatt så meget å gjøre at han ikke hadde truffet oss ordentlig. Vi var bare blitt lettere såret, og såret grodde fort igjen.

Det når de store, svulstige høyder dette her, – men jammen kan han visualisere. Jeg ser det for meg alt sammen: lyktene, løvtunnellene og de store kastanjetrærne. Dit må jeg komme en gang.

Jeg har hele veien forsøkt å lenke til både fabrikker og steder som Carlos nevner i reisedagboken sin. Som regel går det veldig bra å finne informasjon. Når alt er ferdig, setter jeg meg ned og klikker på det jeg har lenket til, og det er overraskende mye som fortsatt står der den dag i dag. Denne gangen var det ekstra morsomt å se at bygningen på Carlos bilde fra Mannheim Strandbad. fortsatt figurerer på badets nettside. Så er det ikke så lenge siden 1937 likevel.

Men det er altså ikke alt jeg finner. Denne gangen hadde jeg flere bomskudd, og jeg fant verken restauranten under Automaten med alle sitatene på veggene eller fabrikken Soda und Anilin som ble drevet av ingeniøren Stäckel, – han som var gift med en norsk dame.

Det er tydeligvis en ganske blyg ung mann som skriver her. Når han skal beskrive de prostituerte i Waldpark våger han ikke bruke ordet, men tyr i stedet til noen kryptiske forkortelser. Er dette noe internt mellom guttene, eller kan noen hjelpe meg med hva G.H., B.D.S. eller S.W. betyr?

Jeg venter i spenning, og det bør du gjøre også. Neste uke skal vi til Heidelberg, men du må vente til søndag.

DEL 6

Noe kan tyde på at Carlos begynner å bli litt lei av skriveprosjektet sitt. Han slurver mer med rettskriving og tegnsetting. Her og der glemmer han et ord eller to, men jeg gjetter og skriver det jeg tror det skal være inn i en parentes. Kanskje han begynte å lengte litt hjem? Guttene har vært i Tyskland ganske lenge.

I denne delen er det ingen politiske betraktninger, bare ungdommelige skildringer av spennende, ukjente miljøer og mennesker, – særlig jenter. Det må ha vært ganske overveldende for en attenåring å oppleve alt dette på egen hånd. Det er morsomt hvordan han akker seg over turismen. Den begynner etter han mening å ta overhånd. Han skulle bare visst hvordan det skulle bli!

Sammen med Carlos hiver vi oss på toget til Heidelberg.

Heidelberg var en by som vi også besøkte ofte. Schwetzingen lå jo mellem Mannheim og Heidelberg og sogar nærmere Heidelberg, og det var derfor bare rimelig at vi var der ofte.
heidelkart

Heidelberg er jo først og fremst kjent for å være gammel studentby, men også for sitt gamle slott som er så rikt på historiske minner. Det er alltid mange utlendinger i Heidelberg nu om stunden, og det har satt sitt preg på byen. Det er vokset op luksushoteller og bilparker som på enkelte steder ødelegger hele bybilledet. Souvenirboder er også et onde som følger med turisttrafikken. Det er en fordel å være utlending i en by som Heidelberg, og det er at en blir lagt så lite merke til. I andre byer hendte det at folk stoppet på gaten for å se på oss. Det er hermed ikke sagt at Heidelberg ikke er besøket verdt. Tvertimot har byen mye å vise en utlending. Og kommer en på de riktige steder i byen, kan en ennu treffe på det gamle «livet» som Heidelberg er så kjent for.

slottet

Kommer en f.eks. ned i de mindre kneipene i byen, de som ligger litt unna all trafikken, kan en opleve netter en sent vil glemme. De mest kjente gamle kroene er for en del «amerikanisert» og lik større restauranter i andre byer, og oversvømmes i turistsesongen av snikende «fiskere». En utlending kan nok opleve mange pikante eventyr i disse omgivelser. Som regel begynner eventyret på en bar og ender via restauranter og kroer og kanskje også slottets mange krinkelkroker på hotellværelse. Den neste dag er utlendingen blitt et eventyr rikere, men desto fattigere på gods. Oplevelsene nede i kneipene er derfor langt morsommere. Her treffes som i gamle dager ungguttene og jentene og tilbringer netter i sammen i sang, dans og kjærlighet. Også her ender eventyret kanskje i hennes «budoir» eller slottshavens mange lysthus. Den neste dag våkner man rik på lykke, glede og minner.

slott

Det er sjelden å se utlendinger her nede, heldigvis. Kommer turistene blir snart charmen tatt bort. Da går alt over til bare å dreie sig om penger. Slik det nu er dreier alt sig om bare

    å leve

.

Inn gjennem den lave døren går veien. Et gammelt meget innsnirklet skilt hadde forkynt oss at vi stod utenfor Zum Storchen. Latter, sang og prat skyllet imot oss idet vi fikk døren op, og det varte ikke lenge før vi var grepet med av denne livsglade stemningen herinne. Langs et par tre store bord satt en hel del ungdommer tett i tett. Tobakksrøken lå tett under det lave taket og det var så vidt den svake lampen i taket formådde å kaste et lite rødlig skjær over de muntre ansiktene. Borte ved en svær disk i den ene enden av rummet stod den tykke, smilende verten og skjenket literkrusene fulle med øl «frisch von Tapf». Hadde man drukket ut, var det bare å ta kruset å gå bort til disken, slenge 25 Pfg til verten, så tok han og åpnet ølkranen eller himmelens sluser som Gøsta kalte (det), og den den gylne, skummende drikk fylte kruset til randen. Så tok verten en glødende metallstang og stakk ned i kruset, skummet vellet sig op hang utover kruskantene krittende hvitt. Nu var øllet ferdig til å drikkes. Ved et av de store tjukke trebordene blev det gjort plass til oss også. Vi fikk trengt oss ned med hvert vårt store ølkrus. Det var en gutt i 20 årene som førte ordet. Han hadde et trekkspill og en av kameratene hans akkompagnerte på en gitar. Forøvrig sang alle med i de gamle kjente sangene. «Alte Heidelberg, du schöne», «In Heidelberg hab’ ich mein Hertz verloren» og flere andre. Ut over natten eftersom øllet døset sinnene litt, blev musikken og stemningen mere sentimental. Forelskede, slørede øine møttes i dype blikk. «Hier ist zu viel Rauch.» «Ja»

tinstadter

Arm i arm gikk vi ut. Langsomt spaserte vi gjennem de trange gatene. Husene sov bak sine nedrullede jalusier. En gyllen måne hang på den dypblå sommerhimmelen og badet det sagnomsuste gamle slott i sitt eventyrlys. Under et eldgammelt tre med merker i stammen efter et utall av tidligere besøk endte eventyret, mens vinden og natten hvisket i dets løvkrone: «Schöne Liebe! ….S-c-h-ö-n-e–L-i-e-b-e-

gruppe

Den gamle kirkeklokken slog fem trette, rustne slag da (de) gikk hjemover alene. Idet jeg passerte et åpent hotellvindu, hørte jeg freset av en seltersflaske som blev åpnet, kort som plasket i bordet og eder fra en som gikk tre beter. Kontrastene møtes i den gamle by.

garden

Lille Schwetzingen viste sig også snart å være en glad liten by. Allerede Sommernachtsfesten hadde borget for det. N.S.D.A.P. (National-Sosialistisches Deutsches Arbeider-Partei) holdt Volksfest i byen, og det var en fest som i mangt og meget lignet Sommernachtsfesten. Den bragte imidlertid med sig mere folkelige fornøielser som karusell, husker og skytebane osv. Vi skjøt og husket og danset over tilje, og livet var verdt å leve.

rund

En kveld besluttet vi oss til å gå tidlig hjem å legge oss. Vi nådde nesten hjem, men da vi kom forbi Schwartz, stod Schwartz-pikene utenfor og spurte om vi hadde lyst til å bli med inn. Naturligvis hadde vi det. Det blev hilsing på moren o.s.v. Hun gikk og la sig, vi danset efter radioen, og all ting var fryd og gammen. Stemningen begynte å bli seig. I de mørkeste krokene blev det vekslet ømme kyss og sagt mange underlige ting. To ganger ringte moren på oss, – uten nytte. Klokken to kom vi hjem. Klokken 1/2 9 stod vi opp igjen for å reise til Mannheim. Det var ikke fritt for at vi var trette

En annen gang var vi på Volkstumsabend i «Haus der Freue». Det blev et beveget møte med talekor og folkedanser, og til slutt avslutning med dans på torvet. Talekoret virket komisk på mig. Det bestod av en 20-30 menn og ditto kvinner som hørtes ut til å være veldig sinte på hverandre.

