Aprilkald tur til Elingaard

I dag var det tid for niendeklasses ekskursjon til Elingaard. Det forteller meg at jeg har blogget i over tre år. Forrige klasses ekskursjon til det samme stedet var nemlig en av de første postene jeg laget om livet med elevene, et eksempel på hvordan jobblivet mitt går i treårssykluser. Da jeg var der 17. april 2007 var det stekvarmt i sola. Vi har allerede hatt en runde med sånt varmt vær denne våren. I dag var det iskaldt. Jeg burde forstått tegninga da jeg måtte skrape bilvinduene før jeg dro av sted i morges. Likevel lot jeg strømpebukse og votter ligge hjemme. Det var ikke lurt, og vi var flere som ikke var lure i dag.

Opplegget på Elingaard er det samme hver gang, og jeg skal ikke plage dere med det. Jeg liker å dra på tur med elevene mine, og det er ekstra hyggelig når vi får skryt av dem som skal være vertskap. Det får vi nesten alltid. Ungene er blide og glade, fulle av energi som bare fjortenåringer kan være. Likevel er de lette å få i tale, og de holder stort sett munn når de skal, lytter og oppfører seg som folk. Det skulle bare mangle, men jeg blir stolt og glad som en gammel hønemor når andre voksne skryter av ungene mine.

Det har vært hardt press på lærerne i det siste, og noen måtte være igjen for å holde fortet. Heldigvis hadde vi med oss lærerstudentene våre, men ellers var jeg bare en lærer på 50 unger. Det sier noe om hvor lette de er å ha med å gjøre. Jeg er overbevist om at vi kunne sendt dem ut til gården alene. Med et par gode gruppeledere hadde de garantert klart å ordne opp selv. Jeg tror likevel ikke det er en teori vi skal teste ut. Jeg hadde vakt fram til elleve, – da kom en kollega ut og avløste meg så jeg kunne dra på skolen til litt møtevirksomhet.

Selv om det var iskaldt, ble vi varmere i kroppen da vi la i vei ut på naturstien. Gruppene spredde seg ut i terrenget, og vi voksne satte oss som vanlig til ved Mølledammen. Det er mange mål for en sånn dag. Først og fremst skal elevene selvfølgelig lære naturfag. De målte demningen og regnet ut hvor mange tonn sten den inneholdt. De tok vannprøver og sjekket både forurensing og ph-verdi.

På skolen er det høyt tempo, og vi har fokus på fag og læring. Det fine med en dag som dette er at vi kan sitte på en benk og prate skit med elevene våre. Det er rett og slett hyggelig, og jeg er overbevist om at det kommer oss alle til gode når vi senere sitter bøyd over bøkene igjen.

Selv om noen av oss sitter stille, så gjelder ikke det alle, – for å si det mildt. Det er mye hoing og skriking. Noen napper en lue, spenner ben og så er jakten i gang. De løper etter hverandre mens de hyler og skriker og truer med å kaste hverandre i dammen, drepe hverandre eller det som verre er. Så lenge alt skjer med et smil om munnen og det oser av positiv energi, velger jeg å sitte midt oppi kaoset og prate med dem som foretrekker å prate framfor å hyle.

Senere på dagen, da vi var vel hjemme både regnet, haglet og snødde det. Vi hadde derfor ingen grunn til å klage på litt kulde. Men kaldt var det, – så kaldt at hvitveisene knep igjen så godt de kunne.