Pappaen min springer rundt i skog og fjell og skyter vilt som senere havner i fryseren. Denne gangen havnet viltet i vår fryseboks, og jeg skulle lage middag til oss. Det var ryper, seks i tallet, selv om den fjerde knapt kunne regnes med. Den var så liten at det er underlig at den hadde fått lov til å gå ut alene.
Ryper kan tilberedes på mange måter, men jeg velger den tradisjonelle. I mitt hode er ryper gammeldags mat, og gammeldags mat tilberedes på gammeldags måte. Men først må fjærene av. Helst skulle rypene ribbes i håp om å få med det som måtte være av fett under skinnet; men alle som har møtt en død rype, vet at det er fint lite fett å finne, – så jeg flår dem. Når de er halvfrosne går det lett som en plett. Man lager bare et lite snitt overst på brystet, og så kler man rett og slett av rypa med hendene. Til slutt skyldes den i litt kaldt vann.
Innvollene fjernes også før fuglene er helt tint. Da blir det minst klin. Så er det bare å klippe ut brystene, brune både dem og skrogene i setersmør, helle på helmelk og la dem trekke en time eller så, plukke dem opp, lage viltsaus med tyttebær, gjetost, enebær og en dæsj fløte. Noen poteter, litt rosenkål og et par gulrøttet, – og voila: Det er servert.
Jeg håper det smakte. Pappa skulle egentlig ha vært i Verona denne helgen, – langt borte fra ryper og densalgs, men en islandsk vulkan stoppet ham. Som en trøst fant Thv fram et par flasker Vino Nobile, – så fikk han i hvert fall en liten smak av Italia likevel.
Livet leker 