bilett

Ellers benyttet vi tiden på beste måte. Enhver kjenner jo til de enestående autostradene i Tyskland. De er et av Hitlers storverk, og det var naturligvis umulig å la være å stifte bekjentskap med dem. Mellem Heidelberg og Mannheim var det vi kjørte. For å kunne gi et inntrykk av autostradaene hitsetter jeg et billede hentet fra en avis.

avis

Med svære busser jaget vi avstand i 120 km pr time. På de flotte (?) merket vi nesten ikke denne farten engang. Vi bare så busker og akrer fare forbi som grønne og gule streker. Autostradaene er lagt i en så rett som mulig linje. Som et kuriosum kan nevnes at på autrostradaen mellem Darmstadt og Frankfurt a.M har Rosenmeyer og Cassacciolo oppnådd hastigheter på over 400 km per time. Riktignok døde Bernt Rosengren av det, da han blev tatt av en vindkule i c.a. 430 km’s fart; men veien blev jo like rett for det.

buss

Forøvrig drev vi i ledige stunder bare med å kose oss og i det hele tatt dovne oss. Og så snakket vi om fotturen i Schwartzwald, Utstyrt med ekte tysk «Affer» og H.J. utstyr, jumpet vi på toget i Schwetzingen og begav oss ivei i retning mot Karlsruhe og Baden-Baden. Vi var fortrolig med de usle togvognenen fra før, så de formådde ikke å sette nogen demper på humøret. Med på turen var samtlige nordmenn, tyskerne Herbert Sody, Manfred Theilacker og Alfred Müller samt svensken Nils. Jeg husker dessverre ikke hvad han heter for noe mer, men alt annet om Nils husker jeg, for han utviklet sig efterhvert til å bli vår mascott.

biletten

Nils var eneste barn, god og rund og med opadstrebende nesetipp og i besiddelse av en meget godt utviklet humoristisk sans. Allerede på toget skapte han liv i norske-kolonien ved sine uttalelser om medpassasjerene på svenska. Tyskerne var ikke riktig med på notene, men lo de også – for høflighets skyld. I Karlsruhe måtte vi umsteigen og fikk så vidt anledning til å ta en rundtur i byen og se det viktigste. Men snart gikk det videre mot Baden-Baden. I Baden-Oos steg vi ut og trimmet i vei mot selve byen.

Baden-Baden var en imponerende by. Alt som het storfinans i Tyskland har sitt møtested her. Langs en idyllisk bekk som flyter gjennem byen ligger det ene flotte hotell og privathus efter det annet. Om kvelden var de strålende oplyst. Damer og herrer i elegante toiletter gled konverserende forbi på de flombelyste altaner og av og til nådde smektende musikk (oss). Det var som et gløtt inn i en fremmed verden som i alle fall er besnærende på overfalten. Efter en slik gløtt var det som knærne i buksene blev dobbelt store, hullene likeledes og Nils ellers falske plystring, blev rent ut sagt irriterende. Men da jeg senere fant mig en lun krok oppe i høiet i den loven vi sov i, tenkte jeg, mens et høistrå frekt kilte mig i nesen, at jeg var glad jeg var der jeg var. Så nøs jeg – og sovnet.

Det var to ting som Baden-Baden særlig er berømt for. Det er spillebanken og kildevannet. Begge deler fikk vi anledning til å titte nærmere på. Naturligvis tok vi ikke aktiv del i spillingen; men vi fikk da sett litt på det livet som utspiller sig omkring en slik spillebule. En strålende oplyst inngangsport forkynner hvor spillebulen er å finne. Denne porten fører inn til et parkanlegg med musikkpaviljong og fontener. Inngangen blir nøie overvåket av to håndfaste karer i uniform. Folk blir sett an før de slipper inn. Faste gjester ): gjester som bor der slipper gratis inn. Andre som bor på hotellene må betale 75 Pfg. Fremragende orkestre spiller deilig musikk. Da har de håndfaste nok å gjøre med å kassere inn 75 Pfenninger. Om kvelden når høisesongen på Casinoet nærmer sig, er det myldrende liv man kan omtrent si at det eneste sprog som ikke blir talt i Casinoet da det er tysk. Det surrer i alle verdens tungemål. Foran inngangen seiler den ene luksusbilen op efter den annen. Den ene eksotiske skjønnhet efter den annen kommer anstigende. Øinene og juvelene gnistrer omkapp. Det er ikke godt å si hvad som er farligst for svake sjeler. Det knitrer i silke og henger en bedøvende duft av flotte parfymer igjen i kjølvannet. Et almindelig mannfolk kommer aldri helt upåvirket fra et slikt møte. Det blir å tenke: Kun en eneste, en eneste natt med dig og så loddrett i do. Men så har vi noen mere ualmindelige mannfolk. I byens flotte leiebiler eller sine private luksusbiler arriverer (de). Flossen på snei, blomst i knapphullet og hvitt silketørkle rundt halsen. Sigaretten dingler nonchalant i munnviken. Idet de passerer gjennem porten slenger de et sølvstykke til en av de håndfaste og er vekk. På jakt etter den skjønne? Eller er det penger? Eller kanskje begge delene?

Selv om det livet som utspant sig omkring spillebulen var aldri så interessant og morsomt å studere, så hadde ikke vi mere enn et par timer å spander på det. Vi skulde videre og måtte se noget mere av det Baden-Baden hadde å by på. Naturligvis skulde vi vært et par dager i Baden-Baden og det var her jeg for alvor fattet den beslutning at skulde jeg dra på tur en annen gang så skulde jeg sørge for at jeg ikke blev avhengig av andre enn mig selv.

neckar

Og den koklusjonen støtter jeg. Det kan være et mas å reise på ferie sammen med mange andre. Sett i bakspeilet vet vi at disse guttene var veldig forskjellige, og det var nok en utfordring å være sammen så lenge. Det skulle ikke gå knirkefritt i fortsetningen heller.

Carlos og hans reisefølge er på vei til Schwartswald for å gå den varslede fotturen, men først skal de utforske «den merkelige byen Baden-Baden».

Vi blir med dem videre neste søndag, – gjør vi ikke?

DEL 7
Onkel Carlos har heldigvis en pen og lettlest håndskrift, og det har for det meste gått greit å lese det han skriver. Noen steder har et ark blitt ødelagt og skriften har forsvunnet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg har valgt å være tro mot skrivemåten hans, også der det er klart at han skriver feil etter gjeldende rettskriving. Som regel kan man se at det handler om høyt skrivetempo, for det er mye tekst som skal skrives. Det eneste som skaper litt problemer med lesbarheten er manglende bruk av tegn, – men vi legger godviljen til, så går det bra. Det er viktig at dette er en tro kopi av reisedagboken hans.

skade

Bildene har jeg valgt å fotografere i stedet for å scanne dem. Kvaliteten blir omtrent den samme. Selv er jeg mest glad i de bildene som viser guttene. Det er moro å se hvordan de så ut, ansiktsuttrykkene og hva de kledde seg i. Legg merke til bildet der Carlos står med snadda i munnen og lener seg på en vandrestav. Den staven mener jeg at familien fortsatt har. Jeg kjenner den igjen på alle de små souvenirskjoldene som er festet på den, og jeg kan huske at jeg satt og kikket på den en gang vi var i juleselskap hos tante Signe og onkel Carlos i Bydalen.

Den første delen av reisen til Tyskland skulle de fem guttene fra Fredrikstad bo hos tyske vertsfamilier. Denne delen nærmer seg nå slutten, og en fottur i Schwartzwald står for døren. Denne turen skal bli mer utfordrende for vennskapet enn noen hadde kunne forestille seg. Det er unge Erle som står for problemene, og det er også en grunn til at jeg har valgt å anonymisere ham.

