Det som ikke ble sagt

Skoledagen var over. Jeg sto midt i vårsola ute i gangen, – lente meg mot en benk mens jeg rettet et par oppgaver. Noen av elevene mine hadde mast seg til at jeg skulle evaluere dem fort-fort. De hadde gode vibber etter en prøve, og behov for litt skrytestoff når de kom hjem.

Til slutt var det bare Eva og jeg igjen. De andre hadde gått hjem.

Plutselig kom to jenter fra en annen klasse forbi. De var på jobb for å sjekke at vinduer var lukket og dører låst, før alle forlot skolen for dagen.

Hei, – skal dere gå hjem, spurte Eva i retning de to jentene

(Underforstått: Kan jeg få gå sammen med dere?)

Den ene jenta kasta et blikk i retning den andre: Skal vi gå hjem, Anne?

(Underforstått: Synes du vi skal gå sammen med henne?)

Nei, – vi skal vel ikke det, svarte den andre.

(Underforstått: Vi har ikke lyst til å gå sammen med deg.)

OK, sa Eva. Ha det, Hege. Da stikker jeg.

(Underforstått: Jeg skjønte meldinga: De vil ikke gå sammen med meg. Nå skynder jeg meg ut døra, så de ikke ser at jeg ble lei meg, – og det er greit om Hege heller ikke forstår det.)

Advertisements

6 responses to “Det som ikke ble sagt

  1. Sårt, sårt, sårt — guuud jeg er glad jeg ikke er 14 år mer..

  2. Tilbaketråkk: Det som ikke ble sagt « Livet leker

  3. Huff, jeg får helt vondt i magen jeg. det verste er at slik er det jo noen ganger når man er langt eldre enn 14 år, også.

  4. Jeg satt akkurat og tenkte som 9na; det er nok ikke over om man blir voksen. Men de fleste av oss voksne takler «ord som ikke blir sagt» bedre og blir ikke såret på samme måte. Jeg får vondt, stakkars Eva.

    God helg til deg 🙂

  5. Det er sårt, og dere har helt rett: Det fortsetter hele livet. Forskjellen er at det ikke er sårt hvis man har mange andre venner å ta av. Da spiller det liten rolle om man blir vraket av en eller to enten man er barn eller voksen.. Er man derimot på famlende jakt etter en venn, – da svir det vondt for den som er fjorten. Det handler ikke bare om avvisningen i seg selv. Verre er den skammen som følger med, – den skammen som legger seg som en film av dårlig selvtillit på hjernen.

  6. Sant, og følelsen av avmakt ein får som voksen observatør. Det gjer vondt langt inni sjela, men ein kan ikkje tvinge dei andre til å seie ja heller, det er ikkje sånn verda er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s