Tentamensmaraton

Da er vårens norsktentamen gjennomført i 9C.

Ungene satt som vanlig tett som hagl. Rommene våre er rett og slett ikke dimensjonerte for at så mange skal sitte på individuelle pulter. Til hverdags står pultene i grupper, og det gir litt bedre gulvplass. Når 57 PC-er durer og går, blir det varmt og tett i rommet. Strømforsyningen er et kapittel for seg. Det et kabelhelvete på gulvet, og rett etter at vi startet i dag, hadde vi en runde med sikringsbrudd, før vi fant alternative løsninger med å trekke kabler ut i korridorene. Den som hadde hatt en teknisk begavelse til å hjelpe seg. Det er et pes! Heldigvis er elevene samarbeidsvillige og ganske rolige. Ingen tentamen uten at jeg må glefse en gang eller to, – men de roer seg fort, og så er de i gang. Underlig nok er det god stemning i klasserommet, og jeg liker disse dagene veldig godt. Det vet jeg at noen av elevene gjør også. For de andre er det bare en jobb.

Det er ganske klaustrofobisk å sitte sånn en hel dag. For å lette litt på trykket, lar jeg dem som vil ta friminutt. Det er to halvtimespauser i løpet av dagen, og elevene må selv vurdere om de har tid. Går de ut, må de bli ute hele pausen. Vi kan ikke ha renn av unger ut og inn. Det skal være stille når vi jobber. Som bildet over viser, tok de fleste seg en tur ut i første pause. Det har de tid til. Det er ikke mange årene siden tentamnene var helt annerledes enn de er nå. I løpet av dagen skulle elevene lese en ukjent tekst og svare på spørsmål til den. Deretter skulle de skrive en lengre tekst, og oppgaven møtte de for første gang på tentamensdagen. Alt tekst skulle både kladdes og føres inn. Det tok ofte sine fem timer. Det var den gang jeg hadde 24 unger i klassen og kunne sitte ved mitt store, brede kateter og drikke te og rette mens jeg skuet utover forsamlingen. Det var den gang, det; sånn er det ikke nå.

Vi bruker gamle eksamensoppgaver som tentamen, og elevene får utlevert oppgavene et par dager på forhånd, sånn at de får anledning til å forberede seg på hva de skal skrive. Det er lov å ta med et forberedelsesark med stikkord, for den som måtte ønske det. Noen ukjent tekst med spørsmål får de ikke lenger, og alle skriver på PC. Det betyr med andre ord at de har betydelig bedre tid enn tidligere generasjoner. Det merkes, – mange blir tidlig ferdig og rusler ut døra lenge før fristen.

Hvor mye de forbereder seg er ikke godt å si. I går kveld fikk jeg både mailer og sms-er fra de ivirgste. De hadde spørsmål om sjangervalg og disposisjoner. Det er de elevene som legger opp løpet for en fagartikkel, skaffer faktastoff fra nettet og noterer det, før de lager en disposisjon eller skisse over hva de skal skrive. På skolen i dag syntes jeg det var foruroligende mange som ikke hadde med stikkordarket sitt. Det gjenstår å se om dette får noen betydning. Når langt under halvparten har med faktastoff og disposisjon, forteller det meg i hvert fall at det er få foreldre som har engasjert seg.

Så lenge prøven pågår skriver de fleste ivrig, – og det blir lange tekster. I dag hadde mange valgt å skrive artikler, og det er ikke dumt, siden det er den sjangeren vi har øvet oss på i hele semesteret. Særlig en del av guttene synes det er deilig å kunne skrive faglitteratur.

Alle elevene sitter sammen og skriver, også de som får undervisning i grunnleggende norsk. For noen er utfordringene store. Ordbøker på språk jeg ikke en gang kan telle til ti på ligger rundt på pultene, og noen bruker dem flittig.

Etter prøven er det en utfordring å få alle PC-er på plass igjen. Elevene hjelper til, men det er læreren som må plassere maskiner og ledninger i riktig skap. Vi har fem traller med 16 maskiner i hver tralle. Alt er merket og skal plasseres på rett plass. Selv om en PC ikke veier så mye, merker man det når man har løftet 57. Trallene har selvfølgelig hjul, men de svinger hit og dit, og det er et svare strev med å få alt tilbake på biblioteket.

Nå gjenstår bare lesing og evaluering av over tekstene. Det er det jeg skal bruke livet mitt til de neste ukene.