Men først er det de trange gatene i Baden-Baden som skal utforskes. Vi hiver oss uti det:

sidenhel


Mens vi vandret rundt i denne eiendommelige byen Baden-Baden støtte vi plutselig på et vakkert byggverk som bar innskriften Trinkhalle. Sandelig morsomt påfunn tenkte jeg. Her har sannsynligvis hotellene slått sig sammen for å bygge en hall hvor gjestene fra de forskjellige hotellene kan treffe sammen om en cocktail. Men så viste det sig senere at det bare var helbredende vann som blev drukket. Vi gikk ut fra at våre punger ikke vilde tåle påkjenningen av å gå inn der.
trinkhalle

Istedet ruslet vi avsted i retning bortover mot slottene. De ligger oppe på en knaus i byen, og rundt denne knausen ligger en tett gammel bebyggelse. Gatene er så trange at trikkene snitter husveggene i gatehjørnene. Bare for moro skyld vandret vi inn gjennem en av de trangeste gatene. Det er den smaleste gaten jeg har gått i i hele mitt liv. Den var såpass bred at to til nød tre mann kunde gå ved siden av hverandre i den. Det var ingen kunst å hoppe tvers over gaten. Når vi kom gående i hovedgaten utenfor, lignet gaten nærmest en smal sprekk mellem to hus, og når vi stod inni dette trange, mørke smuget fikk vi So-ho fornemmelser. Husene hadde naturligvis ikke vinduer ut til denne gaten uten i de øverste etasjene, og stor var derfor vår overraskelse da vi plutselig stod ovenfor inngangen til en kro eller noe slikt. Det er et mildt uttrykk at den så skummel ut; men allikevel gikk vi ikke inn. Vi hadde jo Nils med. Men du milde måne som vi angret efterpå. Det kunde blitt spennende…

karten

Plutselig videt gaten sig ut og blev et slags gårdsrumm. Tomkasser og søppelkasser med stinkende kaffegrut gjorde tilværelsen riktig hyggelig her inne og fikk oss til å sende vår hjemlige Floridabekk en vennlig tanke. Vi begynte å studere på om det bare var en blindgate vi var kommet inn i; men så opdaget vi noget portlignende. Det kunde ikke være tvil om at «gaten» fortsatte der. Men portrommet blev smalere og smalere, og da vi hadde gått c.a. 30 meter kom vi til en port, så gikk det et par trappetrin ned. Husene var nu bygget i ett over oss slik at vi gikk i en slags tunnel. Selv hadde vi følelsen av at vi rotet rundt i en eller annen kjeller. Så kom vi til enda en dør. Vi hørte stemmer på den andre siden og var redde for at vi skulde havne i et eller annet kjøkken. Men så gav Nils foglane: Jag öppnar dören! Også fikk vi vår største overraskelse. Vi stod i en annen av hovedgatene. Nils tyckte det var roligt og vilde gå en gang til, men vi andre nektet. Vi vilde smake på kildevannet.

I en bakkehelling er det et opkomme hvor folk står i kø for å få drikke dette vannet. Dit styrte vi våre skritt. Et rart syn møtte oss. Yngre og gamle, krøplinger og velvokste karer stod her for å drikke. Nogen av dem tok bare et par slurket og gikk videre, andre samlet på svære thermosflasker. Vi var av de som nøiet oss med et par slurker. Det var en underlig salt smak på vannet. Men så kom det jo også fra flere tusen meter under jordflaten.

postkort

kortet

Tiden gikk og vi måtte tenke på låven og nattesøvnen. Vi skulde jo videre neste dag. Ut gjennem den skjønne Lichtentaler Alle vandret vi i sommernatten. På venstre side lå hotellene og lyste som eventyrslott. Men i alleens dypeste skygger vandret vi frem og lyttet til bekkesangen og stemmene under grenene. Da vi som hadde vært i Byen kom hjem ut på kvelden, hadde de andre lagt sig. Nu er det slik i Schwartzwald at husene er delt i to. I den ene ende bor folket, i den annen dyrene. Ovenpå i annen etasje er det høilåve. På låven var det vi skulde ligge. Nu gjaldt det naturligvis å fare frem så stille som mulig for ikke å vekke folkene på gården, og det var lettere sagt enn gjort. Det var sekk mørkt i låven, og det første vi gjorde da vi kom inn var naturligvis å snuble og lage et helvedes bråk. Særlig Nils for fryktelig frem. Herbert kom i harnisk og åpenbarte en fenomenal kjennskap til norske skjellsord. Nils var ikke snauere karen men svarte på tysk. Til slutt blev det imidlertid for meget for Nils og så kom han med de ord som siden satte sitt preg over hele turen: Førbannade bondskit, sa han. Da kunde vi norske ikke lenger undertrykke latteren lenger. Latteren runget fra 5 norske struper akkompagnert av Herberts ordflom. Det hele var urkomisk. Det varte lenge før alt blev stille, men til slutt blev det stille i høiet. Alle til og med Nils sov de rettferdiges søvn. Det hendte riktignok mangt i løpet av natten, men jeg sov og var ikke vidne til det. Nogen tro på maven til Nils som trodde det var Herbert og kylte en høidott i nesen hans. Det holdt på å bli regulært slagsmål. Om morgenen måtte vi så å si sokne efter eiendelene våre i høiet.

stokken

Da vi neste dag forlot Baden-Baden for alvor, ante vi ingen ting under hvilke tragikomiske omstendigheter i skulde gjense denne byen. Morgenfriske satte vi avgårde. Tyskerne satt op en fryktelig fart og vi nordmenn fikk bange anelser for at vi ikke skulde klare å følge med. Det gikk stadig opover, og kilometer efter kilometer av skogkledte åser blev lagt under oss. Efter en 3-4 timers mars begynte tyskerne å dabbe av. Grønnsakforet som de hadde levd på var ikke kraftig nok kost. Ansten og jeg la oss i teten, og da vi hadde gått i 5 timer, måtte vi vente i 1 1/2 time før siste tysker var ankommet. Vi befant oss da på Badener-Høhe og hadde gått via Gerolsau, Plattig og Herrenwies. Badener-Høhe hadde en høide på c.a. 800 m.o.h., og det var temmelig god utsikt derifra. Snaut var fjellet imidlertid ikke. Granskauen stod tjukk i kring oss selv på det høieste. Tyskerne var temmelig kjørt da de endelig nådde oss igjen. Og så sprang bomben. De hadde ikke tatt med noget mat, og vi var skrubbsultne. Nå gjaldt det å nå frem til nærmeste ungdomsherberge så fort som mulig. Midt oppi tjukke skauen var det ikke så lett å avgjøre i hvilken retning en skulde gå, men vi la i vei bortover en sti. Efterhvert blev et par av tyskerne så trette at vi måtte ta ryggsekkene for dem. De snublet i utforbakkene og opover slet de så de nesten segnet.

rast

Endelig kom vi til en vei. Ved veikanten slang de to tretteste tyskere sig ned og sovnet som nogen steiner. Vi andre ordnet oss imellem slik at nogen gikk i hver sin retning langs veien og nogen blev igjen for å passe på de sovende og gjøre forberedelser i fall det skulde bli nødvendig å sove ved veikanten om natten. Efter en lang ventetid kom endelig nogen av guttene tilbake og oplyste at det lå et ungdomsherberge 1/2 mils vei borte. Da blev det liv i oss, men de utmattede stakrene visste nesten ikke hvor de var da vi vekket dem. Det var en ynk å se dem sjangle avsted denne siste halve milen. Vi måtte true maten i dem da vi kom frem. De var så trette at de vilde legge sig rett ned og sove. Suset fra de kjempemessige grantrærne dysset oss i søvn den natten. Skauen stod rundt og speilet sig svart i en innsjø. Slik var Schwarzenback-tal.

scwaetens

Neste dag hadde vi planlagt å gå til Mummelsee. Tyskerne var imidlertid for kjørt, og vi kom ikke så langt. Vi tok det med ro og hadde en flott tur. Vi støtte på meget nytt. Jeg kan bare nevne at man kjørte tømmer på sommerføre med okser. Den dagen gikk vi over Hundseck til Hundsrück, og så forskjellige vannfall og utsikter underveis. Om kvelden slo vi leir i en skråning hvor vi hadde et flott utsyn over Rheinebene. Fra vår utsiktsplass som lå c-a- 1000 m over Rhinsletten lå vi og speidet utover. Byene lå strødd som hauger av nogen skinnende og glitrende og ellers udefinerbart noget. Med jevne mellemrum feiet en lyskaster himmelen langt borte i vest. Det var en flyveplass, antagelig på grensen mot Frankrike. En flyvemaskin daler og drar bort igjen. Lanternene forsvinner for øiet. Månen kommer op og kaster eventyrglans over det hele. Nu skjelner vi …….slynger sig gjennem det flate landskapet av og til ….. Det er Rhinen. Vak, vak – lyden når op til oss i skogstillheten fra sletten under.

okser

I begynnelsen snakker vi med hverandre, men efterhvert blir det lenger og lenger melllem hvert ord som blir sagt. Man tenker så desto mer i slik en kveld. Tankene dro på langfart der vi lå i soveposene og sudde på snaddene. Jeg hørte av og til at det freste i en eller annen pipe og rundt omkring så jeg det glødet op i pipene når en tok sig et riktig drag. Tilslutt så jeg ikke det engang.

