Jobben – et antidepressivum

I dag våknet jeg opp med en sånn ubestemmelig følelse av morgen-blues. Jeg vet ikke hvorfor tungsinnet la seg over meg; det bare var sånn! Det er stor forskjell på å være deprimert fordi man har opplevd noe traumatisk og å bare være generelt deppers. Jeg har ingen grunn til å henge med hodet, men sånt styrer man ikke selv, – i hvert fall bare til en viss grad. Heldigvis rammer det meg sjelden. I dag smalt det, og før jeg sto opp, hvisket jeg et lite mantra inn i mitt eget øre: Keep passing the open windows (- om du husker hvilken bok jeg har hentet det fra.).

Jeg sto opp og gjorde det jeg skulle. Det gjør man jo når man er voksen og kjenner sin plikt. Ungene ble levert på skolen, men ikke en gang C og Ms humør klarte å børste bort den deigete følelsen jeg hadde i kroppen.

På jobben var det som vanlig full rulle fra første øyeblikk, og torsdag er en god og variert dag for meg: Elever, møter, ukeplanlegging – det var bare å kjøre på. Etter et par timers jobbing rundt i skolelandskapet havnet jeg oppe i elevfløya, og der var det meste som det pleier. Fra ti til to raste det i vei. Først og fremst hadde jeg norsk i tre sammenhengende timer. Jeg hadde plukket fram tre tekster som skulle si noe om å være ung og slite med lavt selvbilde og tøffe kroppsidealer, en leksikontekst om anorexi og bulimi, og Blankere enn tusen stjerner av Unni Lindell, en tekst om spiseforstyrrelser. Deprimerende stoff, med andre ord. Og for å riktig understreke tristessen, spilte vi Guns n’ Roses’ Don’t cry, – den hører med til oppgavesettet jeg hadde laget til elevene mine. Men verken hulkingen til Axl Rose eller Unni Lindells såre tekst kunne ta meg nedover nå.

Av en eller annen grunn forsvant den blå følelsen samtidig med at jeg kom inn på jobben. Sånn er det alltid. Når jeg er i gang med jobben blir jeg alltid lettstemt og lys til sinns. Og det er ikke som om alt er positivt på jobben, så langt derifra. I dag har jeg glefset til høyre og trøstet til venstre. En gråt og en annen var sint. Det hjelper ikke. I stedet for å ta innersvingen på meg, gir det meg en skikkelig innsrpøytning, et adrenalinkick – det swinger! Innimellom er det masse latter og energi, kjappe replikker og høyt tempo. Jeg får en sånn sinnsyk energi av å fyke rundt og ordne opp med unger og kaos og kollegaskravling og undervisning og alt som hører med til jobben min, at det rett og slett ikke er plass til snikende, tunge følelser.

Da ungene hadde gått hjem, var jeg så høyt gira at jeg like godt fortsatte. Når man flyter av sted på cruise-gir går det meste av seg selv. Jeg hadde mye å gjøre, og først klokka seks dro jeg hjem, – fortsatt i et aldeles strålende humør.

5 responses to “Jobben – et antidepressivum

  1. Igjen er jeg imponert over dine ferdigheter som skribent, Hege. Du skriver godt og ærlig og i en slik form at jeg blir helt målløs. Jeg blir sjarmert over din umiddelbare nærhet. Kanskje vi SKULLE flyttet til Fredrikstad og meldt Anders inn på din skole 😉

  2. Jeg husker at vores klasselærer i 3.G (12 skoleår) en morgen fortalte at det kunne gøre rigtig ondt at støde lilletåen ind i en sengestolpe, og at det kunne gøre ondt hele dagen. Jeg vidste ikke hvad mine jeg skulle sætte op til det, men det var som om han havde brug for at fortælle lidt om at han også var et menneske 🙂

    Han satte sig ud over sig selv de sidste år efter at han havde været alvorligt syg.

  3. Så hyggelig du er, 9na. Jeg er heldig som trives så godt på jobben, men jeg har begynt å frykte pensjonsalderen allerede. Anders har det sikkert veldig bra der han er.

    Jeg tror nok vi er nærere innpå våre elever enn lærerne var i vår barndom, Donald. Det er ikke så vanskelig å være både menneske og lærer lenger, og mine elever kjenner godt til mine svake sider, hva som plager meg og hva som rører meg. Det går helt fint, i motsetning til hva de trodde i gamle dager. Den gang trodde mange at elevene ville miste repekt for læreren om man slapp dem innpå seg. Sånn er det ikke.

  4. Godt sagt 🙂

  5. Sånn er det bare 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s