Støv på hjernen

Jeg har følt meg som en ekte femtitallshusmor i dag. Stua sto for tur, og nå skulle møka skuffes ut. Vanligvis gjør jeg den jobben i palmehelga, men i år brøt jeg tradisjonen. Det var rett og slett for kaldt til å ta ut de doble vinduene så tidlig.

Jeg har føket rundt med klut og kost og såpevann. Selve jobben er helt grei, særlig siden det er så skittent at det virkelig monner. Da er det moro. Alle skap er tømt, hver eneste gjenstand har fått en omgang med såpevask. Rent ble det, men jeg kommer tilbake til det samme spørsmålet hvert år når jeg gjør denne jobben: Hvorfor i helvete har vi så mange ting?

Jeg vet jo svaret. Vi klarer ikke kaste noe som har affeksjonsverdi, – og så har vi så mange følelser, at hver gjenstand føles hellig. Den rosa lampa er et unntak. Den har vi selv kjøpt og brukt i mange år. Nå bare ligger den der. Hvorfor gjør den det?

Inne i skapene er det kopper nok til å starte en restaurant. Hvorfor gir vi ikke bort noe av det? Vi får det altså bare ikke til. Vi har nok deler til vårt daglige servise, og alle disse koppene trekkes bare fram fra sine gjemmer når vi har store selskaper med mange gjester, og det er jo ikke så veldig ofte.

De blå kinakoppene kjøpte mamma da hun var til sjøs i sin ungdom. Sånt kan man ikke kaste. Den sorte kakaomugga er eldgammel, og den har vært brukt i Thvs famlie.

Og sånn fortsetter det bare. Noen av tingene forteller spennende historier. Denne koppen har jeg skrevet om før.

Disse figurene lever sitt liv innerst i skapet. De heter Arne og Marianne, og de stammer fra mammas tante og onkel, to som er døde for lenge siden. De drev en gammeldags landhandel, og både mamma og jeg har mange gode minner fra den tiden de levde. Figurene fikk de i reklame for Arne og Marianne margarin en gang på 1950-tallet. Når jeg tar dem fram og tørker av dem, så strømmer minnene fra landhandelen fram, og jeg husker hvordan det var å sitte på divanen hos tante og onkel og spise kveldsmat, mens onkel fortalte eventyret om Smørbukk for meg. Det skremte for øvrig nesten livet av meg. Jeg tror at mange av disse minnene ville blitt borte om jeg ikke hadde noen gjenstander å huske med.

Koppestellet står der bare til pynt, og det har det antagelig alltid gjort. Ingen ting er ødelagt, og det tyder på at det har stått oftere på stas enn det har servert små dukker med kaffe og kake.

En liten kurv med kopper og kar ble båret ned i kjelleren til fjernlageret, men ingen ting ble kaset i dag heller. I fjor klarte vi faktisk å kaste en del bøker, men det har stoppet med det. Kanskje får vi overlate det til neste generasjon. De vil ikke forbinde så mye med akkurat disse tingene. Mye av det vi har bærer på historier som etter hvert vil blekne, og så blir det kanskje lettere for dem å kvitte seg med tingene. Våre barn vil ha sine egne ting å henge minner på.

Det verste er at vi egentlig har en hang til det minimalistiske. Det nytter bare ikke når historien innhenter oss.

Men rent har det blitt. Vinduer og gulv skinner, og så får tingene bare stå der i skapene en stund til.

Advertisements

5 responses to “Støv på hjernen

  1. Tænk at jeg har mødt en, der er værre end mig mht at gemme ting 🙂
    Til gengæld er du meget flittigere end mig mht rengøring og ingen protester, det er du!
    God søndag 🙂

  2. Du verden så rent og pent du har fått det.

  3. Når man bare gjør det en gang i året, så må det gjøres grundig, Lene. Til hverdags ser det greit ut her, og ingen avslører oss, – men når jeg tar den årlige dyprensen så finner jeg skitt over alt, og vannet i bøtta må skiftes både titt og ofte. Men nå er stua ren og pen. Ett år til neste gang.

    Takk for det.

  4. Anne Kristin Hokland

    Hei og hopp !!

    Tenk at du har Arne og Marianne margarin figurene, jeg fikk jo helt tårer i øynene her jeg satt, for du skjønner det at det er min far som ER Arne og jeg må jo bare fortelle deg at hvis du noen gang vil vurdere å selge disse figurene så er jeg veldig interessert i å kjøpe de. Synes det var så koselig at du har gode minner om tiden i landhandelen til tante og onkel.
    Vel jeg håper virkelig å høre ifra deg en gang kontakt meg bare via mail…..
    Ha en knallfin sommer videre
    klem ifra
    Anne K.

  5. Så moro, Anne Kristin. Jeg skal absolutt notere meg navnetditt,- men jeg har jo ikke lyst til å selge figurene. Jeg er veldig glad i dem. Dessuten har jeg barn, og disse to er på en måte del av vår familiehistorie også. Men jeg tar godt vare på dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s