Himmelen var dryssende full av stjerner. Det var visst uendelig langt dit op. En får slike rare fornemmelser når en ser på stjernene. Det er noe ukjent og spennende og samtidig noget kjent og kjært ved dem. Det er som det knytter sig minner til dem, personlige minner og hemmeligheter. De er venner man i tankene kan betro sig til. Jeg stirret og stirret. Øiet fyldtes av lyset fra en stor og blinkende stjerne. Til slutt så jeg ikke annet enn dette sølvklare lyset. Det var som det drog mig til sig, jeg blev løftet op og sank så langsomt og bløtt igjen. Rundt omkring hvisket natten i kjempegranene der den snek sig frem på fløyelstøfler. Jeg sov.

mummel

Før vi var kommet så langt som til å krype i posene hadde vi oplevet noe som i lange tider fremover formådde å sette lattermusklene i sving. Atter en gang var det Nils som var i ilden. Nils på fottur var et syn som var verdt å se. Liten og tjukk var han og som en selvfølge fulgte en opstoppernese med for å fullende billedet på en sjokolade-mammagutt. Nu var Nils en meget kjekk sådann og en grei gutt, og vi andre bar over med ham for hans store svakhet for sjokla’. Solen hadde stekt på Nils i fjellet og frem av de korte stramtsittende buksene stakk derfor nu nogen fete, lyserøde lår og legger. Det som var aller størst og aller fetest på Nils var ryggsekken og rumpa. Det er ikke godt å si hvad som var størst. Når Nils gikk så vi bakfra ikke annet enn en ryggsekk, en diger rumpe og to lyserøde lår. Ryggsekken hadde Nils sin egen mening om hvordan skulde pakkes. All ting skulde ligge hulter til bulter nede i sekken, øverst flagret et ullteppe i vinden. Hadde vi lyst på en god latter, sakket vi på farten og gikk bak og så på Nils. Denne dagen hadde Nils råket op for sjokolade og da vi hadde et 1 1/2 mil igjen til Mummelsee satte han derfor op en fryktelig fart. Stadig så han for sig de sjokoladeplatene han skulde sette til livs når han kom frem. Følgen av dette blev at han snart hadde oparbeidet sig et langt forsprang på oss.

alle

Vi hadde snart glemt Nils. Så var det tyskerne nektet å gå lenger, og da de hadde pengene og makta, hadde ikke vi annet å gjøre enn å slå oss til vi også. Vi spiste og stemningen var høi da plutselig en av oss holdt på å få brødet i halsen. «Nils» sa han. Det blev almen forvirring. Nu kom vi til å huske at han hadde rendt i forveien. Vi prøvde å praie nogen biler for å få sendt beskjed med dem, men det gikk ikke. Til slutt kom en syklist som vi fikk sendt en skriftlig beskjed med. Vi opgav signalement, og han forsikret at det var ingen fare for at ikke Nils skulde bli opdaget. Det var imidlertid en times tid efter på at vi fikk krampelatter. En motorsykkel kom, og hvem annen satt bakpå enn Nils. Ophøiet satt han der og holdt sig fast med begge hender mens ullteppet flagret efter. Nils satte ikke pris på å bli ledd ut. Förbannade bondskitar! freste han.

Da vi skulde legge oss begynte også begnnelsen til enden. Det var Erle som var forkjølet og som derfor ikke hadde lyst til å legge sig på bakken. Han vilde legge sig på en slags krakk som stod ved veikanten. Vi andre syntes ikke det tok sig ut for folk som kjørte forbi ved nattetider. Vi slo hull i veggen i en liten redskapsbod som stod i nærheten og fikk Erle, Nils og Einar Berg til å legge sig der inne. Efter sigende oplevde de en fryktelig natt der inne. Alle sammen måtte snu sig i takt og det var umulig å ligge utstrakt. Stillingen blev av de lidende betegnet som tvekroket. Allikevel var i alle fall Nils og Einar i ypperlig humør om morgenen. Erle så litt lummer ut. Det skulde også vise sig at han utover dagen skulde forårsake uvær. Våre siste matrester hadde svensken satt til livs kvelden i forveien, så da vi la ivei på dagsmarsjen var det på fastende hjerte. Tarmene skrek gudsjammerlig, men vi prøvde å overdøve lyden med plystring så godt vi kunde.

Langt om lenge kom vi frem til et hotell. På kjøkkenet fikk vi kjøpt et brød og en blikkboks mos. Underveis hadde vi imidlertid hatt en morsom oplevelse. En hare forfulgt av en rev kom i full los langs asfaltveien. Reven var bare c.a. 10 m efter haren, og jeg rev fotografiapparatet frem for å knipse. Det kunde blitt et ypperlig billede. Uheldigvis satte Sody, som gikk foran mig, benet frem idet haren passerte ham med den følge at reven og haren forsvandt i hver sin retning inn i skauen. Denne morgenoplevelse var almindelig samtaleemne under måltidet.

demning

Vi levde langt fra godt på denne fotturen. Brødet var tungt, så tungt at vi pleide å si at vi slo hull på skorpen og drakk deigen. Omtrent som ett rått egg! Smør på maten var jo utenkelig, men vi hadde en slags mos. (eppelmos o.s.v.) Melk kunde vi heller ikke få tak i og ikke kaffe. Vi måtte drikke vann. For så vidt var det jo all right. Vi var gutter og var på tur. Fra dette raststedet gikk marsjen til Mummelsee. Vi kunde gå to veier. Sody, Erle og jeg valgte å gå over Hornisgrinde (1200 m) mens resten gikk veien. Vi var da også de eneste som kom op så høit at det ikke var trær. Ellers så var ikke Hornisgrinde noe særlig. Fra Hornisgrinde gikk veien bratt ned til Mummelsee. Denne sjøen er liten og idyllisk og ligger omgitt på alle kanter av tykk granskau. I enden av sjøen ligger et lite hotell. Her spiste vi middag. De som hadde gått veien var naturligvis kommet frem lenge før oss andre, og Einar, Ansten og Nils hadde ikke kunnet styre sin lyst på pølser og øl, men hadde gitt sig i kast med hver sin digre porsjon. Sistnevnte konsentrerte sig mest om ølet, og da Erle, Sody og jeg kom, var han temmelig lystig. Han hadde leiet sig en liten båt og rodde så det fosset om baugen rundt på vannet, alt mens han ropte og sang og bannet på svensk. Da han kom til land sovnet han blidelig på stranden. Vi andre var inne å drakk kaffe. Da vi kom ut igjen var han våknet og kommet i tottene på en danske. Vi måtte nekte Nils å drikke mere øl den dagen.

Vi tok det med ro ved Mummelsee, tiden gikk, og snart måtte vi begynne å se oss om efter et sted å ligge for natten. Saken var grei hvis bare ikke Erle hadde slått sig vrang. Han nektet absolutt å ligge på marken eller ute en natt til. Tyskerne lette distriktet rundt og til slutt kom Sody gledestrålende og meldte at han hadde funnet en hytte med høi like i nærheten. «Gang gross!» sa han. Ikke før hadde han sagt disse ord før det satte inn med et regnvær som jeg tror man må reise til Schwartzwald for å finne maken til. Regnet falt så stritt at vi bare kunde se et par meter foran oss og i løpet av få minutter var veien forandret til en fossende bekk. Vi fikk ikke sukk for oss før vi var søkk våte. Vi kunde vri hvert eneste plagg. Det var ikke fritt for at vi gledet oss til å komme i hus og få skiftet og strekke oss i deilig høi.

Låven blev imidlertid en skuffelse, en meget stor sådann. Det var en falleferdig rønne med jordgulv, og vi kunde telle de høistråene som var der. Attpå til kom det at veifarendes folk hadde benyttet det som do. Beskidne papir lå strødd rundt omkring sammen med eggeskall, kaffegrut, blikkbokser og annet avfall. Lukten var uutholdelig. Dette var mer enn Erle kunde tåle. Han forkyndte øieblikkelig at her var det ikke snakk om at nogen kunde ligge, hvorefter Sody forkyndte med diktatormine at han som fører av turen hadde bestemt at her skulde vi sove, altså blev det så.

Hermed var de første ord sagt i det skuespill som endte med Erles flukt fra Tyskland. Den ene ord tok det annet, snart var Erle og Sody rasende på hverandre, stemningen begynte å bli ekkel. Einar fungerte som tolk og oversatte alle de ukvemsord de to kamphanene sa hverandre. De fornærmet hverandre blodig. Vi andre syntes naturligvis at de var nogen store unger og prøvde å megle, men da blev de sittende og furte. Stemningen blev trykket.

Einar, Gøsta, Ansten og jeg blev da enige om at vi måtte se å gjøre det best mulige ut av situasjonen. Vi samlet drittpapiret, lagde et digert bål og tørket klærne våre. Kamphanene furtet. Været hadde bedret sig, og vi andre blev enige om å gå oss en tur. Da vi kom tilbake hadde situasjonen atter forverret sig. Både Erle og Sody gråt sine salte tårer av sinne. De var enestående ekle og uforskammede mot hverandre. Erle sa at hele turen i Schwartzwald hadde vært mislykket og Sody påstod at Erle var dum og ikke helt vel begavet. De var uutholdelige.

Da var det Gøsta og jeg fattet en stor beslutning: Vi blåser i Herbert og Erle og alle sammen. Vi tar ryggsekken vår og går. Vi tramper! Som sagt så gjort. Vi sa fra til Ansten at kursen gikk mot Baden-Baden, stjal et halvt brød og gikk. Penger var det smått med. Tilsammen hadde vi 2.63 Mrk, men det satte bare en liten ekstra spiss på det hele. Vi var i ypperlig humør der vi gikk og vi blev overmannet av en egen besettende stemning. Vi trampet. Været hadde blitt flott og atter engang åpenbarte Rhinsletten sig for oss som et månebelyst eventyr.

utsikt

I fire stive timer gikk vi. Da begynte trettheten å melde sig og vi blev enige om å legge oss til å sove. Under en busk fant vi et mosemykt liggeplass og ved hjelp av teltdukene våre laget vi ett vanntett under- og overlag. Utsikten over Rhinen var om mulig enda nydeligere enn den vi hadde hatt dagen i forveien. Brødet kom frem, og vi blev mette. Pipene blev tendt og vi strakte oss så det knaket på mosesengen vår. Lunt og godt lå vi i soveposene og dampet på snaddene. Røken drev langsomt vekk fra kveldsdraget og tok sig underlig ut i måneskinnet. Vi lå og småsnakket og var enige om en ting, at vi ikke misundte dem som lå og pustet i drittlukten. Snart tittet månen leende ned på oss to der vi lå og sov de rettferdiges søvn.

Kl 5 våknet vi. Jeg var så underlig ekkel og kald i ansiktet. Håret var som klistret fast i pannen. Jeg fikk hendene frem fra presseningen. Kliss vått alt sammen. Det pøsregnet igjen og blåste. Skyene føk avgårde mellem grantrærne. Det hele var kalt og ufyselig. Vi frøs så vi hakket tender. Brødskalken som vi hadde holdt av til frokost forsvandt fortere enn dugg for solen, og så gjøv vi sammen i en liten brytekamp for å holde varmen. Sekkene blev pakket fortere enn fortest og så var det å ta landeveien fatt. Mørkt var det som i en sekk, overskyet og tåkete, og veien kjente vi ikke så det var litt nifst. Langt fra folk var vi, uten mat, og med bare 2.63 Mrk i lommen kom vi ikke langt. Kom vi ikke til Baden-Baden måtte vi sulte helt til vi fant igjen de andre, for tigging i Tyskland er på det strengeste forbudt. Til slutt kom vi til en veiviser, men det var for mørkt til å se hvad som stod på den. Ikke hadde vi fyrstikker, men jeg hadde en cigarettender uten bensin. Dermed klatret jeg op i veiviseren, og i blaffet fra flintestenen kunde Gøsta lese og stave sig frem slik at vi fant riktig vei.

Vi gikk og gikk og holdt humøret oppe. Naturligvis var vi våte til skinnet, men vi forsøkte å la være å merke det. Plutselig opdaget vi et sanatorium som lå og sov bak nedrullede gardiner. Ikke en kart vilde merke om vi lagde et lite innbrudd i garasjen der for å tøke oss. Den store smijernsporten var heldigvis oppe, og vi snek oss over grusgangene mot garasjen. Garasjendøren voldte oss heller ikke større vanskeligheter. Den var av de almindelige med slå med ett hul i jernplate i marken. Vi gravde oss et hull under jernplaten og skjøv slåen op og vandret inn. Naturligvis skulde det smake ypperlig med en røk nu. Det stod bare to biler i garasjen, men skjønt vi igangsatte husundersøkelse i begge to var det uråd å få tak i bensin. Vi skulde ha til cigarettenderen. Jeg drog derfor op så meget jeg kunde av veken og efter megen strev fikk jeg fyr i pipa. Fyren blev skjøttet omhyggelig og ved hjelp av en fabelaktig fingerferdighet lykkedes det å få lempet en glo over til Gøsta. Da det var gjort tok vi plass i baksetet på en av bilene og nød vår velforjente hvil og røk.

I vel en time satt vi slik da hørte vi stemmer fra sanatoriet og tenkte det var best å komme sig avgårde. Og eftersom vi nærmet oss Baden- Baden lettnet været og snart brøt solen frem. Vi klædde oss nakne og tørket klærne mens vi selv tok solbad. Kl 9.30. ruslet vi ned gjennem den morgenfriske Lichtental, mens mavene våre skrek omkapp med småfuglene og hønene. Inn i den første restauranten vi kom til gikk vi og bestilte en kraftig frokost uten å tenke over hvad den kostet. Verten med søvnen i øinene stod (og) luftet ølvommen sin på trappen i bukseselene da vi kom. Han var lidderlig hyggelig, og da (han) hørte vi var nordmenn dreiet samtalen sig snart inn på Ossietzky, Trotsky, o.m.a.

Frokosten vi fikk servert bestod av hvert vårt 7 – 8 cm tykke, enorme brødstykke og en vannmugge med svart kaffe. I tillegg til dette et c.a. 15 cm langt pølsestykke (Schweitzer) til hver og en tre-fire rundstykker. Vi fryktet naturligvis for hvad dette skulde koste, og for å være lure, så benyttet vi anledningen under samtalen til å skryte av hvor billig maten på restaurantene var i Tyskland. En almindelig kraftig frokost kostet jo ikke mere enn 1 Mrk sa vi. Da vi skulde gå spurte vi hvor meget det kostet. «Vi får si to mark til sammen da» sa han og smilte lurt. Det gjelder å få sagt det på en så pen måte som mulig, sa jeg til Gøsta og tenkte på våre hentydninger.

Men nu var vi kommet i den situasjon at vi var i besiddelse av 60 pfg som vi skulde leve på i ukjent tid. Det gjaldt å være økonomisk. Hele dagen marsjerte vi rundt i Baden-Baden og undersøkte byen fra øverst til nederst. Jo mere vi så av denne byen, jo mere begeistret blev vi for den. Ute i Lichtentalen Alle blev vi opmerksom på to blomster som stod og slo golf på en kjempemessig plen. De var adskilt fra oss ved et meget høit og avskrekkende gjerde. Vi trosset imidlertid alt og gav oss til å følge med i spillet. Blomstene blev opmerksomme på oss. Vi blunket til dem og snakket til dem på vårt tysk og derfor varte det ikke lenge før vi var inni en ivrig flirtende samtale. Vi blev imidlertid avbrutt i vår idyll av en drage. Det var den grumme moder. Vi hilste ærbødig på vår side av gjerdet. Hun svarte fra sin med å mønstre vårt antrekk med et megetsigende blikk og sa henvendt til pikene idet hun snudde og gikk: Se å kom bort herfra. Dere skal skifte til middagen. Pikene sendte oss et enda mere megetsigende blikk, derefter et uforglemmelig smil og ruslet op mot hotellets mange retter.

kasino

Gøsta og jeg blev oprådd for norske ukvemsord om drage, røi og fandens kvinnfolk. Vi hadde alt forespeilet oss aftenen under trærnes skygger i Lichtentaler Alle med hver vår lille millionøse. Vi hadde grunn til å være ærgerlig. Ordet middag hadde frembragt underlige fornemmelser i våre fordøiende regioner. På hvilken måte skulde vi bli mette for 60 pfg? Jeg undfanget ideen. Vi satte kursen mot nærmeste helsekilde og drakk av vannet så magen stod som et trommeskinn. For å få litt smak i det spiste vi hver vår 5 pfg iskrem. Da var vi sprekk mette. Dette måtte vi regne som vårt aftensmåltid. Efter aftens gikk vi en tur i byen og så på kveldslivet. Vi var og hørte på en nydelig konsert utenfor gjerdet. Innenfor gjerdet på Monte Carloen satt våre damebekjentskaper og spiste noget fint udefinerbart noget.

kirker

Imidlertid var det noget vi ikke hadde tenkt på, og det var hvor vi skulde ligge om natten. Naturligvis kunde vi ligge i en park, men det hadde sine vanskeligheter fordi vi sannsynligvis vilde bli bestjålet. Gøsta foreslo at vi skulde slå følge med en G.H. hjem og bruke våre 50 pfg på den måten, men atter var det jeg som undfanget den store tanke. Vi hadde jo togbilettene våre. Vi kunde gå ned og sette oss på venteværelset på jernbanestasjonen og sitte og sove der natten over. Som sagt så gjort. For våre siste 50 pfg kjøpte vi hver vår 1/2 liter øl og sovnet efterpå blidelig inn i 2 klasses venteværelse.

Der sov vi til de andre guttene kom og fant oss. Da blev det spising. Stemningen der i gården var uheldigvis alt annet enn god. Jeg tror en kan si at Sody og Erle var dødsfiender. De skalv over hele kroppen bare de så hverandre. For oss andre var det uforklarlig hvordan den uskyldige episoden i Schwartzwald hadde kunnet ta en slik vending. Da Erle snakket med oss sa han at han vilde reise hjem til Norge med engang han kom til Mannheim og fikk pakket. Vi trodde ikke et øieblikk på det da, men siden – ! Hvorom allting er, det var nydelig å få et varmt bad da vi kom hjem til Schwetzingen.

Den følgende dagen holdt vi oss i ro i Schwetzingen, men så kunde vi ikke styre vår nysgjerrighet lenger. Vi reiste til Mannheim. Det var ikke fritt for at vi var en smule nervøse for hvordan sakene hadde utviklet sig i den tiden vi hadde vært borte. Det verste hadde hendt: Erle var reist! Tretten hadde fortsatt med slosskamp og tenners gnidsel i Mannheim, og idet fru Sody hadde uttalt at Erle måtte ha blitt gal, var han blitt så sint at han hadde gått rett inn og pakket kofferten og reist med første tog. Fru Sody hadde sprunget efter ham og grått og tigget ham å bli. Det hadde vært almen opstandelse i stasjonen. Ansten hadde henstillet til Erle å ta hensyn til fru Sody å bli, men følgen var bare at han med nød og neppe undgikk et knock out slag. En prima dukning reddet ham. Man kunde være fristet til å tro at Erle var lettere sinnsforvirret i denne stund.

Naturligvis gjorde vi alt for å glemme denne ubehagelige situasjon. Vi snakket så lite som mulig om den. Vi nordmenn var kommet nydelig op i det efter denne hendingen. Vi skulde ha med oss en tysker hver hjem, men nu vilde ingen av tyskerne bo hos Erle, og ingen av oss andre hadde anledning til å ta to. Skjønt de utmerket godt kjente til våre vanskeligheter hadde tyskerne freidighet nok til å spørre om vi ikke kunde ha to tyskere hos oss alle sammen. Den ene skulde betale kostpenger. Vi avslo naturligvis blankt. Nu fant tyskerne på noget meget merkverdig. To av dem slo sig sammen med en tredje utenforstående og reiste på tur gjennem Sverige og op til Finnmarken, videre ned gjennem Norge til Fredrikstad. Hvordan denne tur endte er en historie for sig selv, og en meget tragi-komisk såndan.

Imidlertid hadde vi gjenblivende nordmenn ennu en 4 – 5 dager til vår rådighet, i Syd-Tyskland, og vi bestemte oss til å benytte disse på best mulig måte. I Bad-Dürkheim hadde vi hørt det skulde være mye moro. Det var derfor ingen vei utenom. Vi måtte reise dit.

sistekort

Uff da, – dette ser ikke ut til å ende godt. Jeg har gjort meg noen tanker om Asbjørn Erles oppførsel. Han er tydeligvis en barnslig gutt, og så renner det over for ham. Kanskje lengtet han hjem, og kanskje var det noe annet. Han har tydeligvis bodd hos en hyggelig tysk familie disse ukene. Nå er det hans tur til å vise fram sin familie hjemme i Norge. Hvordan har han opplevd det? Vi vet lite om hans hjemmeforhold, bare at begge foreldrene var medlemmer i NS. Det kan ha betydd at de hadde et dårlig forhold til naboer og mennesker i nærmiljøet. Nå bare spekulerer jeg, men all atferd har en årsak, – og Erles voldsomme avslutning på oppholdet må skyldes noe mer enn at han var en sart gutt som ikke tålte litt møkkalukt.

I vår velstående tid er det litt ille å lese at de fire gjenværende guttene ikke kunne ta med fem tyskere tilbake til Norge. Riktig nok hadde Erle sviktet både dem og den gutten han skulle ha med i retur, men de fire hadde tross alt bodd hjemme hos hyggelige tyske vertsfamilier i flere uker. Etter Erles jålete oppførsel og all den gjestfrihet de hadde opplevd, tenker jeg at de burde sett stort på det og tatt med alle fem. Men verden så annerledes ut i 1937 enn den gjør i dag. Folk bodde trangere og økonomien var en helt annen enn det vi er vant med. Dessuten hadde de ingen mulighet til å få varslet sine foreldre hvis de hadde kommet hjem med en tysker for mye.

Nå nærmer vi oss reisens slutt, – og neste søndag kommer siste del av beretningen om onkel Carlos store reise til Tyskland sommeren 1937.

Bis später!

DEL 8

Velkommen til siste del av onkel Carlos reise til Tyskland sommeren 1937. Denne gangen skal vi både på båttur på Rhinen og en tur til Olympia-stadion i Berlin før guttene setter seg på toget hjemover til Norge. Hvordan det var å ha en tysk gutt på besøk i Norge resten av sommeren, vet vi dessverre lite om. Det vi vet, er at en av tyskerne, Max Gessner, skulle komme på et litt mindre velkomment besøk. Ombord i et tysk marinefartøy kom han til Bergen en gang under krigen, og da kom han i tanke om sommeren 1937 og besøket i Fredrikstad. Han hev seg på et tog, og en dag kom han gående opp alleen til Carols barndomshjem på Gressvik iført tysk marineuniform. Carlos var ikke hjemme, men det var hans mor, Elsa Forsberg. Den unge mannen hadde visst ikke helt forstått situasjonen og forholdet mellom Tyskland og Norge. Elsa fortalte ham at Carlos ikke var hjemme, men at han uansett ikke ville blitt særlig glad over besøket. Det kunne ikke Gessner forstå. Da Elsa fortalte at bare det å åpne døren for en soldat i tysk uniform kunne komme til å bli meget ubehagelig for dem, ruslet han forundret tilbake til Fredrikstad for å ta toget tilbake til Bergen igjen. Rett etter krigen kom han igjen tilbake, denne gangen med sin familie. Heller ikke da var Carlos hjemme. Han fikk ingen hjertelig mottagelse denne gangen heller, men Elsa bød i hvert fall på en kopp kaffe og en liten prat.

Tenk så moro det hadde vært å høre Max Gessner og Herbert Sodys versjon av sommeren 1937. Det får vi ikke. I stedet gir vi oss i kast med det onkel Carlos har å fortelle.

Jeg har forsøkt å legge inn bildene i reisedagboken omtrent der Carlos hadde plassert dem i teksten. Som dere har sett har bildemengden variert veldig fra gang til gang. Jeg har valgt å ikke ta hensyn til at bildene kommer i rykk og napp. Det viktigste er at det stemmer med dagboken slik den framstår. Jeg har avfotografert bildene i stedet for å scanne dem. Det gjorde jeg fordi jeg syntes det ga et mer autentisk preg, – og kvaliteten er absolutt god nok. Denne gangen er det store mengder bilder. Ett av dem viser en konvolutt som tydeligvis inneholder frimerker, men den er limt igjen. Siden reisedagboken tilhører Kusinen og hennes familie, har jeg ikke åpnet den.

Vi fyrer løs:

badd


Bad Dürkheim var som by betraktet temmelig ordinær. Den lå ganske pent, men bebyggelsen syntes jeg var ganske kjedelig. Byen hadde imidlertid en stor turistattraksjon i verdens største vinfat, og da Bad Dürkheim ligger i et av Tysklands beste vinstrøk, var innrykket av utenlandske og forresten også innenlandske turister temmelig stort. Det var ganske artig å drikke vin her ved det såkalte Dürkheimer Fass.
tønne

I nærheten lå også flere gamle ruiner. De mest kjente av disse var klosterruinene Limburg og slottsruinene Hardenburg. Dagen var temmelig varm, men allikevel slet vi oss opover vinskråningene for å se disse ruiner. Først kom vi til Limburg. Dette klosteret var temmelig forfallent, men den indre klostergården var så temmelig godt vedlikeholdt. Her var det innrettet en restaurant og da klosteret hadde en nydelig beliggenhet med strålende utsyn, bestemte vi oss til å ta øl og smørbrød der. Det var en friluftsrestaurant. I denne vanket det om endel påfugler, ender og høner som etter vår mening foruten (å) skite til marken virket som prydgjenstander. Vi skulde imidlertid snart komme på andre tanker, og da især Ansten. Allerede fra begynnelsen så det ut til at han hadde usedvanlig godt hønetekke. Han hadde nemlig knapt satt sig ned før de første høner forsiktig nærmet sig ham og utstøtte små innsmigrende halslyder. Så la de hodet på skakke og blinket til ham med sine røde øine. Ansten følte sig stolt av den opmerksomhet hønene viste ham og av sitt store smørbrød brøt han av et stykke og gav til nærmeste høne. Hønene følte sig stimulert av sin medgang. Et par tre satte sig på fanget hans og gav sig til å hakke løs på hans dyrekjøpte smørbrødporsjon. Da hadde hønevennen Ansten fått nok. Han spratt op; med den følge at det blev en usdevanlig ståhei i høneforsamlingen. Høner kom likesom fra alle kanter og flakset den stakkars Ansten om øra. Han tumlet i befippelsen over ende til alminnelig latter for samtlige gjester. Det varte i 10 minutter før jeg kom meg av latterkrampen.

ruin

Efterpå gikk turen til Hardenburg. Denne ruin var meget bedre vedlikeholdt. Akkurat da vi var der, var det generalprøve på et festspill som skulde holdes der. Det vrimlet av folk i alle slags middelalderske kostymer i slottet. Man kunde rent tro sig hensatt til den romantiske riddertid. Vi hadde for øvrig en ganske morsom oplevelse her også. Idet vi rotet rundt på slottet opdaget Gøsta plutselig en trapp som førte ned under jorden. Vi kom bort i en underjordisk gang. Jeg vet ikke om denne gangen var oppe for turister i sin almindelighet. Det så ikke slik ut. Gangen bar umiskjennelig tegn på å være svært sjelden brukt. Den var en jævlig trang og smal gang til å begynne med, Vi måtte gå en og en og sammenkrøket. Jeg kan tenke mig den var 1/2 m bred og c.a. 1.60 høi. Efter en 25 – 30 m. videt den sig litt ut og fortsatte i en meget steil stentrapp. Trappen var vel c.a. 2 m. Så fortsatte vi gjennem en bredere gang som endte i en vindeltrapp nedover. Derefter svingte gangen sterkt til venstre så stod vi foran en dør. Vi åpnet døren og stod i festspillenes damegarderobe. Det blev en svare skriking blandt damene. Hvining og skjellsord i en passelig blanding. Situasjonen var imidlertid så hjertelig komisk at jeg brast i latter. Det gjorde ikke saken bedre. Et bastant kvinnfolk kastet oss på dør. For annen gang den dagen hadde jeg krampelatter.

hardenburg

Så kom den siste søndagen vi skulde være i Tyskland, og den hadde vi tenkt å feire med tur på Rhinen ned til Rüdesheim.Tidlig om morgenen drog vi avsted i strålende vær. Allerede tidlig skjønte vi at det vilde bli en vellykket dag. Stemningen stod innen en halv time var gått på høidepunktet og holdt sig siden der. Det var en vrimmel av utlendinger med båten. En enkelt gang var vi sogar 12 forskjellige nasjoner sammen ved et bord. Under hele reisen underholdt Ludwigshafens mandolinorkester og folk sang og jublet med i de kjente kjære Rhin-melodiene.

tur-en

Det var en stemning som søker sin like. Alle folk var dus. Alle var kompisser og alle var i godt humør. Vi norske blev især kjent med 2 tyskere og på hjemveien hadde vi en fest sammen med dem og en tysk blomst som vi blev kjent med. Efterat jeg er kommet hjem til Norge har jeg fått brev fra dem med fotografier og frimerker.

frimerker

Under full musikk la båten fra bryggen i Rüdesheim. Folket var i toppform. Det lange opholdet i Rüdesheim’s verdenberømte Drosselgasse hadde ikke undlatt å gjøre sin virkning. Den lille stemningsfulle gate pluss vinen som blir servert der vet å sette folk i det rette humør. Der er det sang og musikk fra tidlig morgen til sen aften og vinen jager alle hemninger og setter hverdagstankene på dør. I grunnen er Drosselgassen verd et lite kapitel for sig selv.

tur-to

I Drosselgassen lå det til å begynne med bare en vinstue. Denne serverte den berømte Rüdesheimer og derved blev gassen verdensberømt. Turistene strømmet til, og snart vokste behovet for flere vinstuer. Nu ligger det tre vinstuer der og alle er fylt til siste ståplass. Det er et enestående liv som utfolder sig her og især lørdag- og søndagskveldene er det en stemning i dette smuget som søker sin like. Gaten er mørk. Om kvelden er gaten mørk, så mørk at en må famle sig frem. Rhinmelodiene klinger, folk skråler med. Enhver som begir sig inn i blir straks grepet med av stemningen. Snart er det bare en ting som fyller ham. Det er gleden over å leve. En flaske vin blir bestillt. Duggende og kall kommer flasken rett fra kjelleren og da vinen snart efter funkler i galssene, varer det ikke lenge før en lever med i stemningen. Røken ligger tjukk under taket og siver ut gjennem døra ut i den varme sommernatten. Dansen går. Sang, musikk, piker og vin. Det er Drosselgassen i Rüdesheim.

worms

Stemningen fra et besøk her hang igjen før vi kom ombord og efter vi kom ombord blev stemningen i et hvert fall ikke dårligere. Tyskerne og vi slo oss ned ved et bord og påså at vi fikk bord i nærheten av en blomst. Været var stille, båten seg langsomt opover mot strømmen og snart steg månene langsomt op over de lave åsene. Dansen gikk, og Ludwigshafen’s mandolinorkester sørget for musikken. Av og til spilte de små sentimentale stykker. Da gikk vi måneskinnsturer på dekket. Fullmåne og stille, en uforglemmelig aften, en uforglemmelig pike, men jeg traff henne aldri siden.

view

Vi kom sent hjem den natten og å komme hjem til Schwetzingen var umulig. Tross Erles’s skandale lå vi hos Sody’s.

statue

Og med turen til Rüdesheim var igrunnen opholdet i Baden slutt. De siste par dagene tilbragte vi med å pakke, og så var vi på avskjedsfest hos Johanne og Mathilde.

Og så kom dagen for avreisen. Gessner tok oss med i bilen og så vinket vi adjø til fru Gessner. Bilen svinget ut på autostradaen og når vi så oss tilbake så vi Heidelberg forsvinne, antagelig så vi den for siste gang. Så kom vi til stasjonen. Her var tyskerne som skulde være med. Toget skrek og tyske foreldre vinket adjø, og så begynte en meget livlig hjemreise.

Hele natten dundret toget avsted over mellemtyske sletter. Vi satt sammen med to tyske piker som skulde til Berlin for å delta i de tyske mesterskapene. De gav oss et godt innblikk i hvordan tyske damer med tysk grundighet var blitt trenet op til å bli verdens beste idrettskvinner. Men det hadde gått ut over kvinnelig skjønnhet og ynde. Eller kanskje har tyskerne et annet og mere mannlig kvinneideal enn oss. Vi ønsket dem lykke til da vi kom til Berlin. Jeg vet ikke hvordan det gikk.

brandenb

I Berlin skulde vi nu være et par dager og gjøre oss litt bedre kjent i Byen. På nedveien hadde vi jo bare opholdt oss der en 3-4 timer. Men nå skulde vi lære byen å kjenne. Først gjaldt det imidlertid å skaffe sig tak over hodet. Vi skulde ligge på ungdomsherberger om natten og fandt oss et som lå temmelig sentralt. Tyskerne vilde bo på Haus der Jugend i Teupetzerstrasse (?), men vi valgte å bo i byen så vi kunde komme litt senere inn.

Og så drog vi rundt og kikket på alle Berlins severdigheter. Især var Olympia-stadion og hele Reichssportfeld imponerende. Vi vandret på Under den Linden hvor det ikke fandtes et lindetre. De var hugget ned for undergrundsbanens skyld. Lindetrærne hørte gamle dager til. Og vi så Siegersäule og Brandenburger Tor også var vi naturligvis en tur i Potsdam og så på slottet og mølla og hele greia. Det var virkelige imponerende. Nydelig kunst.

tekstene

ol

flyfoto

plass

park

elv

søyler

trikk

bro

torg

vei

Og så skulde vi se Berlin ved natt. Vi gikk på Berolina Dachgarten. Det var en flott utsikt. Tusener og ja millioner av lys strålte under oss. Et nesten uvirkelig syn. Vi slo oss til med øl og brukte våre siste slanter. Og vi var i godt humør da vi kom hjem til ungdomsherberget, men tyskerne er all right slik. Utlendinger, Tyskland og øl.

Resultatet av besøket på Berolina var at vi ikke hadde nok penger til å kjøpe oss frokost neste morgen. Vi hadde derfor ikke noe annet å gjøre enn å tørne ut og gå og trave i byen. Det skulde vise sig å bli en temmelig morsom traving. Vi gikk der og drev og så på postvogna og melkekjørerne i den årle morgenstund da vår opmerksomhet plutselig blev fanget av pianoklimpring. Ganske merkelig med musikk så tidlig om morgenen, enda merkeligere at det var skjære rå-jazzen og at musikken kom fra en kjeller. Mange rare tanker for gjennem hodet. Vi hadde ikke penger, men skitt dette måtte undersøkes nærmere. Frekk som jeg er vandret jeg ned. Et skummelt rum åpenbarte sig for mig. Halvmørkt og osende av øl, vin og tobakk. I en skinnsoffa i en krok satt en halvfull mann (og) klinte med en «dame» som satt med hele overkroppen bar. En pæra full bearbeidet pianoet ): akkompagnerte sine hikk. Fra etasjen over lød kvinneglam. Horehus- tenkte jeg, og da i det samme en ekkel slask av en mann kom i mot mig, fant jeg det lurest å fordufte. Han ropte et eller annet efter mig, men jeg lot som jeg ikke hørte. Dette var jo en ganske artig oplevelse på morgen-kvisten. Jeg hadde hørt ymt om at det skulde være slutt med horer i Tyskland efter at Hitler hadde kommet til makten. Jeg må si at forholdene i Tyskland må ha vært forferdelige før 1933 i alle fall hvis det antall horer som nu finnes regnes for nix. Efter det inntrykk vi fikk var det en svare mengde av ludder. Det lille morgenintermezzo var nemlig ikke det eneste i den genren vi så i Berlin. Nu er det kanskje ikke riktig å dømme hele Tyskland på forholdene i Berlin, men allikevel.

billetttt

Alexanderplats leiet vi oss en sitteplass for 5 pfg og satt å så på livet. Vi la snart merke til en «dame» som vandret op og ned i gatene. Frem og tilbake den samme veien. Kort etter «seilet» en mann op på siden av henne. Et par ord og så vandret de videre. Vi fulgte efter av nysgjerrighet. Gikk et kvarters tid og kom inn i en liten sidegate. Her stoppet paret foran en port. Diskuterte, antalgelig prisen, og forsvandt . Akk ja, storbyen o.s.v….

På Alexanderplats lå også det store varehus Wertheim. Det var jødefirma og antagelig det eneste som var i hele Tyskland. Nu efter at jeg er kommet hjem er det også en saga blott, og det var akkurat denne lunten vi luktet. Vi ville jammen handle i en jødebutikk så lenge det var mulig i Tyskland. Vi kjøpte noe hårvann og diverse, – forbannet billig. Møttes av ublide tyskerøine.

Og så kom dagen vi skulde forlate Berlin og for alvor vende nesen hjem. Vi hadde no money og til forkost fikk vi kun et par rundstykker. For alvor skulde først spises når vi kom ombord på Sassnitzfergen. Og toget føk over de nordtyske slettene. Snart stod vi for annen gang i Sassnitz. Vi gjennemgikk de samme undersøkelser som da vi reiste inn i landet. Og så stod vi ombord på båten.

Langsomt seg den ut fra bryggen, og Tyskland var forlatt. Mere og mere fjernet vi oss. Mye moro og mange oplevelser hadde vi hatt. Det hadde vært en sommer som jeg aldri vil glemme. Det hadde vært forelskelse, fest og dans. Det hadde vært tramp og sport. Alt dette stod jeg der og tenkte på mens landet langsomt svandt, og den tanke slo også ned i mig at det skulde ikke bli siste gangen jeg besøkte Tyskland. En plan om riktig trampetur neste år begynte å festne sig. En plan som nu er bestemt skal bli virkelighet. Reise ned i mellem-Europa uten noget betemt mål var planen. Reise og trampe rundt akkurat dit jeg hadde lyst. Da skulde det bli mange merkelige oplevelser og mye moro.

Men tilbake til jorden. Tyskland var forsvunnet i horisonten og magen skrek og forlangte opmerksomhet. Pungen min hadde gjennem hele opholdet inneholdt nogen svenske kroner. Tross mange fristelser var de ikke litt vekslet. «Stortinget» bestemte nu enstemmig at disse penga skulde settes inn på en eneste saftig kalvestek med skummende øl til. Ansten, Einar og jeg gikk ned i spisesalonen for å la vedtaktet bli til virkelighet. Tyskerne satt på dekket og gnaulet medbragt kjeks. De var også besatt av den vedensberømte tyske turistknepenhet. Så snart de kom utenfor landet hadde de nesten ikke råd til å unne sig mat. Men nu gav vi pokker i det. Vi skulde i hvert fald ha skikkelig mat. I spisesalen traff vi en norsk familie som hadde vært på biltur i Tyskland. De hadde svært god lyst til å høre på våre oplevelser. De spanderte og så blev det «bøljer» på veien denne gangen vi reiste over også.

I Sverige begynte uoverensstemmelsene mellem tyskerne og nordmennene. Herbert Sody, Teilachen og en hollandsk konsulsønn reiste fra Trælleborg til Stockholm. Vi andre fortatte nordover. Men så var det tyskerne som hadde hørt gjete Trollhättan og absolutt vilde gå av der og se på fossen. Det hjalp ikke at toget kom dit kl 2 om natten, og at det ikke gikk noe tog før neste dag ved 2-tiden om formiddagen. Og tyskerne hadde fellesbiletten så vi måtte rette oss efter dem. Men skal si vi var forbanna. Jeg for min del satte kuffeten på stasjonen og gikk rett op i skauen og la mig til å dra tømmerstokker.

Og endelig drog toget fra Trollhättan og grensen passertes. Det første tegn på at vi atter var i Norge var en stor plakat: «Det norske pengelotteri». Heia Norge. Det var hyggelig å være tilbake igjen også. Vi passerte Halden og Sarpsborg. Sarpsfossen imponerte tyskerne svært. De hadde virkelig vært betatt av Trollhättan, og det var ikke fritt for annet enn at de blev litt flaue over sin tidligere utidighet da de hørte at denne fossen bare lå en 15 km fra Fr.stad.

Toget durte inn på Fredrikstad stasjon. På stasjonen stod far og mor, her og fru Klev og her Berg. Og så Ruth. Ruth er kjæresten og det deiligste av alt kvinnelig. Riktignok hadde jeg sett og vært sammen med mange pene piker, men ingen hadde vært så nydelig som Ruth der hun stod og smilte. Der stod hun den pike som jeg hadde lengtet efter hele denne tiden og smilte mig velkommen hjem. Jeg blåste i tyskerne, hilste så vidt på mor og far og så ofret jeg mig for henne den ene. Det var den hyggeligste oplevelsen på hele turen.

Og når jeg nu efterpå tenker på utbyttet av denne turen, kan jeg ikke få uttrykt det i ord. Det var en strålende oplevelse fra ende til anden. Og den gav mersmak. Planen om en enda mer strålende tur, var alt blitt levende. Og den skal jeg skrive om senere – til neste vinter.

siste

Men det gjorde han altså ikke, i hvert fall ikke som vi vet. Likevel vet vi at det ble tur. I Tyskland utviklet politikken seg i en retning som neppe gjorde landet særlig attraktivt som reisemål for Carlos sommeren 1938, men reise gjorde han. Vi vet ikke sikkert om det var sommeren etter, men Carlos og Ansten og muligens noen andre syklet senere hele veien til Rivieraen, en reise familien fikk høre mye om. Synd det ikke finnes en reiseberetning fra den turen også.

Jeg har nå lært at «dame» er noe ganske annet enn en dame, – og at Carlos var minst gjennomsnittlig interessert i det motsatte kjønn. Men hvem pokker er Ruth? Det samme kan det være. Elleve år senere, i 1948, giftet Carlos seg med Signe Møller, min manns tante. De reiste ganske snart til Paris der Carlos arbeidet som utenrikskorrespondent, og Tanten har fortalt oss mye om alt det spennende som skjedde i den perioden. I den tiden reiste de også på ferie til Rivieraen i en gammel tysk totakter med kryssfinerkarosseri, en Waktburg eller noe sånt. De brettet ned baksetet, og Thvs fetter og Kusinen lå og sov med bena innover i bagasjerommet, mens Signe og Carlos kjørte mot nye reisemål. Senere ble Carlos Aftenpostens London-korrespondent i atten år.

Jeg takker for følget. Det har vært en spennende reise både i geografien og i historien. Kanskje tok det litt for mye av tiden min disse åtte ukene, men hvis du synes det var verdt det, skal ikke jeg klage. Dessuten har jeg fått noe nytt å glede meg til. Denne uken kjøpte Thv flybiletter til Tyskland i oktober. Da er planen at vi skal forsøke å reise til de samme stedene som Carlos så. Så hvis du kommer tilbake i begynnelse av oktober, vil du kunne lese En reise til Tyskland i 2009 i Onkel Carlos fotspor.

2 responses to “En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller

  1. Veldig spanande! Eg koste meg med denne i helga. Litt mystisk, litt morsom og litt artig med gamle bilete og historier. Eg likar det.

  2. Takk for det, Valk. Det er faktisk en god historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s